Hvor kommer du (opprinnelig) fra? Greit, eller ugreit å spørre om?

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Da vil jeg ha en liste over hva som er greit å spørre om når man møtes. For det er vel ikke stuereint å bare snakke om seg selv heller?

Jeg har fått med meg: Ikke spørre om hvor man kommer fra (i hvert fall ikke med noen oppfølgingsspørsmål), ikke spørre om jobb, ikke spørre om helse, ikke spørre om utdanning, ikke spørre om man har barn.

Hva med spørsmål om klær og hvor de er kjøpt? Er det invaderende? Hus? Kanskje kjipt for en som leier en liten hybel? Interesser? Ikke så kult for en som ikke har noe spesielt de er opptatt av? Ferier? Hva med dem som ikke har råd til å reise noen steder? Dyr? Kan det være sårt for allergikere?

Alt kan jo være sårt for noen, så løsningen blir kanskje å bare holde kjeft?

Dette synes jeg blir for dumt. Mange av oss har sagt det er greit å spørre hvor man kommer fra. Men hvis folk gir et svar, - hvorfor i alle dager skal man ikke godta det svaret som man ville ha gjort med alle andre mennesker? Mener du seriøst at det er greit å ikke godta svaret et menneske gir med utgangspukt i at "jeg godtar ikke svaret, vedkommende er brun og kan umulig komme fra X". Det er jo denne forskjellen vi snakker om her, vi snakker om de som ikke godtar svaret de får men må argumentere med vedkommende og putte de i en eller annen bås de har inne i sitt hode.

Jeg vil si det motsatt av det du sier. Du trenger ikke ha en liste over ting du ikke kan spørre folk men derimot, behandle alle folk likt. Dvs spør du noen om hvor de kommer fra og de svarer, godta svaret du får unasett om folk er hvite, brune, grønne eller blå.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Dette synes jeg blir for dumt. Mange av oss har sagt det er greit å spørre hvor man kommer fra. Men hvis folk gir et svar, - hvorfor i alle dager skal man ikke godta det svaret som man ville ha gjort med alle andre mennesker? Mener du seriøst at det er greit å ikke godta svaret et menneske gir med utgangspukt i at "jeg godtar ikke svaret, vedkommende er brun og kan umulig komme fra X". Det er jo denne forskjellen vi snakker om her, vi snakker om de som ikke godtar svaret de får men må argumentere med vedkommende og putte de i en eller annen bås de har inne i sitt hode.

Jeg vil si det motsatt av det du sier. Du trenger ikke ha en liste over ting du ikke kan spørre folk men derimot, behandle alle folk likt. Dvs spør du noen om hvor de kommer fra og de svarer, godta svaret du får unasett om folk er hvite, brune, grønne eller blå.

Jeg pleier å stille oppfølgingsspørsmål hvis det er naturlig til både hvite, brune, grønne eller blå, jeg. Jeg synes samtaler som "hvor kommer du fra" "Toten" "Hva liker du best å spise" "Lasagne", osv blir temmelig traurige. Det er mer naturlig for meg å snakke litt lengre om hvert emne - hvis man nå kommer inn på et emne - ansett hudfarge. Om emne er opprinnelsessted, barnehagen på stedet, felles jobb eller noe annet spiller for meg ikke så stor rolle.

Og hvis du leser tråden, ser du ganske mange eksempler på ting NOEN synes det er kjipt å bli spurt om. At jeg da konkluderer med at det jammen er mange emner som ser ut til å bli skumle dersom man spør feil person om dem, synes jeg ikke er "for dumt". Jeg er for eksempel ganske lei av å snakke om arbeidstidsavtalen til lærere, men jeg forstår jo at det tydeligvis er noe mange synes det er naturlig å spørre meg om, så da blir jeg da ikke sår, fornærmet og avmålt om det skulle komme opp.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

[/b]

Jeg pleier å stille oppfølgingsspørsmål hvis det er naturlig til både hv
ite, brune, grønne eller blå, jeg. Jeg synes samtaler som "hvor kommer du fra" "Toten" "Hva liker du best å spise" "Lasagne", osv blir temmelig traurige. Det er mer naturlig for meg å snakke litt lengre om hvert emne - hvis man nå kommer inn på et emnt. Uansett hudfarge.

Og hvis du leser tråden, ser du ganske mange eksempler på ting NOEN synes det er kjipt å bli spurt om. At jeg da konkluderer med at det jammen er mange emner som ser ut til å bli skumle, synes jeg ikke er "for dumt".

