Å bli ferdig med barn

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Ja, og nå har den faktisk gått seg til slik at du og Mim har blitt samme person . Hva blir det neste, at du og jeg er enig i alle tråder?

Berglijot og jeg er plutselig enige, du og jeg er jo vanligvis enige og vips så er du og Berglijot enige også. Jaja. Hvem skulle trodd.

Opprinnelig lagt inn av trøtt, her.

Det var ikke akkurat det jeg mente jeg ville hjelpe med heller, men fy flate det er mye hjelp i å få husleia betalt og mat på bordet.

Jeg er muligens steinhard, men jeg synes at store som bor hjemme bør betale husleie og at å få mat på bordet er en service langt utenom det jeg ville gitt noen over 19. Jeg kjenner skikkelig motvilje, fysisk motvilje, mot sånn degging. Jeg vet du mener det godt og tenker at dette er et flott bidrag, emn som apan tenker jeg at en del av voksenlæringen, som man driver med mens man studerer, er nettopp det å selv skaffe mat på bordet og betale sin egen husleie, skaffe seg ekstrajobb når man er blakk og heller komme hjem og få litt fra frysen når det kniper. Jeg ville ALDRI ha gjort dette, fordi jeg synes det lukter bjørnetjeneste lange veier. Jeg synes jo også at store unger skal hjelpe til hjemme og ikke få mat på bordet, men med jevne mellomrom lage mat, vaske, vaske tøy osv.

Ellers er jeg enig med Maximillia. Kommer til å ha en tiåring når jeg er 44, og jeg tror det kommer til å være helt fint.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Berglijot og jeg er plutselig enige, du og jeg er jo vanligvis enige og vips så er du og Berglijot enige også. Jaja. Hvem skulle trodd.

Ikke du i alle fall.

Nå kom jeg plutselig på at det faktisk er over fem år mellom eldste og yngste hos oss. De er veldig nære og har delt rom de siste tre årene. Nå har de hvert sitt, men er ofte på campingtur hos hverandre og har mye kjekt selv om yngste bare er seks år.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Det kan egentlig slå ut begge veier. Unge besteforeldre kan jo være nettopp i den fasen at de gleder seg over at ungene har flyttet ut, og at de endelig har råd og mulighet til å bruke fritiden sin på seg selv. Da tenker jeg ikke på at de ikke sitter barnevakt, det kan man ikke forvente, men at de ikke er hjemme i helger og ferier, og bruker mye av fritiden sin på hobbyer og egne venner.

Jeg synes man kan forvente at besteforeldre engasjerer seg i barnebarn, jeg.
Men det er kanskje fordi jeg gjør det selv?
Å ikke ha kontakt med dem, å bare reise, tenke på meg selv, aldri være barnevakt, etc, er for meg utenkelig og sammenlignet med et stort tap.

For meg er barnebarn utrolig verdifullt, og jeg vil være det for dem også.
Som min bestemor var for meg.
Selv om hun var i en helt annen situasjon.

Barn trenger besteforeldre, tror jeg.
Så selv om jeg kan tenke mer på meg selv i HVERDAGEN, betyr ikke det at jeg uteblir fra hverken barn, svigerbarn eller barnebarns liv.

Men jeg ser poenget ditt, det gjelder bare ikke i vårt familieliv.
Man har jo det, selv om man er ferdig med å befolke den familien.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Kommer til å ha en tiåring når jeg er 44, og jeg tror det kommer til å være helt fint.

Jeg er snart 46 og har en syvåring, det er helt fint det også.

[Bokormen]

Det er kanskje lettere å slå seg til ro med å ha barn boende i huset til man er 60 om man har hatt noen "ego-år" før man ble forelder?

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Det er kanskje lettere å slå seg til ro med å ha barn boende i huset til man er 60 om man har hatt noen "ego-år" før man ble forelder?

