Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

Jeg kjenner at jeg holder på å sprekke av sinne når man snakker om BMI. BMI er det største bullshit som finnes i debatten om overvekt. Samtlige på alpin-landslaget ville falt i kategorien farlig overvektig dersom de fulgte BMI-synsetøvet..

[Polyanna]

Jeg har svart litt her og der i denne tråden, og føler veldig for å si noe mer sammenhengende om dette, for jeg ser at helheten av fragmentene mine ikke blir det jeg mener.

Altså: :Puster inn:

1. Jeg har lært og forstått at for mange ekstremt overvektige er det skam og selvskading som ligger i bunn (for å grovt forenkle noe komplekst). Ikke latsabb og slabbedaskeri og overkosing. Jeg er takknemlig for at dere har lært meg dette.

2. Jeg vet at å gå ned i vekt er forbannet, forbannet vanskelig. Også om man ikke har issues som nevnt over. For noen er det ikke det som er vanskeligst, men å holde vekten stabil. Pga. det som er nevnt her, at de ikke får til å ha et hverdagslig og sunt forhold til noe som de også har et selvskadende avhengighetsforhold til.

3. jeg syns KJs utspill er unyansert og tåpelig, og særdeles lite konstruktivt.

4. Jeg tror det finnes veldig få glad-feite (fælt ord!! ) som driter i at de er veldig overvektige, ikke gidder å slanke seg og ikke er fortvilet over overvekten sin.

5. Jeg mener at genetikk har mye å si for to ting: Litt for forbrenning, mye mer for apetitt, for aktivitetsglede, for sultkontroll, for evne til selvdisiplin, for anlegg for psykisk sykdom, etcetc. Det er tåpelig å avskrive genetikk.

6. Jeg nekter derimot å gå med på premisset om at ALLE sykelige overvektige er skamfulle overspisere. Jeg tor dere projiserer deres egne erfaringer på alle de som ser ut som dere, og tror at det samme gjelder alle.

7. Jeg tror at for mange hadde det vært nyttig å heller tenke på genetikk som noe som setter rammer og utfordringsbilde, og ikke noe fatalistisk som er umulig å kjempe mot.


Sist: Jeg ser at noe av det jeg har skrevet har såret folk jeg liker og som jeg vet har det vanskelig rundt mat, og vet at de komme til å synes det er ekkelt å spise kake mens jeg er der, ever again. Det er jeg lei meg for. Og jeg vil bare si at jeg IKKE teller kaker eller sjokolade i folk! Særlig siden jeg selv er hyppig gjest i sjokoladeskålen i festlig lag. Når jeg trekker frem slekta her så er det folk jeg stort sett bare har omgått i kaffeslabberas hele livet. Folk jeg kjenner litt "fra innsiden", for å si det sånn. Og de passer så innmari godt inn i akkurat det bildet her. Jeg prøvde å skape et bilde som kan forklare dette inntrykket som er skapt gjennom et liv. Det ble åpenbart ganske tabloid. Men de finnes altså, sammen med de Esme forteller om.

Grunnen til at jeg har kastet meg uti her og der er at jeg reagerer når noe blir helt unyansert og absolutt, basert på noens spesifikke erfaringer. "Jeg har det sånn - a gjelder nok det alle andre som ser ut sånn også".

[Divine]

Bra oppsummering, Polyanna.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror at for mange hadde det vært nyttig å heller tenke på genetikk som noe som setter rammer og utfordringsbilde, og ikke noe fatalistisk som er umulig å kjempe mot.

Nå fikk jeg nesten lyst til å rope hurra her. Kunnskap om gener og tilstander kan være et supert verktøy og jeg synes det er dumt når KJ og andre ser ut til å anta at tjukke folk ikke kan håndtere informasjon på en konstruktiv måte.

Det gikk nettopp opp for meg at Poly sitter her og snakker om søstra si. Poly - at du tør. Vet du ikke at hun er modde og alt mulig.

På et eller annet punkt vipper vekten dødelig risiko. Man blir ikke åtti år om man veier 200 kg. Ikke sikkert man blir det om man veier 60 heller - men veier du 200 så er det garantert nei. Og neppe heller 70. 60 kan og være tvilsomt. 50 er et realistist håp.

Det er ikke langt igjen til 50 for meg sånn sett. Og det er når man begynner å se døden i hvitøyet på såpass kort hold at jeg mener at man kan si at folk har et problem.

Men det er klart - på samme måte som det finnes den ene onkelen som røkte til han ble 107 så finnes det sikkert minst tre 200-kilos som ikke plages og som kommer til å bli hundre. Eller ihvertfall 65. Det er sjelden noe er 100 %.

Jeg vil da understreke at jeg mener 200 kilo som i faktisk 150-200 kilo. Ikke 120. Man kan veie 120 og bli gammel.

