Jeg undrer meg på hvorfor

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av carolin, her.

Jeg brukte ikke ordet energi som en overnaturlig ting. Å si at noen utstråler en positiv eller negativ energi er det vel ikke noe unaturlig i? eller i hvert fall trodde jeg at det var en helt naturlig ting. Noen utstråler en så positiv energi at man smiler bare av å være i samme rom. Mens andre har en så negativ energi at man blir deppet av å være i samme rom.

Mennesker utstråler energi, mens rommene får en viss stemning. Sånn tenker jeg, uten at jeg legger noe unaturlig i det.

Det er forskjell på om du mener det bokstavelig, eller om du mener det billedlig.

[carolin]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Det er forskjell på om du mener det bokstavelig, eller om du mener det billedlig.

Jeg mener vel billedlig. På jobben har vi en dame som alltid er i strålemde humør. Hun kommer på jobb og er blid og fornøyd og virkelig bryr seg om alle andre. Man kan ikke annet en å bli i godt humør av å se henne. Da vil jeg si at hun utstråler en positiv energi. Men jeg mener det ikke på en overnaturlig måte der hun har superkrefter og bokstavelig talt utstråler et lys fyllt av energi.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av carolin, her.

Jeg mener vel billedlig. På jobben har vi en dame som alltid er i strålemde humør. Hun kommer på jobb og er blid og fornøyd og virkelig bryr seg om alle andre. Man kan ikke annet en å bli i godt humør av å se henne. Da vil jeg si at hun utstråler en positiv energi. Men jeg mener det ikke på en overnaturlig måte der hun har superkrefter og bokstavelig talt utstråler et lys fyllt av energi.

Da er vi enige. Ikke noe overnaturlig med smittende humør, nei.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Amelie, her.

Jeg så filmen "The Secret", den var på kanten til teit men hadde noen gode poenger.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg antar at det var en sterk opplevelse. Jeg kan ikke skjønne annet ut fra det du sier likevel enn at dette da er ganske vanlig. Jeg har flere ganger sett for meg hvordan ting skal bli, også blir de sånn. Det handler for meg mye om at jeg jo er den som styrer eget liv.

Jeg las litt i The Secret, og den boka hadde faktisk et godt poeng. Alt det der våset om hemmeligheter, at du helbreder kreft og blir rik og lykkelig hoppet jeg glatt over, men dette ene poenget (som SF tydeligvis vet fra før) ga meg en liten aha-opplevelse:
Vanligvis når man skal ta avgjørelser, så er det veldig enkelt å si hva man IKKE vil. Hva man IKKE har lyst til. Hva man IKKE liker. Men da kommer man ingen vei. Det er først når man klarer å formulere hva man egentlig vil at man kan komme videre i livet sitt. Prøv en gang, neste gang du skal ta en avgjørelse, å kutte ut ordet "ikke". Det er kjempevanskelig, men det gjør prosessen med å komme videre med livet sitt utrolig mye enklere.
Ja, det er er noe man egentlig vet, men test en gang. Klarer du å bestemme deg for hva du vil ha til middag uten å tenke "jeg vil ikke ha ditt, ikke ha datt"?

Og jeg tror det er utrolig mange folk ute i verden som ikke føler at de er sjefen i sitt eget liv. De lever livet sitt, men de føler ikke at de styrer det. Og det å ta kontroll over og mestre sitt eget liv er vanskelig. Veldig vanskelig. Og til dels ubehagelig.

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Hehe, ja, tenk om det, Joika!

Tanken bak reinkarnasjon er vel noe om å jobbe seg frem til Perfeksjon og Nirvana, er det ikke? Og selvfølgelig, drømmen om evig liv.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det må du lese i en bok så skjønner du det. :har ikke lest bok:
Det er noe med at da kan du stryke flagget for godt. Da slipper du å reinkarnere mere. Ergo er det vel en straff å leve. Hm.

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Nå kommer jeg for sent til å være med på en del av fjaset, men jeg tror Esme var inne svaret på hvorfor det er slik tidligere i tråden. Vi har ulike kriterier å vurdere informasjon etter. Det er så mye info her i verden, og en del av det er bare tull.

Alternative (enten det nå er spøkelser, new age eller de er helsekost og homeopati det går i) vurderer informasjon etter hvordan de mener troverdigheten til den som snakker er. Anekdoter og personlige historier om ting man har opplevd veier tungt, hvis man kjenner/liker den som snakker. Man lar seg engasjere om historien oppleves som å gi forklaring på ting.

Skeptikerne vektlegger heller hvordan informasjonen er hentet inn. De er mer kritiske og har mer vitenskapelige krav. Det må være flere som har opplevd det samme, det bør ha vært en kontrollgruppe, det bør være en sannsynlig teori på hvorfor det er slik som det påstås osv. Kort sagt så bør informasjonen kunne testes, og om den er sann også fremkomme på nytt.

Dette kriteriet har ikke alternative i det hele tatt. Noen typer alternative (a la helsekostfanatikere) prøver å følge opp skeptikernes kriterier og bruker en slags pseudovitenskap til å finne støtte for det de opplever. De har liksom-professorer (professor i noe som ikke finnes feks) som uttaler seg om vitenskapelige studier (som ikke er gjort på skikkelig måte) og trekker altfor store konklusjoner på bakgrunn av et enkelt studie. Når dette blir avslørt blir det enda vanskeligere for skeptikerne å ta de alternative seriøst. Skeptikerne tror rett og slett ikke på de alternative. Men jeg synes at man uansett bør behandle hverandre med respekt altså. Men jeg synes av og til det kan være vanskelig, når jeg jo egentlig mener at det er dumt å ikke følge vitenskapelige krav til hva som er sann informasjon. Hva skal vi ellers følge liksom?

