Ære være alenemødre ...

Som det sies av flere så er det stor forskjell på å være alene og vite at det er slik det er - og å være alene noen dager/uker og kjenne på at den som er på tur skulle ha vært der. Jeg tror det er mange ulike prosesser som gjør at det blir to forskjellige situasjoner, som savn av den som er på reise, irritasjon over at h*n er bortreist, fravær av de vante rutinene f.eks. Den som er alene og vet at slik ER det, går ikke med den samme følelsen av å "mangle" noen. Innstillingen er en annen, og det er jo kjent at måten vi er innstilt på en situasjon preger hvordan vi takler den.
Jeg har vært alenemor i 12 år - de siste 7 årene uten barnefaren i live. Når han døde tenkte jeg at det kom til å bli et vanvittig kjør uten den vante avlastningen (samværshelger) men det viste seg fort at også det gikk veldig greit. Det var jo slik det var. Når man står i det så må man bare og da viser det seg ofte at det ikke er så slitsomt som man fryktet.

Også er jeg helt enig med Skremmern selv om jeg nok ville ha formulert meg litt annerledes i håp om å bli tatt på alvor