[Irma]

Jeg synes også at debatten blir veldig polarisert med svart/hvitt-tenkning, og er enig med Polyanna og Esme i mye. Alle som er såkalt sykelig overvektige har ikke nødvendigvis en spiseforstyrrelse eller psykisk sykdom. For meg blir begrepet "sykelig" som en konstatering også litt fremmed, jeg kjenner flere sykelig overvektige som har fine blodprøver, som ikke føler seg hemmet - og som knapt noen sinne har vært borte fra jobb. De har kanskje en betydelig økt risiko for ymse. Det har røykere også. Kaller røykere syke? Generaliseringer er aldri en god ting, verken den ene eller andre veien. For ordens skyld vil jeg si at det greit for min del at man bruker begrepet sykelig overvekt for ekstremt overvektige som en BMI-kategorisering, men jeg tenker at det er viktig å huske på at mange av disse ikke opplever seg selv som syke.

Slik jeg ser det er utfordringen med debatten at KJ blander sammen en folkemasse av lett overvektige og sykelig overvektige i en eneste smørje: feitingene. Og når jeg leser feit og i tillegg hører KJ angripe sykelig overvekt som i følge henne ikke er sykelig, så er det ikke de med BMI som tilsier lett overvekt jeg tenker at vi snakker om. Mens andre igjen hører KJ sin "lett sofafeit" og føler at den gruppa er inkludert i diskusjonen, og så blir det litt god dag mann økseskaft.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

For ordens skyld vil jeg si at det greit for min del at man bruker begrepet sykelig overvekt for ekstremt overvektige som en BMI-kategorisering, men jeg tenker at det er viktig å huske på at mange av disse ikke opplever seg selv som syke.

Litt av problemet, i mine øyne, er at grensen for sykelig overvekt er satt ganske lavt. Jeg vet ikke hvor på BMI-skalaen den starter, men før jeg ble operert, hadde jeg en BMI på 40. Da kom jeg i kategorien fedme, klasse III (ekstrem fedme). Og det finnes ingen kategorier over denne. Jeg synes det er rart at jeg som overhodet ikke hadde fysiske plager pga. overvekten og som fungerte helt fint i hverdagen havnet i samme kategori som en person på 200 kilo som kanskje hadde store fysiske plager, ikke kunne være i jobb pga. overvekten, osv.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Litt av problemet, i mine øyne, er at grensen for sykelig overvekt er satt ganske lavt. Jeg vet ikke hvor på BMI-skalaen den starter, men før jeg ble operert, hadde jeg en BMI på 40. Da kom jeg i kategorien fedme, klasse III (ekstrem fedme). Og det finnes ingen kategorier over denne. Jeg synes det er rart at jeg som overhodet ikke hadde fysiske plager pga. overvekten og som fungerte helt fint i hverdagen havnet i samme kategori som en person på 200 kilo som kanskje hadde store fysiske plager, ikke kunne være i jobb pga. overvekten, osv.

Ja, jeg ser for meg de som man ser i sånne "freak show"-programmer på TV Norge, sånne som ikke kommer fysisk ut døra. Det er jo sånn ca. 72 kategorier mellom dem og deg!

[Amelie]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Nja. Det er vel riktigere å si at det er KJ, Drevon og en eller annen til.

Jamenaltså:

Opprinnelig lagt inn av Amelie

Har ikke lest hele diskusjonen, men jeg gleder meg til debatten i kveld på NRK1 2130, mellom Kari Jaquesson, selveste Dag Viljen Poleszynski og Christian Drevon. Følg med!!

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Litt av problemet, i mine øyne, er at grensen for sykelig overvekt er satt ganske lavt. Jeg vet ikke hvor på BMI-skalaen den starter, men før jeg ble operert, hadde jeg en BMI på 40. Da kom jeg i kategorien fedme, klasse III (ekstrem fedme). Og det finnes ingen kategorier over denne. Jeg synes det er rart at jeg som overhodet ikke hadde fysiske plager pga. overvekten og som fungerte helt fint i hverdagen havnet i samme kategori som en person på 200 kilo som kanskje hadde store fysiske plager, ikke kunne være i jobb pga. overvekten, osv.

Jeg er enig med deg. BMI-graderingen burde vel egentlig ha dreid seg om hvilken risikosone man befinner seg i, ikke om man er "syk" eller ikke. Jeg tipper at det ut i fra sykelighet, funksjon og risiko er en viss forskjell på å veie 99 kg og 200 kg.

[kie]

Jeg kom til å tenke på noe en gynekolog sa til meg da PCOS ble avdekket. Vi pratet jo litt om hva det var og jva det betød. Eller... jeg hadde problemer med å forstå at jeg som firebarnsmor kunne ha PCOS. I den sammenheng husker jeg at jeg brukte ordet "sykdom" og ble korrigert på det. PCOS var ikke en sykdom, men en tilstand. Jeg hadde vært disponert for det og overvekt hadde utløst det. Men sykdom var det ikke.

Kanskje ville det for mange vært mer riktig å si det slik om fedme også? Eller kanskje er det heller slik at selve sykdomsbegrepet kan være vanskelig å få tak på?

Jeg husker at vi under studiet mitt fikk spørsmålet "hva er helse?" Da var det mange som først trodde de hadde et svar, men som ikke hadde det allikevel. Det var rett og slett ikke så lett å definere selv om alle vet hva det er. Kanskje er det noe lignende med begrepet "sykdom". For hva er det? Må man være sengeliggende? Ha fysisk ubehag? Måles det etter hvor mye man er hemmet? Hva da med folk som er døve? Eller bruker rullestol? Er de syke hver eneste dag, de da?

