Blir våre barn uselvstendige og tafatte individer?

[Benzo]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Ja, ikke sant! "Vi trenger ikke hjelpe Niobe med noe! Hun klarer seg så godt selv, så flink og moden som hun er for alderen. Gjør leksene sine uten å mukke, kommer aldri for sent, lager aldri problemer."

Jeg lagde nok litt problemer i tenårene, mistet faren min tidlig og ble ikke noe mindre bråmoden av den grunn, men mye av kranglingen min var jo for å få oppmerksomhet og å bli sett. Når jeg kranglet og ble forbanna kunne jeg jo gråte, at det var pga tapet over min far var det ingen som skjønte. Jeg var bare blitt umulig, sånn helt over natten.
Jeg tror at hvis moder'n hadde vært litt mer "hønemor", sett meg og mine behov litt bedre, ville jeg taklet det annerledes.

[Niobe]

Hehe, tenårene... Jeg ble misbrukt som tenåring, men fortalte aldri noe til noen. Det ville jo ikke være å klare seg godt selv! Å skuffe mine foreldre så grundig orket jeg bare ikke.. Det ga seg utslag i en del raserianfall og oppdemmet fortvilelse, men da var jeg jo bare "normal tenåring".

Jeg har vanskelig for å se for meg hvordan overbeskyttende, overengasjerte foreldre ville utarte seg. Jeg har ønsket meg større engasjement fra mine foreldres side siden tidlige barneår. Noen får gripe tak i meg og slippe løs poden om jeg ikke holder meg innenfor rimelige grenser.

Jeg blir faktisk glad de gangene poden sier fra i klartekst og raser fra seg litt. Tenk, han vet at det er lov og at det er helt greit! Når han ber meg om hjelp så kjenner jeg nesten tårene presse på.