Selvsagt er det det. Det blir litt sånn "benn there, done that and bought the t-shirt". Argumenter om å ha tid til seg selv osv, blir helt fjerne, det er jeg jo forlengst ferdig med. Jeg vet jeg er langt mere reflektert og en mye bedre mamma nå enn jeg ville vært for 20 år siden. Ikke har jeg nevnverdig mindre energi enn foreldrene rundt meg heller. Virker som Mazungen er med på langt mere enn unger flest.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Selvsagt er det det. Det blir litt sånn "benn there, done that and bought the t-shirt". Argumenter om å ha tid til seg selv osv, blir helt fjerne, det er jeg jo forlengst ferdig med. Jeg vet jeg er langt mere reflektert og en mye bedre mamma nå enn jeg ville vært for 20 år siden. Ikke har jeg nevnverdig mindre energi enn foreldrene rundt meg heller. Virker som Mazungen er med på langt mere enn unger flest.

Det er selvsagt fordi jeg HAR hatt barn i så mange år at jeg føler meg ferdig med det å ha ansvar for småunger.
Og at jeg ikke tror jeg ville vært en like energisk mamma nå som den gangen.
Ikke BARE alder, altså, men at jeg faktisk har vært der.
Litt viktig å tenke på, egentlig.
Jeg tror det har MYE med mine holdninger til dette å gjøre.

[Harriet Vane]

Jaja, vi tenker forskjellig rundt dette, Trøtt, og jeg kommer faktisk til å hove ut mine når de er ferdig med vgs, om det ikker veldig spesielle ting som taler for noe annet. Jeg kommer til å bidra med ting fra frysen, en flybillett her, et depositumslån der, men absolutt selvstendighet er mitt mål. Ellers ser jeg at vi har eldig samme filosofi når det gjelder å hjelpe til hjemme. Det undrer meg at folk ikke lærer ungene sine å hjelpe til.

Maz: helt enig! Jeg synes i hvertfall det er bedre (og litt mer stilig) å herje litt før man får barn enn å skulle krampeherje som 40-åring. Og det er jo veldig forskjellig hvor ungdommelige 40-åringer er, men jeg er jo en fjortis nå, så at jeg skulle slutte å være leken og tøysete hvert øyeblikk virker fjernt. Faren min er snart 60 og så barnlig og leken som noen. Det ligger ikke til familien å bli gammel til sinns og finne sin indre kjerring før man er fylt tretti. Jeg er ikke redd for at folk ikke skal se på meg som voksen og seriøs, så jeg har rom rundt meg til å være ungdommelig uten å være krampete. Og jeg ser godt for meg å ha småbarn og få noen små til spredt utover de neste årene. Hvis jeg er så heldig.

Line: Vi har Lilles besteforeldre 25 mil og 50 mil unna. Selv om de er deltagende, interesserte og engasjerte, så er de ikke til hjelp i hverdagen. de hjelper oss masse, så langt de kan. Men vi kan ikke flytte hverken hit eller dit, og trenger dem forsåvidt ikke i nabohuset. Vi har derimot fått oss et tett og godt venne- og nabonettverk som kan hjelpe hverandre med barnevakt og vennetjenester. det har vært en vei å gå, særlig for min Kjære, som har tungt for å be om hjelp av andre. Men det går bra nå.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Line: Vi har Lilles besteforeldre 25 mil og 50 mil unna. Selv om de er deltagende, interesserte og engasjerte, så er de ikke til hjelp i hverdagen. de hjelper oss masse, så langt de kan. Men vi kan ikke flytte hverken hit eller dit, og trenger dem forsåvidt ikke i nabohuset. Vi har derimot fått oss et tett og godt venne- og nabonettverk som kan hjelpe hverandre med barnevakt og vennetjenester. det har vært en vei å gå, særlig for min Kjære, som har tungt for å be om hjelp av andre. Men det går bra nå.

Jeg er bare veldig, veldig glad for at det ikke er vår situasjon. At vi lever langt fra hverandre.
Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får barna/svigerbarna og barnebarna rundt meg.
Virkelig!
De har også ett nettverk med venner og naboer. Likevel er det annerledes med mamma/svigermor/bestemor. Det synes tydelig.
Så vi er nok heldige, synes jeg.

Jeg hadde nettverk, slik du snakker om, da mine var små. Jeg savnet den situasjonen mine egne er i. Å ha et godt forhold til meg, at barnebarna kjenner meg, er trygg på meg, og vet at jeg alltid er der.
Dessuten er jeg veldig glad for at de er i nærheten mtp på at jeg faktisk blir eldre også, og at de også er her for meg.
Dette går jo begge veier.

