6 av 10 kvinner vil forsørges

[Dixie Diner]

Flott innlegg, Skremmern. Kjente meg igjen i det. Jeg fikk jo "drømmejobben" for bare et par måneder siden. Fra uke 2. i jobben kjente jeg at dette vet jeg ikke om jeg orker. Jobben var grei den, kolleger og sjef var helt fantastiske, men hverdagen ble et helvetes pes pga. ei tidsklemme jeg ikke har opplevd før. Minste var i barnehagen fra de åpnet til de stengte, første som kom og siste som var igjen, så og si hver dag. HAN trivdes altså, men jeg ville ikke ha det sånn og jeg så knapt barna.
Jeg levde for helgene og så bare frem til ferie og ettermiddager hele tiden, for da fikk jeg være mer sammen med barna enn noen få stakkars timer på kvelden, der lekser og barne-tv og slikt tok opp mesteparten av tiden.
Så jeg sa opp. Jeg sa opp en fast, 100 % stilling for å bli ringevikar (+ 1 dag fast i uka, hver mandag) i barnehagen jeg jobbet i i sommer, rett ved oss. Mer utrygt økonomisk, men mye bedre for familien allikevel. Mannen var enig, heldigvis. Han så jo hvordan det hadde blitt ellers. Dette er uansett midlertidig, jeg kan godt jobbe fullt i denne barnehagen om jeg får, for jeg bruker knapt 5 minutter til jobben, har gunstigere arbeidstider og trives bedre. Ingen problem. Og jeg skal jo muligens ut i studier til høsten uansett. Men ekstrem-tidsklemma har jeg kjent på for første gang i mitt liv, og det var en opplevelse jeg ikke vil ha igjen. Det går helt fint for mange, men for oss er det ikke greit.

[Kråka]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Flott innlegg, Skremmern. Kjente meg igjen i det. Jeg fikk jo "drømmejobben" for bare et par måneder siden. Fra uke 2. i jobben kjente jeg at dette vet jeg ikke om jeg orker. Jobben var grei den, kolleger og sjef var helt fantastiske, men hverdagen ble et helvetes pes pga. ei tidsklemme jeg ikke har opplevd før. Minste var i barnehagen fra de åpnet til de stengte, første som kom og siste som var igjen, så og si hver dag. HAN trivdes altså, men jeg ville ikke ha det sånn og jeg så knapt barna.
Jeg levde for helgene og så bare frem til ferie og ettermiddager hele tiden, for da fikk jeg være mer sammen med barna enn noen få stakkars timer på kvelden, der lekser og barne-tv og slikt tok opp mesteparten av tiden.
Så jeg sa opp. Jeg sa opp en fast, 100 % stilling for å bli ringevikar (+ 1 dag fast i uka, hver mandag) i barnehagen jeg jobbet i i sommer, rett ved oss. Mer utrygt økonomisk, men mye bedre for familien allikevel. Mannen var enig, heldigvis. Han så jo hvordan det hadde blitt ellers. Dette er uansett midlertidig, jeg kan godt jobbe fullt i denne barnehagen om jeg får, for jeg bruker knapt 5 minutter til jobben, har gunstigere arbeidstider og trives bedre. Ingen problem. Og jeg skal jo muligens ut i studier til høsten uansett. Men ekstrem-tidsklemma har jeg kjent på for første gang i mitt liv, og det var en opplevelse jeg ikke vil ha igjen. Det går helt fint for mange, men for oss er det ikke greit.

Ja sant det ble travelt. Slik jobbet jeg i 1,5 år. Det tok peppen ut av meg, og jeg fikk ikke et liv. Livet bestod av stå opp, få 2 unger + meg selv på skole og jobb. Så var dagen slutt og da skulle jeg handle, lage middag, hjelpe til med lekser, så var det kveldsmat, så leggetid. Mini sovnet i barne tv, og han så jeg jo hele dagen på jobb, men så sliten han var av så lange dager i barnehagen. Nå jobber jeg 50% og har det helt perfekt på jobb. Jeg har energi til mine barn, og jobben + hjemmet. Jeg jobber ikke på samme avdeling som mini mer, men jeg tar han ofte fri når jeg selv har fri. Å være sammen med barn, snakke med dem, gå på tur med dem og få det gode samspillet med egne barn er for meg balsam for sjelen