Jeg er en dårlig samfunnsborger ... Don't count on me ...

Kjære Jessica.

Vet du: Du har faktisk ikke noe valg. Du må heve deg over eventuelle skjeve blikk og sure kommentarer. Du har jobbet deg gjennom en kjempetøff tid, med sykdom, tøff behandling og den store psykiske belastningen som dette medfører. Fatigue er ingen spøk, og jobben din fortsetter nå. Du må sette grenser for deg selv, finne ut hvor mye du orker uten at du får svi for det i form av utmattelse i dagene etterpå. Tenk at alle som bryr seg om deg og som kjenner til situasjonen din, forstår. De andre er faktisk ikke spesielt viktige mennesker i livet ditt. Du må ta vare på deg selv, både for din egen del, og for familien din. Så får du heller komme sterkere tilbake når kreftene kommer igjen.
Du vet at du ikke er noen unnasluntrer. Det er godt nok. Gå med hevet hode og møt blikket til folk. Du har ingenting å skamme deg over, du er ei tøff dame som tar ansvar for livet ditt!