Jeg synes det for altfor svart-hvitt slik du fremstilte det. Mange i tråden har fremhevet at det er det "obligatoriske" oppfølgingsspørsmålet som blir for dumt, for det kommer så godt som utelukkende kun for en kategori nordmenn, de som ikke er hvite i huden. Det er ikke noe jeg må leve med i alle fall slikt som mitt barn gjør.

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg synes det for altfor svart-hvitt slik du fremstilte det. Mange i tråden har fremhevet at det er det "obligatoriske" oppfølgingsspørsmålet som blir for dumt, for det kommer så godt som utelukkende kun for en kategori nordmenn, de som ikke er hvite i huden. Det er ikke noe jeg må leve med i alle fall slikt som mitt barn gjør.

Jeg haddevel et slikt spørsmål senest til Ulvefar tror jeg.

[oslo78]

r

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg synes det for altfor svart-hvitt slik du fremstilte det. Mange i tråden har fremhevet at det er det "obligatoriske" oppfølgingsspørsmålet som blir for dumt, for det kommer så godt som utelukkende kun for en kategori nordmenn, de som ikke er hvite i huden. Det er ikke noe jeg må leve med i alle fall slikt som mitt barn gjør.

Javel. Jeg synes det er naturlig å komme med oppfølgingsspørsmål til alle. Det blir da en utrolig kjedelig samtale med kun spørsmål - svar - spørsmål om nytt emne - svar, osv. Men oppfølgingsspørsmålene kan jo være så mangt, som "Hvor i Oslo er du fra?", " Er familien din fra Oslo, eller er dere innflyttere sånn som vi?"eller lignende. Men på et eller annet tidspunkt (gjerne et stykke ut i samtalen) kunne jeg sikkert funnet på å spørre om vedkommende var født i Norge eller hadde bodd i et annet land før - hvis det falt seg slik. Det avhenger blant annet av hvor personlig motparten hadde vært i sine svar eller i spørsmål til meg.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Javel. Jeg synes det er naturlig å komme med oppfølgingsspørsmål til alle. Det blir da en utrolig kjedelig samtale med kun spørsmål - svar - spørsmål om nytt emne - svar, osv.

Da blir det i alle fall lett inntrykk av kryssforhør.

Det beste er en dialog hvor spørsmål og svar kommer naturlig. Der er det alltid en risiko å trå feil, men jeg synes ofte det er bedre å ta den risken enn å ha mange bånd på seg. Da risikerer man lett å bli kunstig. Jeg vet jo at man er ulike på dette, men personlig liker jeg bedre at folk tråkker i "salaten" når de møter meg enn at de har masse hemninger og bånd og tror de ikke kan snakke om det ene eller andre. Da får jeg helt hetta.

[oslo78]

Jeg glemte å si at jeg uansett ikke spør barn dette spørsmålet, verken lyse eller mørke. I forhold til barn synes jeg det som regel er irrelevant, de er jo som regel fra det stedet vi er på.

Edit: Jeg har oppfølgingsspørsmål til alle om de aller fleste emner. Å bare spørre et spørsmål om et emne synes jeg høres latterlig ut og som en svært lite fruktbar samtale. Jeg bare flirer. "Hvor er du fra?" Svar. "Hva er favorittmaten din?" Svar. "Hvordan trives du her i bydelen?" Svar. "Hva synes du om statsministeren vår?" Svar.

Det må da være helt vanlig med oppfølgingsspørsmål innenfor samme tema? Det praktiserer i hvert fall de fleste jeg møter, og det er jeg glad for. Ellers ville jeg følt stemningen som svært trykket.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg glemte å si at jeg uansett ikke spør barn dette spørsmålet, verken lyse eller mørke. .

Joda, innrøm det nå:
Per, hva er hovedstaden i Belgia?
Ali, hvor kommer du fra, egentlig?

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg glemte å si at jeg uansett ikke spør barn dette spørsmålet, verken lyse eller mørke. I forhold til barn synes jeg det som regel er irrelevant, de er jo som regel fra det stedet vi er på.

Edit: Jeg har oppfølgingsspørsmål til alle om de aller fleste emner. Å bare spørre et spørsmål om et emne synes jeg høres latterlig ut og som en svært lite fruktbar samtale. Jeg bare flirer. "Hvor er du fra?" Svar. "Hva er favorittmaten din?" Svar. "Hvordan trives du her i bydelen?" Svar. "Hva synes du om statsministeren vår?" Svar.

