Synes du det er slitsomt å ha barn?

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

I den grad det er slitsomt er det vel ikke nødvendigvis barna som gjør det slitsomt. Det er hele opplegget rundt hverdagen. Det blir jo unektelig periodevis slitsomt å stå opp halv seks hver dag, jobbe fulle dager og ta jobben frem igjen mange kvelder for eksempel. Vi synes det stort sett går greit, men innimellom er det slitsomt - men det er ikke barna som er så slitsomme i seg selv.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

I den grad det er slitsomt er det vel ikke nødvendigvis barna som gjør det slitsomt. Det er hele opplegget rundt hverdagen. Det blir jo unektelig periodevis slitsomt å stå opp halv seks hver dag, jobbe fulle dager og ta jobben frem igjen mange kvelder for eksempel. Vi synes det stort sett går greit, men innimellom er det slitsomt - men det er ikke barna som er så slitsomme i seg selv.

Jeg må bare tilstå at jeg kan bli forferdelig sliten av fireåringen min.
Jeg elsker henne så høyt at det nesten gjør vondt, men samtidig blir jeg av og til drittlei!
Lei trass, lei mas, lei sutring. Kanskje det kommer av at jeg ikke er en spesielt barnekjær person. Altså, jeg liker barn, men jeg er ikke flink til eller glad i å leike med dem. :dårlig mor: En dag hjemme for å aktivisere en fireåring er beinhardt. Heldigvis blir det bedre når vi kommer oss ut, enten det er på tur i marka, besøk hos venner eller på leikeplassen.
Lillemor har grenser, men hun prøver stadig vekk å flytte dem.
Ikke føler jeg at vi stiller veldig store krav til oss sjøl heller.

[Siw]

Når man har har et eller flere barn med ADHD eller ADD eller andre diagnoser ,eller de har kolikk som spebarn eller de er syke av andre grunner,har man barn som ikke er helt "normale" så er det slitsomt fordi man må sloss med systemet for at barnet skal få den hjelpen det trenger.
Ja det er til tider tøfft å oppdra barn.Det at man må ta vare på et lite liv,man må sette barnets behov foran sitt eget.Det er mye gleder men det er mye strev det har jeg erfaring med.
Nå er mi jente 16 1\2 år ho har ADD og veien har vert knalltøff til hit jeg er i dag. Den tøffeste jobben man har det er å oppdra barn.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

Jeg kjenner at jeg blir provosert av dette, Sitron. Det er en fin ting å kunne sette seg inn i andres sted selv om man ikke opplever det på samme måten selv. Jeg syns det er et vanvittig slit. Akkurat nå har jeg mer enn nok med meg selv og jobb/studiesituasjon. I tillegg har jeg mer enn to timers reisevei hver dag, med tre ulike befordringsmiddel. Jeg står opp senest kl 0600 og kommer hjem omtrent elleve timer senere. Da er det middag, rydding og leksehjelping som står på planen. Så skal man følge dem til aktiviteter og følge dem opp på andre måter. De skal ha hjelp til personlig hygiene og oppmerksomhet. Jeg er ikke av typen som gjør ting halvveis eller lar ungene gå på selvstyr. DETTE TAR DERFOR TID OG ENERGI. Jeg har liten energi fra før.

Det er et blodslit å ha barn!

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av Siw, her.

(..) eller de er syke av andre grunner,har man barn som ikke er helt "normale" så er det slitsomt fordi man må sloss med systemet for at barnet skal få den hjelpen det trenger.

Jo, men det er jo ikke barnet/barna som er slitsomme, det er jo systemet som ikke fungerer.
Og jeg synes det er mest frustrerende, så mye at jeg kan bli fullstendig sprø omtrent, men ikke så slitsomt. Jeg kan dog bli rimelig sint og lei det systemet ja.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

I den grad det er slitsomt er det vel ikke nødvendigvis barna som gjør det slitsomt. Det er hele opplegget rundt hverdagen. Det blir jo unektelig periodevis slitsomt å stå opp halv seks hver dag, jobbe fulle dager og ta jobben frem igjen mange kvelder for eksempel. Vi synes det stort sett går greit, men innimellom er det slitsomt - men det er ikke barna som er så slitsomme i seg selv.

