Synd på deltakerne i Luksusfellen?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg kjenner jeg blir utrolig sur på foreldrene deres, og syns også det var ganske typisk at hun 27-åringen med veldig vanlig jobb og syns at hun hadde krav på å leve et jet-set-liv for det gjør man jo (sjampis, taxi overalt, merkevare, flashy leilighet), ble reddet til slutt av pappaen sin.

Utrolig pinlig å være 27, eller 37 for den del, og bli reddet av pappa. Er søren ikke sikker på om jeg hadde gjort det for mine barn, men så er jeg også 99 % sikker på at mine barn aldri kommer opp i akkurat den problemstillingen.

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Da kan du kanskje ikke så mye om avhengighetsproblematikk? Det kan ikke jeg heller, for så vidt, men har fått med meg såpass at jeg vet at man kan utvikle et usunt avhengighetsforhold til forbruk på lik linje med mat, alkohol etc.

Det er ikke dermed sagt at det gjelder akkurat deltakerne i luksusfellen, det vet jeg ingenting om.

Men for å snakke med litt store bokstaver - om man veier 5 kilo for mye fordi man spiser stratos mens manventer på at middagen blir klar, så kan man sikkert på en enkel måte skjerpe seg og gå ned igjen. Om man er 40 kilo overvektig fordi man stadig stapper noe i munnen, enten man er sulten eller ei, for å numme psykisk ubehag - da kan man ikke skjerpe seg. Da er bildet mer komplekst, og man vil sansynligvis trenge hjelp utenfra til tankeprosesser og handlingsmønstre.

Sånn er det med å dra kortet også.
Jeg kan skjerpe meg om jeg bruker mer enn jeg har. Men den som bruker shopping for å numme psykisk ubehag kan ikke bare skjerpe seg.

Om det er synd på eller ikke?
Vi legger sikkert ulikt i det begrepet, tror jeg.

Jeg synes synd på folk som er i sterk ubalanse, jeg.

Jeg synes også synd på folk som er i sterk ubalanse, jeg er bare ikke enig i at man kan bruke dette for å forklare alle slags problemer folk kunne havne i.

For å sette ting på spissen: Finnes det ikke lengre folk som er trange i nøtta, toskete eller dumme?