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

7. Jeg tror at for mange hadde det vært nyttig å heller tenke på genetikk som noe som setter rammer og utfordringsbilde, og ikke noe fatalistisk som er umulig å kjempe mot.

Her er du nok inne på noe vesentlig.

Å regulere matinntak samt røre mer på seg er medisinen mot denne sydkommen/tilstanden eller hva man nå skal kalle det.

Gla'feit vil jeg ikke kalle meg, men jeg er kanskje en av de som går under hverdagsfeitingene. Altså mine 10-12 kg for mye de kommer av at jeg spiser sjokolade og potetgull i sofaen i stedet for å knaske et eple og løpe meg en tur. Jeg kan ikke peke på hverken poteten, ris, kneippbrød eller noe sånt. Men rett og slett utrolig dårlige valg jeg tar nesten hver dag.

(misforstå meg rett når jeg kaller meg 'feit'. jeg er jo ikke feit i den forstand, men det er et samfunnsmessig problem en må ta på alvor når vekta mi begynner å bli normen. Altså at det sniker seg på kilo på de aller fleste som resultat av inaktivitet og dårlige matvalg)

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg bryr meg mindre om en person eller fem rundt meg ikke spiser kake. Men det at noen HØYLYTT ikke spiser kake, DET plager meg faktisk ganske mye.

Enig. Jeg irriterer meg over folk som kommenterer maten mens de spiser, enten det nå gjelder offing over hvor mange kalorier de får i seg, eller skryting av at de spiser salat. Enda mer irriterer det meg når folk kommenterer det jeg spiser: At jeg tar et ekstra kakestykke ("He, he, du vet hvor det legger seg?") at jeg ikke tar et ekstra kakestykke (Jasså? Likte du den ikke, eller er du på slankern?") Hvis jeg spiser salat i lunsjen. ("Hva? blir du virkelig mett av det der?") eller hvis jeg kjøper rekebaguett i kantina (Hå, hå, det må bli joggtur på deg i kveld!")
Jeg vet ikke om jeg ser spesielt "uheldig" med familie og kollegaer når det gjelder slike ting, eller om jeg er ekstra touchy når det gjelder kommentarer på mat. Jeg tror ikke jeg skiller meg ut verken i den ene eller andre retningen når det gjelder vekt, kanskje det er derfor folk føler at de kan si hva som faller dem inn når det gjelder hva jeg spiser/ikke spiser? Jeg tror ikke det ligger noe bak kommentarene, mest sannsynlig er det bare småprat, en erstatning for å snakke om været, liksom. Likevel - jeg synes det er skikkelig ufint å kommentere andres matvaner.

I alle dager, rine. Jeg hadde eksplodert om jeg ble utsatt for sånn kommentering.
Er det der vanlig? Eneste som er vanlig her er skryt over maten dersom den er god. Og dersom det er noe jeg ikke spiser som serveres så vil jeg gjerne kommentere noe annet jeg syns er fint. At de har god te, fin duk, kjekk mann eller noe annet som er bra.

[Skremmern]

Enig, rine. Fatter ikke at det går an.

[Tjorven]

Jeg får aldri kommentarer over maten jeg spiser eller ikke spiser. Det eneste som kommenteres om min mat er at jeg får salatene på jobben til å se så spennende ut (det er ikke tradisjonell salatbuffet).

Hver fredag er det vaffel til lunsj på jobb, og de er skikkelig feite. Da offer vi oss litt sammen, men alle spiser jo og sier "det er jo fredag". Jeg sitter og tenker at de tenker at jeg ikke burde spise dem siden jeg allerede veier for mye, men det tror jeg er mest inni mitt hode. Jeg tenker jo ikke det om andre, og jeg er ikke den eneste på jobb som veier for mye.

[rine]

Som sagt, jeg vet ikke om det er vanlig, eller om jeg bare henger meg ekstra opp i slike ting. Det er iallfall sant at både kollegaer (ikke alle) og familie (ikke alle) gjerne finner det for godt å kommentere det jeg og andre spiser. Jeg mistenker at det er litt sånn "Nå spiser vi dere, da snakker vi om mat..."
Og så tror jeg at man er mer i målgruppen for slike kommentarer når man verken er veldig tynn eller veldig tykk.

Det kan være, ja. Den skal være modig som skal våge seg på å kommentere kritisk når jeg er ved matfatet. :alfahunne med stor rompe:

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Og så tror jeg at man er mer i målgruppen for slike kommentarer når man ikke er verken veldig tynn eller veldig tykk.

Det tror jeg du har rett i. Folk skjønner VELDIG godt at dette ikke må kommenteres til meg. Men det er sikkert noen som tar seg litt friheter i forhold til andre mer normalvektige folk? Jeg ville blitt fullstendig knust også, så det er jammen fint at de lar være.

[rine]

Jeg synes det er ufint å kommentere matvaner uansett hva folk veier- eller spiser. : presiserer: Mulig jeg er litt sær på akkurat det området der.