Middlesex, diskusjonstråd

Jeg tar opp tråden i denne diskusjonen jeg. Har akkurat gjort meg ferdig med Middlesex. Har brukt en god stund på boken, men kan unnskylde meg med at jeg har født et barn i mellomtiden.

For meg var det bokens første og siste del som fenget mest. Jeg synes midtdelen var litt lang og traurig, men det er mulig jeg ikke hadde så god konsentrasjon da jeg leste den. Historien og Smyrna og hvordan de to søsknene fant hverandre som ektepar + deres første tid i Amerika var godt beskrevet og da de flyttet til Middlesex tok boken seg opp igjen. På slutten brukte hver ledige stund til å lese ferdig.

Etter å ha lest en artikkel om hermafroditter i A-magasinet for en stund siden synes jeg det var ekstra interessant å lese om Dr. Luce og denne tidens syn på kjønn og kjønnsidentitet. Husker at det sto noe om at man på 70-tallet trodde kjønn ble avgjort av ren oppdragelse, og at man gjorde et eksperiment med en kvinne/mann som senere begikk selvmord. Dette med kjønn og identitet er jo en debatt som går frem og tilbake - er kjønn rent biologisk eller er det oppdragelse, sosiale forventninger m.m? Det er en debatt som engasjerer meg og som jeg synes boken belyste.

Jeg likte også godt den klubben han jobbet på i San Fransisco. Den var veldig levende og morsomt beskrevet.

Av og til lurte jeg på hvordan forfatteren har gjort seg kjent med temaene i boken. I the Virgin Suicides skriver han om unge jenter og her om hermafroditter. Er han bare veldig flink til og interessert i å sette seg inn i helt andre menneskeskjebner enn sin egen eller finnes det noe selvopplevd i bøkene hans?