Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Valentina, her.

Jeg kan ikke forstå hvorfor noen kan mene det er negativt å ønske at ungene skal være lykkelige. Det ville vært negativt om jeg ønsket at ungene skulle gjøre MEG lykkelig. Eller om det ble min oppgave å gjøre dem lykkelige. Men å ønske at de selv ender opp med å tenke "livet er godt!", hvordan i alle dager kan det være noe annet enn å ønske barna det beste?

For min del henger dette sammen med at jeg mener det er feil å forvente/ønske seg spesielle følelser hos andre. Følelser er ikke styrbare i den grad, tenker jeg. Ett eksempel kan være at jeg forventer meg at barna mine blir høflige og takker for gaver, men jeg forventer meg egentlig ikke at de skal få spesielle følelser når de mottar disse gavene.

Jesper Juul skriver jo mye om selvtillit kontra selvfølelse, og en viktig del av det å ha en god selvfølelse er at man er akseptert med de følelsene man faktisk innehar, og ikke de følelsene man "burde" ha. Dette er jo ofte problematisk i mange forhold i livet. Greier vi for eksempel å akseptere at venninnen vår som er blitt banket gul og blå av mannen sin, voldtatt av han og slept hjem fra fest etter håret, faktisk elsker ham dypt og inderlig? Det er nemlig ingen motsetninger der - snarere tvert i mot - hadde hun ikke elsket han hadde hun vel gått for lenge siden?

Og jeg opplever dette med å ønske seg en følelsesmessig reaksjon fra barna sine som feil. Nå har jo flere poengtert i tråden, at de ikke bruker ordet lykke på samme måte som meg - og det er klart legger man helt forskjellige begreper i ordene så reagerer man anderledes på bruken av dem.