Om å tilgi drap

[Mams]

Å la de bli endel av samfunnet igjen er ikke det samme som å tilgi.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

Å la de bli endel av samfunnet igjen er ikke det samme som å tilgi.

Men spørsmålet blir vel om et samfunn kan bli helt om man ikke tilgir. Hvor lenge skal man lide? Nødvendigvis ikke snakk om den som utførte, men familie, barn, barnebarn osv.

[GydaG]

Vanskelig tema.
Det er vel like mange måter å reagere på som det er ofre i en slik situasjon, både når det gjelder familien til den drepte, og også familien til gjerningsperson.
Jeg tenker slik at om man klarer å tilgi, for å kunne legge det bak seg og leve videre uten å bli spist opp av vonde følelser og hat over noe man uansett ikke kan gjøre ugjort, for sin egen del, så har man et enklere liv.
Ikke at jeg tror det er enkelt å komme dit, tvert i mot har jeg skjønt at det krever alvorlig mye sjelegransking og en åpenbaring eller to. Men det skal visst være mulig.

[Pappalille]

Nå er det jo ikke bare snakk om den eller dem som utførte ugjerningen heller. Hva med foreldrene deres og andre familiemedlemmer? Skal de også flytte? Det nevnes her at stolte besteforeldre kanskje gjerne vil få vise frem bilder og skryte litt av barn og barnebarn. Skal de møtes med "det der er drapsmenns avkom, tvi vøre!"?

Opprinnelig lagt inn av Pappalille, her.

Nå er det jo ikke bare snakk om den eller dem som utførte ugjerningen heller. Hva med foreldrene deres og andre familiemedlemmer? Skal de også flytte? Det nevnes her at stolte besteforeldre kanskje gjerne vil få vise frem bilder og skryte litt av barn og barnebarn. Skal de møtes med "det der er drapsmenns avkom, tvi vøre!"?

Nei, det skal de ikke. Det synes jeg slettes ikke. Men jeg går ut fra at de ikke tarfrem babybildene av barnebarna for foreldrene til offeret.

[Pappalille]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Nei, det skal de ikke. Det synes jeg slettes ikke. Men jeg går ut fra at de ikke tarfrem babybildene av barnebarna for foreldrene til offeret.

Nei, litt fintfølelse må man vel forvente også fra stolte besteforeldre. Jeg er litt trøtt men jeg skal prøve å formulere meg så forståelig som mulig.

Et samfunn må nesten komme over slike ting. Før eller siden går livet videre, også for ofrenes familier, og da bør det helst være slik at det ikke ligger igjen altfor mye grums i lufta. Det å tilgi noe er på ingen måte å si at det som er gjort er greit, bare at nå er det nok, nå velger jeg å gå videre. Har man virkelig lagt noe bak seg skal det la seg gjøre også å måtte støte på "ugjerningspersonen-e", og med mindre samfunnet er knøttlite trenger man svært sjelden å gå hverandre i helene uansett.

Nå vil jeg uansett anta at mennesker som har gjort noen vondt, og særlig om de gjorde det mens de selv var veldig unge, lever med en straff som ikke kan deles ut i noen domstol. De er neppe interessert i å måtte møte påminnelser om sine ugjerninger dag ut og dag inn, og det er vel derfor veldig vanlig at man flytter på seg og legger en del geografi mellom seg og de pårørende til sine "ofre".

Fengslene i Norge er ikke fulle av onde, onde Bondskurker. Det er stort sett vanlige mennesker som havnet i usedvanlige situasjoner, og det endte galt. Det kunne like gjerne vært deg eller meg.