Det må da være helt vanlig med oppfølgingsspørsmål innenfor samme tema? Det praktiserer i hvert fall de fleste jeg møter, og det er jeg glad for. Ellers ville jeg følt stemningen som svært trykket.

"Jeg glemte å si" ....
Jeg prøver å unngå og være personlig men har vært det gjennom hele tråden med utangspunkt i situasjonen til min datter, dvs jeg har diskutert på grunnlag av hvordan det oppleves for "brune" norske å bli spurt dette kontinuerlig og ikke få godkjent svaret de gir. Så sier du da helt tilfeldig at du ikke spør barn om dette, så da har vi jo bare snakket forbi hverandre, egentlig.

Dette er vel nok igjen et prakteksempel av en FP tråd der man stort sett har en diskusjon for the sake of having it. - Og midt i et jobbmøte ser jeg Skilpadda gå forbi utenfor vinduet til der vi sitter å spiser. Jeg kjenner ikke Skilpadda (men kjente henne igjen fra bilder her på FP) men ble nok tydlig distrahert for jeg falt helt ut av samtalen og ble spurt flere ganger "går det bra Lisa".

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Javel. Jeg synes det er naturlig å komme med oppfølgingsspørsmål til alle. Det blir da en utrolig kjedelig samtale med kun spørsmål - svar - spørsmål om nytt emne - svar, osv.

**slettet**

[oslo78]

Tror jeg har svart i forrige innlegg, hvis du leser det. Redigerte det etter første posting.

[Madicken]

Jeg kan finne på å spørre om dette og hint fordi jeg er oppriktig interessert, og selvsagt risikerer jeg da at enkelte blir støtt selv om jeg, synes jeg selv i hvert fall, gir uttrykk for min interesse på en imøtekommende måte. Alternativet er å forsøke å ta hensyn til alt og alle, og da blir det ikke mye igjen å spørre om, noe som kan gjøre meg tilsynelatende uinteressert og ikke-inkluderende. Og skulle noen bli støtt av mine i utgangspunktet vennlige spørsmål, vil de forhåpentligvis uttrykke dette på en måte som gjør at jeg kan utdype at hensikten er god.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Dvs spør du noen om hvor de kommer fra og de svarer, godta svaret du får unasett om folk er hvite, brune, grønne eller blå.

Enig. Det er lite sjarmerende når man insisterer på at egentlig er du vel ikke fra Toten.

Jeg har måttet lære meg til å ikke bli snurt når østlendinger kaller meg for bergenser. Østlendinger har virkelig ikke øre for dialekter. (Jepp, generalisering) Hvis det er noe jeg absolutt ikke er så er det bergenser. Ikke fordi det er noe galt med bergensere, jeg er bare ikke en. For å si det som Alexander Dale Oen. Eg e'kje bergensar, eg e stril.

Tilbake til utlendinger - det er nok mange som tenker at utlendingene er veldig opptatt av å være utlendinger, for å si det litt banalt. Jeg tror det er litt av grunnen til at en del spør og graver så mye. Jeg har elever som ikke vet hvorfor familiene deres kom til Norge, og det kan være elever som selv er født, og delvis oppvokst, i utlandet. De aner ikke om de er flyktninger, eller arbeidsinnvandrere, eller hva som gjorde at de havnet her. (Jeg underviser i samfunnsfag, og da kommer dette spørsmålet ganske naturlig opp) Det syns jeg er en fin ting - det betyr i de aller fleste tilfeller at de oppfatter seg som helt vanlige ungdommer som bare er opptatt av det ungdommer er opptatt av. De er ikke Siri fra Somaliland, eller Per fra Pakistan - de er bare Siri og Per, og sånn skal det være.

Man blir heller ikke ekspert på alt i egen kultur bare fordi man kommer fra et annet sted. Jeg har en venn fra Vietnam. Han kom alene til Norge som 18-åring. På skolen ble han spurt om å lage en matrett fra hjemlandet sitt. Og hva vet en bortskjemt guttunge om matlaging? - han hadde aldri laget mat, det hadde moren hans gjort. Så han laget kjøttkaker, det hadde han lært av miljøterapeuten i huset der han bodde. Læreren var forundret over at Vietnamesisk og norsk mat var så lik.