Men innimellom har jo alle det litt slitsomt, jeg tenker mer på de som er slitne temmelig ofte eller hele tiden som følge av det å ha barn. Er jobben for krevende? Bør man da vurdere noe annet mens man har ungene små? Er det ting som kan gjøres annerledes? Eller er det viktigst med stort hus og bil slik at man må jobbe masse for å klare hverdagen? Noe må det jo være.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Eller er det viktigst med stort hus og bil slik at man må jobbe masse for å klare hverdagen?

Å nei, ikke den debatten igjen. Vi MÅ jobbe fulltid for i det hele tatt å klare oss. Jeg har valgt "feil" utdannelse mht. lønn, og mannen min er også i en bransje med lousy lønninger. Vi kan ikke bare "bestemme oss" for å skifte jobb til noe med bedre lønn heller ... Vi har svært lite vi kan kutte ned på. Jeg har vurdert å jobbe litt redusert, men vi tar ikke sjansen. Greit nok at jeg vil være mindre sliten og ha mer tid til familien, men det blir ikke akkurat MINDRE slitsomt dersom det fører til at vi blir gjeldsslaver.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Å nei, ikke den debatten igjen. Vi MÅ jobbe fulltid for i det hele tatt å klare oss. Jeg har valgt "feil" utdannelse mht. lønn, og mannen min er også i en bransje med lousy lønninger. Vi kan ikke bare "bestemme oss" for å skifte jobb til noe med bedre lønn heller ... Vi har svært lite vi kan kutte ned på. Jeg har vurdert å jobbe litt redusert, men vi tar ikke sjansen. Greit nok at jeg vil være mindre sliten og ha mer tid til familien, men det blir ikke akkurat MINDRE slitsomt dersom det fører til at vi blir gjeldsslaver.

Jeg spør om det er et valg. Det er klart at det er mange som ikke har et valg, men om man opplever hverdagen som veldig slitsom, så er det jo et relevant spørsmål, er det ikke? Det er jo dermed ikke sagt at alle kan gjøre noe med jobb og inntektssituasjon uten videre.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Men innimellom har jo alle det litt slitsomt, jeg tenker mer på de som er slitne temmelig ofte eller hele tiden som følge av det å ha barn. Er jobben for krevende? Bør man da vurdere noe annet mens man har ungene små? Er det ting som kan gjøres annerledes? Eller er det viktigst med stort hus og bil slik at man må jobbe masse for å klare hverdagen? Noe må det jo være.

Det jeg blir aller mest sliten av er støynivået. Jeg orker ikke bakgrunnsstøy fra radioer som står og surrer når ingen egentlig hører på, jeg synes bakgrunnsmusikk er slitsomt når jeg skal snakke med noen. I det hele tatt er jeg veldig vâr for lyd. Ungene mine er livlige, pratsomme og støyende fra de står opp til de legger seg. De krangler en del og de liker å lage masse lyd når de leker. Jeg tror det er DET som virkelig gjør at jeg er helt gåen når kvelden kommer. Når alle tre snakker til meg på én gang og krever meg, kan jeg nesten få pustebesvær.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Det jeg blir aller mest sliten av er støynivået. Jeg orker ikke bakgrunnsstøy fra radioer som står og surrer når ingen egentlig hører på, jeg synes bakgrunnsmusikk er slitsomt når jeg skal snakke med noen. I det hele tatt er jeg veldig vâr for lyd. Ungene mine er livlige, pratsomme og støyende fra de står opp til de legger seg. De krangler en del og de liker å lage masse lyd når de leker. Jeg tror det er DET som virkelig gjør at jeg er helt gåen når kvelden kommer. Når alle tre snakker til meg på én gang og krever meg, kan jeg nesten få pustebesvær.