Og jeg krampeherjer altså ikke som 41-åring.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Det er kanskje lettere å slå seg til ro med å ha barn boende i huset til man er 60 om man har hatt noen "ego-år" før man ble forelder?

Jeg sluttet i grunnen ikke å leve fordi om jeg fikk barn.
Livet mitt stoppet liksom ikke opp da jeg var 21.
For meg handler det ikke om det å ha "ego-tid", men at jeg føler at jeg har "gjort mitt" i forhold til å ha en hverdag med små barn i tillegg til å leve et fullverdig liv.
For det kan man faktisk, selv om man har barn. Også selv om man er alene med dem, som jeg var.

Jeg synes ofte det virker som at mange mener at livet liksom "stopper opp", at man ikke kan gjøre noe annet enn å være foreldre, når man får barn.
Det blir litt fjernt for meg.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg sluttet i grunnen ikke å leve fordi om jeg fikk barn.
Livet mitt stoppet liksom ikke opp da jeg var 21.
For meg handler det ikke om det å ha "ego-tid", men at jeg føler at jeg har "gjort mitt" i forhold til å ha en hverdag med små barn i tillegg til å leve et fullverdig liv.
For det kan man faktisk, selv om man har barn. Også selv om man er alene med dem, som jeg var.

Jeg synes ofte det virker som at mange mener at livet liksom "stopper opp", at man ikke kan gjøre noe annet enn å være foreldre, når man får barn.
Det blir litt fjernt for meg.

For meg handler det ikke om å hatt egoår før jeg fikk barn, jeg hadde da det før jeg ble mor i en alder av nesten 28, men at jeg fortsatt er bare MEG og at jeg fortsatt har behov for egentid, å oppleve noe alene uten barn og bare sammen mannen min eller venner. Og det kan man ha selv om man har barn, men det er klart at frihetsgraden blir større jo større barna blir.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg sluttet i grunnen ikke å leve fordi om jeg fikk barn.
Livet mitt stoppet liksom ikke opp da jeg var 21.
For meg handler det ikke om det å ha "ego-tid", men at jeg føler at jeg har "gjort mitt" i forhold til å ha en hverdag med små barn i tillegg til å leve et fullverdig liv.
For det kan man faktisk, selv om man har barn. Også selv om man er alene med dem, som jeg var.

Jeg synes ofte det virker som at mange mener at livet liksom "stopper opp", at man ikke kan gjøre noe annet enn å være foreldre, når man får barn.
Det blir litt fjernt for meg.

Jeg setter ikke livet på vent, vi har reist masse i både inn- og utland f.eks, og barna har blitt veldig fleksible. Men jeg ser at en del som får barn på samme alder som jeg var da vi fikk vår første, de bor hos foreldrene sine, fester som før, besteforeldrene blir reserveforeldre for sine egne barnebarn. Det hadde aldri jeg tillatt. Da får heller folk synes at jeg er kjerring.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Men jeg ser at en del som får barn på samme alder som jeg var da vi fikk vår første, de bor hos foreldrene sine, fester som før, besteforeldrene blir reserveforeldre for sine egne barnebarn.

Da bør man kanskje vente bittelitt med å få barn. Om man ikke er klar for/i stand til å snu livet sitt opp ned, så er man kanskje ikke klar for en unge heller?

Jeg skjønner min mor som har fått nye barn med jevne mellomrom gjennom 19 år. Det er deilig med en baby i huset, hun er god på babyer, det er synd å avbryte gourmetmåltidet eller luksusferien, det er kjipt å tenke at nå er det siste gangen. Å, som jeg gleder meg til neste nurk! (men jeg har nok litt større sosiale behov enn min mor, og vil nok ikke få 6 stykker)

[Honda]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg sluttet i grunnen ikke å leve fordi om jeg fikk barn.
Livet mitt stoppet liksom ikke opp da jeg var 21.
.

Enig. Men livet forandret seg ganske mye,værtfall for meg.
Likte å være "fri" hoppe i bilen å eks kjøre 1 time sørover til bestevenninna mi kl 23 om kvelden.
Da turbo kom så måtte ting plannlegges litt mere.
Men har levd livet nesten likt etter vi fikk han.

Livet forandret seg mere etter at vi ble 4 istede for 3.Ble mere "komplisert"