Har vært hjemme i dag og sitter og ser på Luksusfellen Sverige

[rine]

Sikket ikke særlig fruktbart og sånn, men dumme mennesker finnes fremdeles, alt kan ikke forklares med sykdom.

[kie]

Jeg tror også man lett kan få en høna eller egget-greie her. Det er ikke nødvendigvis sykdom som ligger bak. Kanskje heller umodenhet, dårlige mekanismer, liten pengekompetanse og lignende. Vi lever i en verden med massiv markedsføring og folk takler det ulikt.

At det å leve i fornektelse for en stadig mer plagsom elefant i rommet, oppleve en slags konstant "fare" (for å miste alt), leve på en løgn, stadig krangle med ektefellen om penger og/eller stå med lua i hånda for å låne av foreldre og andre, prøve med begrenset verktøy/kompetanse og mislykkes gang på gang, føle seg fanget, ha mistet håp og å leve i strid med verdier osv. kan påvirke den psykiske helsen eller forverre problemer som ligger latent, tror jeg så gjerne. Jeg har et litt annet utgangspunkt enn mange man ser i luksusfellen (uforskyldt situasjon + lite kompetanse til å håndtere det), men det å leve med å ha veldig sterke verdier som gikk på dette med å gjøre opp for seg om man var et ok menneske og samtidig ikke klare det, var knalltøft. Det er mulig å være pliktoppfyllende, ærlig, redelig m.m. og allikevel ikke klare å leve i tråd med de verdiene man har. Og jo sterkere disse verdiene står hos en selv, jo mer bryter det ned å ikke makte å leve etter dem. Så jeg mener at det er enorme gevinster å hente hva psykisk helse angår på å heve økonomikompetansen slik at den omfatter også litt røffere terreng i livet. Leve litt som tidligere generasjoner gjorde før markedsføringen og forbrukslånenes tid, der man aksepterte en dårligere standard (og aksepterte at andre foreldre gjorde det uten å appellere massivt til deres samvittighet og nesten definere det som omsorgssvikt), der gjeld ble sett på som noe negativt som måtte begrenses, der man visste at regnværsdager kom og sparte til det, der man sparte i lang tid for ting mange nå skaffer seg på impuls osv.

Det at man bruker 5-7 år på å skaffe seg en livsstil tidligere generasjoner brukte 35 år på å opparbeide seg er jo for mange det de må gjøre for at barna deres skal få være som "alle andre". Og dermed har man enda en verdi som kræsjer. Verdiene om å leve etter lommeboka vs. verdien av å gi barna det beste man kan fordi man elsker dem like høyt som hun som høylytt proklamerer at de har kjøpt ny bil fordi barnas sikkerhet er viktig for henne osv.

Jeg ser mye god psykisk helse i å skape aksept for en mer realistisk etableringsfase, økt pengekompetanse osv.

Og jeg tenker på de som kommer virkelig ille ut litt som "problembarnet" i en dysfunksjonell familie. Hele familien er dysfunksjonell, men det er barnet som bærer symptomene. De andre ser ut til å klare seg greit. Og så tar man barnet til barnepsykolog som om det var en bil man leverte på verkstedet.

Noen ganger tenker jeg at vi, som samfunn, til en viss grad er den dysfunksjonelle familien. Og de man ser på Luksusfellen er våre "problembarn" som bærer symptomene på noe som ikke fungerer så godt i kulturen vår. Vi kan kalle dem svake og syke eller andre ting, slik man (med litt andre ord) lett kan gjøre med det utagerende barnet i en familie. Vi kan peke på alle som får det til, slik man lett kan peke på barnets tilsynelatende velfungerende søster som aldri kommer i trøbbel. Det forandrer ikke på at vi kanskje er best tjent med å både hjelpe "barnet" og ta grep i resten av familien.

I løpet av de årene vi har ryddet opp i økonomien og tatt noen tøffe valg, så er det ikke få reaksjoner vi har fått, altså. Alt fra å ikke dra på sydentur til å ikke arrangere bursdag på HoppeLoppeLand kan utløse reaksjoner som det krever litt å ikke la seg stoppe av. Man får fort en indre konflikt mellom ønsket om å være god mot barna sine og ønsket om å gjøre det økonomisk forsvarlige. Å ikke løse den konflikten med gjeld fordi man har bestemt seg for å ikke låne mer er vanskelig. Ikke så vanskelig lenger nå som jeg har vår "fasit" i syne og ser at det var riktig for oss, men fytti så vanskelig når man kanskje har en flere år lang oppoverbakke foran seg.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Sikket ikke særlig fruktbart og sånn, men dumme mennesker finnes fremdeles, alt kan ikke forklares med sykdom.

Og alt kan ikke avfeies som dumskap heller.

At valgene er dumme er det vel ingen tvil om. Men det er mange andre faktorer som påvirker enn at man rett og slett ikke skjønner. Akkurat som for oss som sliter med overvekt. Det er lenge siden jeg lærte at jeg må bevege meg mer og spise annerledes, altså.