Sånn har jeg det også.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

I den grad det er slitsomt er det vel ikke nødvendigvis barna som gjør det slitsomt. Det er hele opplegget rundt hverdagen. Det blir jo unektelig periodevis slitsomt å stå opp halv seks hver dag, jobbe fulle dager og ta jobben frem igjen mange kvelder for eksempel. Vi synes det stort sett går greit, men innimellom er det slitsomt - men det er ikke barna som er så slitsomme i seg selv.

Jeg er ofte en sliten mamma og priser meg lykkelig for at jeg har fått innvilget 20% permisjon. Håper det kan gjøre meg til en mer opplagt mamma for mine barn!

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

Det er i alle fall ikke for store krav til oss selv, for jeg har ofte dårlig samvittighet fordi jeg tenker at vi kanskje stiller for få krav til oss selv. Men hverdagen er slitsom. Å stå opp ekstra tidlig fordi man i tillegg til å ordne seg selv, må ordne unger og få dem avgårde til skole og barnehage. Selv om ungene oppfører seg eksemplarisk, er jeg ofte litt sliten allerede når jeg kommer på jobb, bare fordi jeg allerede har stått på i flere timer. Jeg synes ellers det er slitsomt å ikke ha så mye tid til meg selv som jeg skulle ønske, det er slitsomt å bekymre seg for ungene (jeg er ingen hønemor og synes ikke selv jeg bekymrer meg unødig, men jeg har en sønn med spesielle behov og da er jo ofte litt ekstra bekymret for fremtiden osv.) og så blir jeg sliten av å bli påvirket av det jeg leser/hører om hva som forventes av gode foreldre. Det siste har jo ingenting med ungene å gjøre per se, men den dårlige samvittigheten gnager nesten hele tiden. Så mye av det har med min personlighet å gjøre og ikke ungene som sådan.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

Kanskje jeg bare er lat? Det er en mulighet. Det å kle på ham mens han spreller i alle retninger, å skulle rekke jobben og han bare ikke vil samarbeide, å prøve å få i ham mat, at han løper inn med sølete sko, at han er våken hele natten fordi han har falsk krupp mens jeg får hodepine av søvnmangelen ... Alt det der er slitsomt. I tillegg alle de huslige pliktene som følger med å ha barn. Tidligere stakk vi bare ut og spiste på restaurant når vi ble sultne. Nå må vi lage maten selv. Vi må sørge for at han har rene klær, og vi rydder kontinuerlig i lekene hans. Hver for seg er jo ikke dette store greiene. Men summen synes jeg kan være enorm til tider.

Allikevel savner jeg ham hvis han ikke er her altså. Jeg elsker jo å ha ham rundt meg.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Allikevel savner jeg ham hvis han ikke er her altså. Jeg elsker jo å ha ham rundt meg.

Ikke sant. I det siste har jeg begynt å lengte skikkelig etter en avslappende ferie... problemet er at jeg ikke orker tanken på å reise bort fra ungene mine. De må jeg ha rundt meg for å kose meg (med unntak om kvelden når jeg skal drikke vin og skravle med andre voksne selvsagt ).

[Stompa]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

Det jeg blir mest sliten av er at det aldri er stille rundt meg. Jeg har to unger som prater "hele tida", gjerne i munnen på hverandre. De kommenterer alt, ikke bare til hverandre men også til meg - og forventer svar. Dessverre er de også veldig høylytte (noe vi jobber med hele tida uten at jeg synes det hjelper det minste), og jeg kjenner noen ganger at jeg er både ør i hodet og nærmest har dotter i ørene av å høre på det hele tida. Og høre på det må jeg, for vi har så lita leilighet at det er teknisk umulig å stenge det ute. Jeg sender dem selvsagt ut, men de er ikke spesielt glad i å være ute så det krever mye arbeid fra meg å holde dem ute over lengre tid.

