Året etter fødselspermisjonen

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av lil'c, her.

Jeg er hjemme med min 3 åring som har spesielle behov, og det er jeg glad for nå.
Kanskje det går seg til så mye at jeg kan ta opp studiene fra neste høst, det er jo lov å håpe.
Men jeg tror ikke jeg kommer til å gå på en smell av den grunn gitt.
Her er det fulltidsjobb mm. å ta seg av lille snuppa, med medisiner mange ganger for dagen, trening, fysioterapi, anfall av div. slag, nattevåk hver natt, uttalige sykehusturer, innleggelser, kontroller, oppfølging, ansvarsgruppemøter, tester og utredning, slosskamper mot Helse-Norge og alle dens søsken, osv. osv.
I tillegg til alt hun krever som alle 3 åringer gjør.
Derfor velger jeg også å studere fra neste høst, forhåpentligvis, så vi kan ha samme fleksible hverdag som vi har nå, som jeg vet hun trenger.
Eller høyst sannsynlig trenger, for nå er hun er ustabil unge, og det er hun nok til høsten også.
Vi får se hva som går.
Men, dette er jo kjernen, jeg kan ikke jobbe pga. dette, det hadde fungert veldig dårlig, så da velger jeg også å la vær.
Hadde jeg jobbet nå, eller fra høsten, hadde jeg vært borte vel 250 dager i året tenker jeg, kanskje mer. Og det hadde ikke vært en god situasjon for verken meg eller arbeidsgiver, samt at det ikke går, rett og slett. Det finnes ikke så mange sykedager gitt.
Samt at jeg plutselig bare måtte slippe alt jeg hadde i hendene og løpe når snuppa fikk kriser, og det hadde selvsagt skjedd endel av dagene jeg faktisk var på jobb.
Tidsklemma har vi vel ikke kjent så mye på, men det er mange som kanskje ikke hadde orket det jeg står midt i, eller taklet det langt verre enn jeg gjør, eller trengt sykemelding osv.
Vi er jo ikke like.
Men jeg kan ikke si det er meg ubemerket heller, jeg har da fått merke det i form av sviktende rygg, farlig høyt blodtrykk, masse migrene og clusters, og i bunn og grunn er jeg utbrent visstnok (i følge legen min).
Men, jeg kan jo ikke legge meg ned.
Jeg må faktisk fortsette for ungen min.
En sykemelding gjør meg null godt, for den har ingen ting å si for min hverdag.
Og det er det jeg kaller det også, hverdag. Det er jo det for oss.

Jeg innser at min høst kanskje blir som hjemmeværende, med barna i bhg, da de er syke, krever litt ekstra med tanke på matallergier, har astma begge to. Og det som irriterer vettet av meg, er at jeg har ingen rettigheter. Om jeg ble syk - så synd for meg. Og det kjenner jeg at er så utrolig irriterende at samfunnet skyver mødre, for det er jo tross alt flest mødre som er hjemme med barna, på sidelinjen, nekter de rettigheter som man har krav på som arbeidstaker, men pga at hjemmesituasjonen er som den er, så har man ikke rett på noenting. Og så, siden familien bare har en inntekt, så må denne jobbe ekstra kanskje, for å få endene til å møtes.