Au pair og arbeids(u)vilje

[rine]

Jeg har egentlig alltid tenkt at de som benytter seg av au-pairer trenger noen til å ta seg av kjipe oppgaver som støvsuging og barnepass, men ikke er villige til å betale ordentlig for det, og jeg vet faktisk ikke om jeg er villig til å endre oppfatning etter denne tråden her. Jeg tror neppe den jevne nordmann primært ansetter en fillipinsk au-pair for å bedre den økonomiske situasjonen hennes, altså.

[Simone]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg har egentlig alltid tenkt at de som benytter seg av au-pairer trenger noen til å ta seg av kjipe oppgaver som støvsuging og barnepass, men ikke er villige til å betale ordentlig for det, og jeg vet faktisk ikke om jeg er villig til å endre oppfatning etter denne tråden her. Jeg tror neppe den jevne nordmann primært ansetter en fillipinsk au-pair for å bedre den økonomiske situasjonen hennes, altså.

Eller ikkje har råd til å betale ordentlig. Det er ganske mange som har råd til å betale for au-pair ordninga slik den er i dag, men det er ikkje så mange som ville hatt råd til det dersom personen som dei tilsatte skulle fått lønn som ein vanlig arbeidstaker.

Då eg vokste opp på 80-tallet var barnehagedekninga heilt elendig der eg budde. Mamma var dessuten aleinemor og hadde problem med å få tidskabalen til å gå opp. Derfor hadde vi praktikant buande hos oss i mange år. Det var typisk unge, norske jenter som ville ha seg eit år pause etter videregåande eller som hadde droppa ut av videregåande skule.
Den aller yngste vi hadde var 16 år, den eldste var 20. Desse jentene passa barn, vaska hus og lagde middag. Dei fekk lønn pluss kost og losji.
Det kan ikkje ha vore spesielt dyrt sidan mamma hadde råd til dette som aleineforsørger med sekretærlønn.
Men eg innbillar meg at tilsvarande ordning ville ha vore ekstremt dyrt i dag. Dette var nemlig snakk om 8-10 timers arbeidsdagar frå mandag til fredag pluss barnevakt på kveldstid ein gang i blant og fri i helgene.