Ellers er jeg aleine med dem, og jeg synes det er slitsomt å få tida til å strekke til i hverdagen. I tillegg er det jo stort sett sånn at jeg må ta med meg begge overalt, sånn at ethvert i utgangspunktet lite ærend blir mye mer omfattende enn det hadde trengt å være.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Dessverre er de også veldig høylytte (noe vi jobber med hele tida uten at jeg synes det hjelper det minste), og jeg kjenner noen ganger at jeg er både ør i hodet og nærmest har dotter i ørene av å høre på det hele tida. Og høre på det må jeg, for vi har så lita leilighet at det er teknisk umulig å stenge det ute. Jeg sender dem selvsagt ut, men de er ikke spesielt glad i å være ute så det krever mye arbeid fra meg å holde dem ute over lengre tid.

Det er en av de få tingene som får meg ut av balanse. Sønnen min er høylytt. Jeg er gærn annenhver helg her hjemme.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Det jeg blir mest sliten av er at det aldri er stille rundt meg. Jeg har to unger som prater "hele tida", gjerne i munnen på hverandre. De kommenterer alt, ikke bare til hverandre men også til meg - og forventer svar.

Der fikk du i grunnen satt ord på hvordan jeg har det også. Fireåringen min er også slik og jeg føler meg noen ganger mentalt herja. I tillegg plages jeg litt av dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å vise nok engasjement for alle disse greiene som han er opptatt av (pirater og den slags... ) og å være nok til stede i situasjonene med han.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er en av de få tingene som får meg ut av balanse. Sønnen min er høylytt. Jeg er gærn annenhver helg her hjemme.

Jeg må innrømme at når jeg leste et av de første innleggene tenkte jeg "ja men du har jo to jenter til vanlig og de er sikkert rolige og/eller selvstendige".

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Jeg må innrømme at når jeg leste et av de første innleggene tenkte jeg "ja men du har jo to jenter til vanlig og de er sikkert rolige og/eller selvstendige".

Iben er vel alt annet enn rolig, det skjer ting hele tiden. MEN; hun bråker ikke. Jeg takler ikke bråk, jeg blir sur. Så ja, om jeg hadde hatt barn som hadde ropt hele tiden, så hadde jeg vært mer sliten. Eller, det vil si at jeg blir mer sliten NÅ som jeg ikke er vant til å ha et ropebarn med meg hele tiden lenger. Jørgen har nå bodd hos sin far i ett år. Før den tid så virket ørene mine annerledes og jeg klarte mer å stenge ute all ropingen.

[Olympia]

Slitsomt og slitsomt. Nei, det er ikke barna som sliter meg ut, men hvor hektisk det kan bli iblant for å få timene til å strekke til. Hektisk ville jeg vel brukt fremfor slitsomt. For meg er det et negativt begrep og litt upassende om mine følelser om å ha barn.

De gangene jeg virkelig er drittlei er når begge skriker og maser samtidig, men det gjør de heldigvis ganske sjeldent sånn alt i alt sett.

Det er likevel et bevisst valg å bare ha to barn, og jeg føler ikke at jeg har tid og overskudd til å ha et til. Jeg er sikker på at jeg ville hatt en langt mere hektisk og slitsom hverdag med flere barn.

Jeg fikk forresten mitt første barn rett før jeg fylte 24, og det passet oss ypperlig. Vi hadde ikke levd et liv med masse fritid og god råd i mange år, så sånn sett har ikke forandringen fra null til ett barn vært særlig stort.

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

Det handler nok om at det er stor overgang i forhold til det å ikke ha barn. De tingene man før kunne gjøre for å slappe av og ta seg inn i gjen, funker ikke lenger. Man må finne nye måter å få overskudd på - det tar litt tid å finne ut av.

Mitt største problem har vært søvnen. Det var en overgang at det ikke var mitt behov for søvn som styrte sovingen min. Det var en overgang å stå opp ca kl 6 om morgenen hver dag. Det var en overgang å aldri få sove til man våknet av seg selv og aldri kunne bruke tid på å våkne, men bli vekket av et barn som skriker og måtte sprette ut av sengen og være i gang med en eneste gang. Det var en overgang at det aldri var dager å se fram til der man kunne sove så lenge man ville. osv osv

Når man sliter med konstant for lite søvn, så blir ting slitsomt. Nå når den sovebiten er borte, synes jeg ikke det er nevneverdig slitsomt å ha barn.