Kronikk i Dagbladet

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Foreldrenes oppførsel er jo bare halve problemet. Den andre siden av problemet er at rektorenes lønn blant annet er avhengig av foreldrenes tilbakemeldinger på elevundersøkelser, og dermed er rektor ikke spesielt interessert i misfornøyde foreldre. Dermed må vi tilpasse og legge oss flate og smile pent og være hyggelige og i det hele tatt strekke oss som seigmenner for å holde alle disse foreldrene (både de brautende og alle de andre) fornøyde. Det er altså ikke bare å si nei.

Foreldrene oppfører seg som kravstore kunder fordi politikerne i årevis har snakket enormt mye om hvilke rettigheter de har og mindre om pliktene. Mange foreldre tror faktisk at jeg har kapasitet til å gi hver enkelt et helt eget opplegg i alle fag for de har hørt at alle har krav på tilpasset opplæring. At jeg tilpasser hvilke spørsmål jeg stiller hvilken elev, at jeg lærer bort noe ekstra til den flinke jenta når jeg hjelper henne ved pulten, at jeg lager ulike nivåer på lekser og oppgaver i timene, osv teller liksom ikke. Det må helst være en helt egen lekseplan og helst helt egne bøker for at det skal være godt nok. Og det klarer jeg rett og slett ikke å følge opp.

Jeg må spørre fordi vår lærer ikke klager: Jeg spør om vårt barn kan få noen ekstraoppgaver og beskjed om at det er forventet at han gjør det i tillegg til eller istedenfor noe av matematikkleksene sine. Evt undervisning kan jeg ta hjemme har jeg sagt. Er det for kravstort egentlig? Jeg lurer på når jeg tipper over i å være usmakelig kravstor nemlig, for det vil jeg helst ikke være, jeg nyter godt av innsatsen til denne læreren på flere områder. Og hun har ikke fått utlevert den enkleste klassen.