Synd på deltakerne i Luksusfellen?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Kie: Du skriver jo om den norske gjeldsordningen, som jeg synes er helt OK. Det er bedre å faktisk forplikte seg til å ordne opp for seg så godt man klarer over en periode enn å slette all gjeld, synes jeg iallfall.
Om det samfunnsøkonomisk er positivt at folk kjører firma og seg selv på ræv gang etter gang? Tja, det kan jo diskuteres. Hva med de som faktisk taper penger på dette? Noen vil alltid gå i tap, gjelden forsvinner ikke opp i røyk. Hva med familien til disse menneskene. Om jeg synes synd på noen, er det iallfall barna deres. Traumer i forbindelse med angst for å miste huset f.eks, ikke kunne være med på det andre barn er med på, deperimerte foreldre og faren for å utvikle lignende handlingsmønster selv, er jo også faktorer som må inn i regnestykket.

Jeg synes at man bør forplikte seg til å betale tilbake gjeld så sant man kan, og jeg synes det er helt ok at kreditorene får tilgang til eventuelle penger man måtte få hånd om en stund etter at man har vært gjennom gjeldssanneringen. Enkelt og greit fordi det faktisk er folk som har tapt penger på at man var uansvarlig, og som faktisk taper på at man får gjeldsordning. Om man i ettertid kommer over penger som gjør at man kan gjøre opp for seg, så synes jeg at det er rett og rimelig at de tilfaller de som tapte penger på en, selv om man har vært gjennom en gjeldssanneringsordning.

Ellers så trenger man jo ikke gå personlig konkurs om man oppretter en bedrift - det er bare å etablere det som et AS, og vips så er man ikke personlig ansvarlig for all gjelden, så vidt jeg har forstått? Da mister man alle verdiene i selskapet man hadde, men man må ikke gå fra hus og hjem for å gjøre opp for seg. I de fleste tilfeller. Trur æg. I motsenting til når man etablerer et enkeltmansforetak, og står personlig ansvarlig. Ok, så må man ha 100 000 i egenkapital for å etablere et AS, men skal man gå så tungt inn i noe at man riskierer å gå personlig konkurs om man feiler, så er det vel en billig forsikring... Ikke f om jeg hadde akseptert at mannen hadde etablert et enkeltmansforetak uten å overføre alt av verdier på meg først.

Opprinnelig lagt inn av AprilRyan, her.

Jeg mener overforbruk og et urealistisk forhold til pengebruk ofte er et klassespørsmål. En ser det samme i U-land, hvor mennesker i stor fattigdom bruker det lille de har på statussymboler, som gull og mobiltelefoner. Så selvfølgelig synes jeg i mange tilfeller/ generelt synd på dem som prioriterer helt feil.

Tja? Det spørs vel hvor man er i verden også. Leste for en stund siden ganske interessant bok om rike i USA, og det var skremmende å se hvor mye av rikes (over)forbruk som er lånefinansiert, fordi de hele tiden ikke synes de er rike nok . Folk som er svimlende rike, har gått på ræva fordi de lånte enda mer. Så klassespørsmål? Jeg synes det er rimelig enkelt å si at det er de fattige som låner for mye. At det for mange kan handle om å konkurrere med de som har mer, det kan jeg si meg enig i. Men jeg tror overforbruk kan være et like stort problem, uavhengig av hvor mye man har i utgangspunktet.

http://www.nytimes.com/2007/06/08/ar...B.6059049.html

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Hvis du kikker diskret i handlevogna til dem som virkelig storhandler brus, så er det nesten alltid Pepsi max det går i.

Er det noe jeg har lært her på FP er det at man ikke kikker i handlevogna til andre, ikke diskret en gang. I alle fall ikke om man har tenkt å Tenke Tanker ut fra det man ser.