[rine]

Kie: Nei, det tror ikke jeg heller, men jeg er litt lei av at man, etter min mening, altfor ofte skal sette en eller annen diagniose på dustete ting folk gjør. Spille WOW natta lang slik at man alltid sover til 14.00 og kommer for seint på jobb og skole? Jo, da har man en søvnforstyrrelse, så klart. Og vips- så trenger man egentlig ikke ta så mye ansvar selv. (Bare for å ta ett eksempel. )

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Kie: Nei, det tror ikke jeg heller, men jeg er litt lei av at man, etter min mening, altfor ofte skal sette en eller annen diagniose på dustete ting folk gjør. Spille WOW natta lang slik at man alltid sover til 14.00 og kommer for seint på jobb og skole? Jo, da har man en søvnforstyrrelse, så klart. Og vips- så trenger man egentlig ikke ta så mye ansvar selv. (Bare for å ta ett eksempel. )

Den skjønner jeg. Jeg tenker at det er forskjell på ansvar og sykdom. Uavhengig av sykdom så kan man fortsatt ha ansvar for eget liv.

Jeg gjorde en brøler av en regnefeil da jeg var utbrent og syk. Virkelig tabbe. Det skyldtes situasjonen og det ville ikke vært vanskelig å få det dokumentert. Jeg hadde gjort så godt jeg kunne og allikevel gjort en helt utrolig feil. Hvem sitt ansvar det er å rydde opp? Mitt. Hvem som la seg flat og ba om hjelp til å løse den akutte knipa som oppsto? Jeg.

Jeg kunne kanskje ha fått legeerklæring og spesialisterklæring osv. og litt mer slack men har valgt å trekke ut de lærepengene jeg kan av det og brette opp ermene for å rydde opp etter meg. Mottoet i den forbindelse har vært "Kanskje ikke bare min skyld, men fortsatt mitt ansvar". Og siden jeg har valgt å bruke kreftene på den måten så opplever jeg jo å stadig ha nye tanker om hvordan dette ikke skal skje igjen, hver gang jeg kjenner lærepengen svi. Jeg mistenker også at dersom jeg hadde begravd meg i forklaringen fremfor løsningen så ville jeg kanskje vært mer opptatt av å være offer enn å være takknemlig for hjelpen. Takknemlighet er i grunnen en ganske mye bedre følelse å sitte med enn offerrollen. Eller skamfølelsen. For jeg velger også ganske aktivt å være stolt av innsatsen jeg gjør for å rydde opp fremfor å skamme meg over feilen jeg gjorde. Til syvende og sist er det jeg som hadde tapt på å begrave meg i sykdomsforklaringen, uansett hvor korrekt den kan være.

Poenget mitt er at man godt kan forstå hvordan ting ble som det ble uten å frita noen for ansvaret for å endre situasjonen. Behovet for forståelse blir gjerne ganske stort om man dømmes hardt og da kan man fort bli mer opptatt av å trekke frem forklaringen sin fremfor å se fremover. Det er muligens derfor jeg tenkte som jeg gjorde da damen i programmet knakk sammen og sa at det ikke fantes noen unnskyldning. Hun hadde sikkert noe hun kunne ha trukket frem for å føle seg litt bedre hun også. Men i det øyeblikket valgte hun det bort og var klar for å fokusere på veien videre.

Jeg tror at man noen ganger kan komme langt med folk ved å skape en setting der ikke hele selvbildet står i fare om de innrømmer egen medvirkning til situasjonen de sitter i. Dømmes det for hardt, tror jeg man kan gjøre mye for å forsvare et kanskje allerede skjørt selvbilde. Bl.a. fokusere voldsomt på hvorfor man ikke har skyld i situasjonen sin selv og bli fastlåst i forhold til endring. For om selvbildet gruses av å innrømme egen medvirkning så vil jo en erkjennelse av at noe kan gjøres annerledes stikke hull på teorien om at man gjorde som man gjorde fordi det var umulig å gjøre noe annet.

Trur eg.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg tror at man noen ganger kan komme langt med folk ved å skape en setting der ikke hele selvbildet står i fare om de innrømmer egen medvirkning til situasjonen de sitter i. Dømmes det for hardt, tror jeg man kan gjøre mye for å forsvare et kanskje allerede skjørt selvbilde. Bl.a. fokusere voldsomt på hvorfor man ikke har skyld i situasjonen sin selv og bli fastlåst i forhold til endring. For om selvbildet gruses av å innrømme egen medvirkning så vil jo en erkjennelse av at noe kan gjøres annerledes stikke hull på teorien om at man gjorde som man gjorde fordi det var umulig å gjøre noe annet.

Trur eg.

Selvsagt er det lurt, jeg har da jobbet med mennesker i noen år. Bare får ut litt oppgitthet på nett, skjønner dere ikke det?

[kie]

Jeg skjønner det, altså. Siden jeg projiserer som en gal for tiden har jeg lett for å lese inn dårlig selvbilde litt fort også i andres situasjon. For meg var i alle fall et bedre selvbilde som ikke var fullt så prestasjonsbasert viktig for å klare å være dønn ærlig om egen medvirkning. Da kan man til og med le litt av hvor mye dumt man har gjort. Har jeg hørt. *kremt*