Å bli ferdig med barn

[ILY]

Vi har foreløpig bare en, men håpet er å kunne få en til når Lillemann er rundt 3. Ser positive og negative sider både rundt det å få barna tette eller mer spredt. Men for oss så er det greit med en aldersforskjell på 3 år. Mye med tanke på at det passer i forhold til studiene mine.

Men av en eller annen grunn så sier jeg aldri "når vi får vårt neste barn..". Jeg tar meg selv i å hele tiden si "om vi får et barn til... Er nok noe med at jeg ikke tar det som en selvfølge at vi kan få flere barn. Selv om jeg ble gravid mnd etter at jeg sluttet med p-plaster sist så er det ikke sikkert det går like bra denne gangen!

[Zip]

Me har ikkje veldig tett men sånn passe tett og ideelt for oss. Me hadde ikkje lyst å vente med sistemann når me hadde bestemt oss for at me ville ha tre. Skulle me hatt fire kunne me kanskje fått dei i to puljer liksom, altså venta nokre år mellom. Men me ville ha tre og ville at dei skulle vera ein liten flokk me kunne finne på like ting ilag med alle sammen. Eg blei 30 år to dagar før minstemor blei født og syns det er veldig passe alder for sistemann.

[Zip]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Jeg skjønner meg ikke på dette bli ferdig argumentet. For meg er det å "bli ferdig med" noe som forbindes med noe negativt. Jeg synes småbarnstiden er herlig og forstår ikke at det er noe en skal forte seg å bli ferdig med.

Jeg tror jeg heller vil forte meg med tenårene... (som om det er mulig)

Ein drar og ut tenåra hvis ein dreg ut babytida

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Ja, og nå har den faktisk gått seg til slik at du og Mim har blitt samme person . Hva blir det neste, at du og jeg er enig i alle tråder?

Berglijot og jeg er plutselig enige, du og jeg er jo vanligvis enige og vips så er du og Berglijot enige også. Jaja. Hvem skulle trodd.

Opprinnelig lagt inn av trøtt, her.

Det var ikke akkurat det jeg mente jeg ville hjelpe med heller, men fy flate det er mye hjelp i å få husleia betalt og mat på bordet.

Jeg er muligens steinhard, men jeg synes at store som bor hjemme bør betale husleie og at å få mat på bordet er en service langt utenom det jeg ville gitt noen over 19. Jeg kjenner skikkelig motvilje, fysisk motvilje, mot sånn degging. Jeg vet du mener det godt og tenker at dette er et flott bidrag, emn som apan tenker jeg at en del av voksenlæringen, som man driver med mens man studerer, er nettopp det å selv skaffe mat på bordet og betale sin egen husleie, skaffe seg ekstrajobb når man er blakk og heller komme hjem og få litt fra frysen når det kniper. Jeg ville ALDRI ha gjort dette, fordi jeg synes det lukter bjørnetjeneste lange veier. Jeg synes jo også at store unger skal hjelpe til hjemme og ikke få mat på bordet, men med jevne mellomrom lage mat, vaske, vaske tøy osv.

Ellers er jeg enig med Maximillia. Kommer til å ha en tiåring når jeg er 44, og jeg tror det kommer til å være helt fint.

[Ema]

Gutten vår fyller 8 år nå snart og jenta er 2 år, det er 6 år imellom de, og det synes jeg var ganske mye. Så hvis det skulle bli familieforøkelse, så skulle det ikke ha vært så stor aldersforskjell.

Vi håper på flere barn, men tar det ikke som en selvfølge, men du verden hvor
koselig det hadde vært

Jeg er forøvrig 32 år, men tror ikke at alderen er til noen hindring Og kan tenke meg hvor koselig det hadde vært med småbarn i huset...leeeeeenge....

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Berglijot og jeg er plutselig enige, du og jeg er jo vanligvis enige og vips så er du og Berglijot enige også. Jaja. Hvem skulle trodd.

Ikke du i alle fall.

Nå kom jeg plutselig på at det faktisk er over fem år mellom eldste og yngste hos oss. De er veldig nære og har delt rom de siste tre årene. Nå har de hvert sitt, men er ofte på campingtur hos hverandre og har mye kjekt selv om yngste bare er seks år.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Det kan egentlig slå ut begge veier. Unge besteforeldre kan jo være nettopp i den fasen at de gleder seg over at ungene har flyttet ut, og at de endelig har råd og mulighet til å bruke fritiden sin på seg selv. Da tenker jeg ikke på at de ikke sitter barnevakt, det kan man ikke forvente, men at de ikke er hjemme i helger og ferier, og bruker mye av fritiden sin på hobbyer og egne venner.

