Er det greit å ignorere avdødes ønsker?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg er faktisk helt motsatt. Ikke viktig, på noen plan, hva avdøde ville, det er faktisk de etterlatte som skal leve videre. Den som er død er død og tror han/hun får ønskene sine oppfylt og døde i visshet om det. Om mannens høyeste ønske var å bli spred utover Himmalaia, så hadde vi støttet han på det og gravlagt han på den lokale kirkegården når han var død.
Mulig jeg er kynisk?

Altså, jeg synes ikke at det er viktig for den dødes skyld, den døde vet jo ikke noe om det.

Det er fordi jeg synes det er smålig av de etterlatte. Og jeg er ikke ferdigtenkt på det, så dette blir litt spekulering. Men det har noe med at om man er glad i en person så er man det fordi man er glad i den personen som menneske, personens meninger, personens holdning til verden.
Det er en tillitserklæring å få vite hva en som man er glad i ønsker skal skje etter at den er død. Og den tilliten skal man, for seg selv, som rakrygget menneske, ikke tillate seg å bryte.

Så når etterlatte går helt i mot avdødes ønsker, spesielt om avdøde har hatt sterke meninger om noe og det ikke koster de avdøde noe spesielt, så synes jeg ikke at de synder mot den døde. Men jeg synes de synder mot seg selv.

Og, jeg har mistet min egen far, så jeg vet noe om hvordan det er å oppleve stor sorg. Og jeg må si at om det å ha en grav eller en urne eller det ene eller andre hadde hatt stor innvirkning på sorgen, vel, da er det feil fokus på hva tapet og sorgen etter et menneske egentlig er altså. Sorgen er at man ikke har det mennesket mer. Og om noen av søsknene mine hadde laget spetakkel over begravelse vs kremasjon med sorgargumentet i hånda så hadde de fått beskjed om å slutte å mememe seg. Det hadde ikke blitt godtatt.