Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[Zip]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jada. vi kan ønske at de skal slippe alt vondt og bare ha det bra, samtidig gir dette flate kjedelige mennesker jeg helst ikke vil omgås. Jeg mener helt oppriktig at selv om jeg unner Lille alt godt i verden, så er det en del hun må igjennom slik at hun ikke skal bli et stusslig menneske med lite å by på. Hun må oppleve sorg, tap og avvisning. Man må oppleve at alt ikke kommer like lett, man må tryne og reise seg, velge feil og rette det opp osv. Sånn er det bare.

Ja da er det bra du slepp å omgås meg...

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Zip, her.

Ja da er det bra du slepp å omgås meg...

Så du har aldri hatt motgang, mistet noen, hatt kjærlighetssorg, ikke fåtten jobb du ville ha, gjort det dårlig på en eksamen du hadde lest masse på eller gjort en ordenlitg blemme?



Interessant og fascinerende.

Eller som Kif pleier å si: Whaaaat?

[Zip]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Så du har aldri hatt motgang, mistet noen, hatt kjærlighetssorg, ikke fåtten jobb du ville ha, gjort det dårlig på en eksamen du hadde lest masse på eller gjort en ordenlitg blemme?



Interessant og fascinerende.

Eller som Kif pleier å si: Whaaaat?

Det spørs jo kor alvorleg du meiner det bør vere. Det er jo ein selvfølge omtrent at ein mister nokon og får små oppoverbakkar så med det du skriv så tenker eg på større ting. Eg har mista besteforeldre, hatt ein kjæreste eg gikk ifra (pluss småkjærestar) og hatt samme jobb fra eg var ferdig med skola, aldri hatt nokon helseplager og har tre flotte friske ungar. Så noko meir enn den vanlege motgangen som eg syns er ein selvfølge at ein opplever så har det ikkje vore noko spesielt nei. Men er det den motgangen du meiner så skjønner eg meir, syns berre det virka som det måtte vere mykje meir.

[Hasselnøtt]

For the record; da jeg tidligere i diskusjonen håpet (ikke forventet) at barna mine kommer til å bli lykkelige, tenkte jeg i bunn og grunn så enkelt som at jeg håper de synes livet er verd å leve og at de synes det er OK å stå opp på morgenen. At de kommer til å oppleve tunge tider er jo bare et spørsmål om tid. Det er en del av livet. På sett og vis håper jeg sågar at de møter litt motgang innimellom, selvsagt ikke i traumatiske former, men jeg tror det er viktig å ha noe å bryne seg på.