Jeg synes man kan forvente at besteforeldre engasjerer seg i barnebarn, jeg.
Men det er kanskje fordi jeg gjør det selv?
Å ikke ha kontakt med dem, å bare reise, tenke på meg selv, aldri være barnevakt, etc, er for meg utenkelig og sammenlignet med et stort tap.

For meg er barnebarn utrolig verdifullt, og jeg vil være det for dem også.
Som min bestemor var for meg.
Selv om hun var i en helt annen situasjon.

Barn trenger besteforeldre, tror jeg.
Så selv om jeg kan tenke mer på meg selv i HVERDAGEN, betyr ikke det at jeg uteblir fra hverken barn, svigerbarn eller barnebarns liv.

Men jeg ser poenget ditt, det gjelder bare ikke i vårt familieliv.
Man har jo det, selv om man er ferdig med å befolke den familien.

[Skremmern]

Har lest gjennom tråden nå, og er sannelig ikke sikker. Det er så mange delte meninger og synspunkter som får meg til å veksle mellom å ville ha to tette nå, til å være helt ferdig, til å vente litt osv. Jeg visste at noen kom til å henge seg oppi overskriften, men det får så være. Det er ganske beskrivende uten at det betyr fraskrivelse av mors- og farsrollen når barna flytter ut (trodde det var opplagt!).

Jeg ser poenget til Line, er ganske på nett med Bokormen, og vet hvor vanskelig det er å spå forholdet ungene i mellom. Det lureste er kanskje å vente, samtidig er det også rom for å nyte spedbarnstiden med barn tett-i-tett. Er det meningen at det "rette", det som passer oss best, plutselig vil komme dalende fra himmelen i form av en løsning? Og så blir alt så logisk og opplagt etterpå? :håpefull:

[Balanse]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Er det meningen at det "rette", det som passer oss best, plutselig vil komme dalende fra himmelen i form av en løsning? Og så blir alt så logisk og opplagt etterpå? :håpefull:

Ja, akkurat slik kommer det til å skje.
:fniser:

Litt mer alvorlig, jeg synes jeg hører en gambler risle med terningene sine?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Balansekunstneren, her.

Ja, akkurat slik kommer det til å skje.

[Azi]

Ja det gjør det. Vi skjønner faktisk forsatt ikke hvordan det var mulig lille bonus siste damen ble til. Vi var veldig veldig forsiktig og det skjedde kun engang på lenge før og etter! Og vi var liksom helt ferdig med barnelaging der og da trodde vi.

Hun ble rett og slett servert på sølvfat til oss!

[Line*]

Og mine må forresten klare seg selv økonomisk.
Jeg stiller opp meg MEG!

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Er det meningen at det "rette", det som passer oss best, plutselig vil komme dalende fra himmelen i form av en løsning? Og så blir alt så logisk og opplagt etterpå? :håpefull:

Ja, det tror jeg.
Eller så må dere nok ta en avgjørelse.

Uansett: Lykke til med planleggingen/skrinleggingen.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Og mine må forresten klare seg selv økonomisk.
Jeg stiller opp meg MEG!

Jeg har hatt utrolig snille foreldre som virkelig har stilt opp for meg. Jeg kommer til å gjøre det samme for mine.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg har hatt utrolig snille foreldre som virkelig har stilt opp for meg. Jeg kommer til å gjøre det samme for mine.

Det synes jeg er en god tanke.
Men ikke lett om man har mange barn heller, det. Også noe å tenke på når det gjelder antall barn...
Skal jo ikke gjøre forskjell, heller....

Selvsagt stikker jeg til dem noe innimellom, men i hovedsak må de klare seg selv.

[kisha]

Jeg har 2 stykker. Da den yngste var 4 år ville vi ha nr. 3, men slik gikk det bare ikke.

[Høyt&Lavt]

Før jeg selv fikk barn var teorien min at jeg ville ha to veldgig tett , og litt mellomrom før det kom to tette til. (optimist med bra fruktbarhet i familien=KJEMPEHELDIG og vet det..).
Argumentet mitt med å få tette var at da fikk de mer glede av hverandre, nærmere i alder betyr muligheter for flere felles venner og felles opplevelser på f eks treninger (hvis man klarer det med et skoleår i mellom, f eks 1. og 2. klasse), rett og slett mer på samme nivå som hverandre.. (selv har jeg 4 søsken som er veldig tette, alle 4..)

