Om å tilgi drap

Jeg er helt enig i at ideelt sett så bør man kunne legge dette så bak seg at det forsvinner. Men jeg kjenner mennesker som har mistet et barn. Man blir ikke ferdig med det - aldri. Det går aldri over. Man kan legge det så langt bak seg at det ikke lenger raserer hver eneste dag hundre prosent. Man kan komme så langt at livet får mening igjen. Og at man ikke hater den som gjorde det. Men å legge det så langt bak seg at man ikke senkes ned i det dypeste mørke ved å møte gjerningsmannen blid og fornøyd på butikken tror jeg så og si ingen kommer.

Stor ære til dem som gjør det, men all den tid gjerningsmennene eller kvinnene har et godt liv et annet sted i landet og ikke er dømt til å bo frysende i ei koie i skogen et sted, så mener jeg at man som et minimum skal respektere sorgen til de som sitter igjen såpass at man holder seg unna.

Skal man tilbake dit man var så får man da heller søke de man har rasert livet til og forsøke å få en forsoning.

Det er nemlig slik at det å ta på seg ansvar og be om tilgivelse er det aller viktigste man kan gjøre overfor en man har skadet.

Og som en digresjon - det ville ødelagt tilværelsen min i stor grad om jeg til stadighet måtte treffe min eksmann på butikken. Jeg ville sannsynligvis flyttet da. Det at han flyttet et stykke unna er faktisk den ene tingen jeg kan ha en smule takknemlighet for - og det jeg har vært gjennom er en liten mini-bagatell i forhold til det å drepe barnet til noen.