Neste spørsmål blir jo hvordan vi fikk disse ulike kriteriene. Jeg tror rett og slett det handler om utdanning.

Opprinnelig lagt inn av Siw, her.

Det er nok sånn at en selv må ha følt ting /sett ting opplevd det for å kunne tro på sånne ting. Jeg staret denne tråden for å få en seriøs diskusjon om dette tema..
Få forskjellige meninger.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg trenger heller ikke å ha alt dokumentert opp og ned i mente, men det foregår jo en vurderingsprosess uansett.
Og som Wix påpeker i sitt utmerkede innlegg, jo mer man kan om naturfag og medisin, jo bedre kan man skille skitt fra kanel. Det er jo logisk ikke sant?

Det som jo er rart er jo at f.eks du Zöe, sa jo klart i fra i tråden om kvantemedisin at du ikke var interessert i å høre fra de som faktisk kan noe om radiobølger, men kun var interessert i personlige erfaringer. Og det synes jeg er rart faktisk. En ting at man ønsker personlige erfaringer også, men å bare sånn i utgangspunktet si: "Nei takk, om det er noen grunn til å tro at du skjønner hva disse kvantedudene snakker om, så vil jeg ikke høre det."

For meg som realist, hvor man da ønsker å få frem alt av informasjon og viten før man tar beslutninger på sin helses vegne, så er det virkelig en kjemperar måte å ta beslutninger på. Total kulturkollisjon rett og slett.

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg hadde glemt kvantedudsa!

Jeg har ikke for vane å ignorere fagfolk, altså. Kanskje jeg var i det gretne hjørnet? men jeg kunne nok ha ignorert fagfolk ETTER å ha hørt på det de hadde å si.

Og det har jo selvfølgelig bakgrunn i at (og nå snakker vi ikke kvantefysikk, men generelt) det eksperter og fagfolk hevder ikke alltid varer evig og at med ujevne mellomrom så er det Det Nye Rare som er Det Riktige og Det Gamle Dokumenterte som må forkastes.

Og av og til viser det seg at det er Skikkelig rare ting som er sant - som at jorda er rund og sånn. (Og ja,jeg vet at det var kriste som var ignorante bakstrevere den gang og vitenskapsfolk som var bærere av sannheten - for meg er det jo slett ikke et poeng at folk med flagrende gevanter skal være bærere av sannheten.)

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Kan du komme med noen eksempler på at Det Gamle Dokumenterte må forkastes av Det Nye Rare i vitenskapen, sånn i moderne tid? Sånn fullstendig forkastes?

Esme er klok, og gir tidlig i tråden en god analyse av forskjellen mellom tro og vitenskap. Det er vel et faktum at en overvekt av de som kaller seg skeptikere har bakgrunn fra (naturvitenskaplige) universitetsmiljøer. Mens det er få med slik bakgrunn i alternativ-miljøene. Hvorfor er det slik?

a) Vi har kjennskap til filosofihistorien, og blitt opplært til at "det eneste jeg vet er at jeg intet vet", og at ingenting kan bevises, kun motbevises. Det finnes ingen sannheter, kun teorier. Dette gjør livet vårt spennende nok. Vi har trent bort mye av behovet for å ha enkle løsninger på ting. Det er alltid flere sider av en sak, man kan aldri være sikker på å ha funnet sannheten, og man har alltid i bakhodet at dette også kan endres eller motbevises. Men det betyr også at man alltid tenker ut argumenter mot nye teorier. Det er ikke alle som liker at man kommer med argumenter mot deres sannhet. Forskere har som regel ingen sannhet å forholde seg til, kun mer eller mindre velbegrunnete teorier.

b) Vi har mer fagbakgrunn for å skjønne hvordan man forkaster teorier, utdyper andre, hvordan man kan ha en diskusjon om detaljer med likevel være enige om det overordnede, eller til og med være så grunnleggende uenige at det blir et paradigmeskifte. Men det betyr likevel ikke at "de andre tok feil" slik det ofte framstilles i media. Man må ofte ha 10-15 tanker i hodet på en gang, og hvis de motsier hverandre så er det en naturlig del av vitenskapen, ikke et bevis på at vitenskapen ikke fungerer. Den dagen man finner sannheten kan man bygge om universitetene til kirker.
Det forrige store teoriskiftet jeg vet om skjedde på 50-tallet da man gikk over fra "cooling earth" til "plateteknonikk" for å forklare hvordan jordmassene har bevegd seg. Det var et stort skifte, man måtte forkaste mange av de gamle teoriene, men den grunnleggende empirien ble stående. Sør-Amerika og Afrika har hengt sammen en gang i tida, men forklaringen på det er at jordplatene beveger seg, ikke at jorda avkjøles.
Det er også i ferd med å skje noe innen evolusjonslæra nå så vidt jeg har skjønt. De strever fortsatt med å få artsbegrepene til å henge på greip, og finner stadig forgreininger som går sammen igjen, gener som hopper litt i hytt og pine osv. Evolusjonsteorien blir nok stående, men jeg tror (håper) at noe revolusjonerende kommer til å skje i forhold til artsdefinisjonene.

Når man har lest og lært om de store tenkerne og teoretikerne, blir det ikke noe fres over slik bøker som HI viser til. Jeg skulle ønske at det begynte å gå rykter om Platon, Descartes og Kant i alternative miljøer. Der finner man mye tankevekkende.


Betyr dette at man må gjøre noe med skolevesenet, eller betyr det at vi som kommer fra universitetsmiljøene må prøve å godta at vår måte å tenke på ikke passer for alle? Altså; er de alternative Dumme og Uutdannete, eller er det vi som er oppe på vår høye hest og nekter å godta andre måter å tenke på?