Med årene så har teorien min endret seg endel: mine søsken som er tettest har ikke bare hatt gode erfaringer med felles skolevennekrets osv... Det søskenet som er nærmest meg i alder er den jeg har fjernest forhold til, er selvfølgelig glad i vedkommende, men vi er så natt og dag forskjellige at folk nekter å tro at vi er biologiske søsken (nesten, iallfall)..
Da jeg fikk mitt første barn var jeg følelsesmessig teoretisk klar for nr 2 med en gang!! Og skjønte at fort at jeg måtte nok spre på med litt tid ,både pga fødselsangst, sykdom og et tydelig snev av fødslesdepresjon, men også fordi jeg ikke ville bli ferdig med småbarnstiden så fort!! Av ymse praktiske årsaker med jobb/ikke jobb, egen bolig/ikke egen bolig, ble det 4 år i mellom nr 1 og 2.. De har mye glede av hverandre, og tror det har like mye med personligheten som selve foskjellen om søsken får tett kontakt! Jeg vet at jeg vil ha flere, og er ærlig nok med meg selv til å innrømme at jeg vil ha to til, samtidig som jeg har blitt mer ydmyk på "jeg har bestemt meg for antall barn-delen.."
Tiden vil vise, rett og slett.. Jeg har trengt noe tid etter begge svangerskapene til å "komme meg på beina" ( en gang fysisk, og en gang psykisk), og derfor vil jeg gjerne ha litt tid mellom nr 2 og evt nr 3. Jeg må være i form til å kunne nyte småbarnslivet i fulle åndedrag, og etter sistemann ble født KJENTE jeg at hvis jeg hadde fått nr 3 veldig fort, hadde jeg hatt større problem med å slå meg til ro med at nr 4 kanskje ikke skulle blitt noe av..uff knotete skrevet..Hadde jeg fått barna altfor tett tror jeg at bare hadde ønsket enda flere..

Ang økonomi og egentid med fete ferier og alt det der, så ergrer jeg meg for itden endel over nettopp temaer som går i den retning: greit nok å ha dårlig råd i etableringsfasen av voksenlivet, for på den måten å lære seg både det ene og det andre.. Men når man da begynner å få barn, og skal etablere seg med partner og kjøpe/bygge bolig osv, syns jeg det er et tåpelig paradoks at flesteparten vil ha dårligst råd i fasen med småbarn, og kanskje best råd når barna har blitt voksne.. (ialfall hos oss vil det økonomiske forløpet se ca sånn ut, pga arv, som forhåpentligvis ikke kommer på mange år enda)

[trøtt]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg er muligens steinhard, men jeg synes at store som bor hjemme bør betale husleie og at å få mat på bordet er en service langt utenom det jeg ville gitt noen over 19. Jeg kjenner skikkelig motvilje, fysisk motvilje, mot sånn degging. Jeg vet du mener det godt og tenker at dette er et flott bidrag, emn som apan tenker jeg at en del av voksenlæringen, som man driver med mens man studerer, er nettopp det å selv skaffe mat på bordet og betale sin egen husleie, skaffe seg ekstrajobb når man er blakk og heller komme hjem og få litt fra frysen når det kniper. Jeg ville ALDRI ha gjort dette, fordi jeg synes det lukter bjørnetjeneste lange veier. Jeg synes jo også at store unger skal hjelpe til hjemme og ikke få mat på bordet, men med jevne mellomrom lage mat, vaske, vaske tøy osv.
.

Det første utsagnet jeg har uthevet er bare dumt så det er egentlig ikke verdt å kommentere. Vi har tydeligvis forskjellig syn på hva degging er. Unger som bor hjemme og jobber bør betale for seg, men studenter blir noe annet. Hvorfor skal de ha mest mulig gjeld når de skal etablere seg? Bare fordi du hadde det? Nå forutsetter jeg selvsagt at ungene ikke studerer i 10 år etter vgs. Friår med snylting på mamma er heller ikke aktuelt. Det er ganske mange andre ting man trenger penger til når man er student enn husleie og maten man får hjemme og det får de skaffe seg selv.

Hvem har sagt at det å bo hjemme er synonymt med å få alt gjort for seg? 12 åringen min har da hatt faste oppgaver hjemme siden hun var 6 år og hun gjør flere ganger så mye som venninnene sine (som jeg syns gjør altfor lite). Jeg har ingen planer om å være en tjener for barna mine og det vet de allerede veldig godt. Det vet til og med 4 åringen min så jeg tror ikke noen av de kommer til meg som 19 åring og forlanger at jeg plutselig skal bli det.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Kommer til å ha en tiåring når jeg er 44, og jeg tror det kommer til å være helt fint.

Jeg er snart 46 og har en syvåring, det er helt fint det også.

[Bokormen]

Det er kanskje lettere å slå seg til ro med å ha barn boende i huset til man er 60 om man har hatt noen "ego-år" før man ble forelder?