Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men hva var det som traff deg? turi visste ikke hva en barnebolig var for noe, men hadde du lest litt mer, hadde du sett en helt annen reaksjon. Perhonen snakker heller ikke generelt, hun snakker om en familie hun kjenner, og det gjør hun tydelig rede for i innleggene sine. Hun har selv et barn med spesielle behov, så hvorfor i all verden skulle hun se ned på andre i samme situasjon? Hun av alle skjønner jo hvor krevende en slik hverdag er. .

Det som traff meg i hjertet var først og fremst den grøssende smilyen ved siden av spørsmålet "hva er en barnebolig." Dette hadde ikke truffet meg i det heletatt hadde ikke spørsmålet hatt den smilyen. Uten smilyen hadde jeg oppfattet det som et nøytralt spørsmål. Med smilyen oser det av en fordom om at dette er et grusomt sted hvor man stuver vekk barn det ikke passer en å ha.

Å snakke om en familie man kjenner er lett... Men hvor godt kjenner man den familien egentlig? Det nevnes også spesifikt i et senere innlegg at barnet "bare har autisme." Autisme er ikke en sekk - det finnes mange ulike autismeformer. Noen barn med autisme er f.eks. våkne hele natta - har man hatt noen netter med nattevåk blir man ganske ødelagt...

Jeg syns det er flott at Perhonen orker å ha barnet sitt hjemme, at hun ikke føler hun behøver avlastning. Det er ikke alle som føler de behvøer dette, noen klarer faktisk fint å sjonglere hverdagen sin på beste måte uten hjelp utenfra.

Andre trenger hjelp, men våger ikke be om dette, da de er redde for reaksjonene utenfra.

Noen av oss stikker fingeren i jorda og innser at de trenger hjelp for å klare hverdagen. Det første spørsmålet vi blir møtt med når vi møter en lege som treffer Lillemann og oss for første gang er som regel: "bor han hjemme ennå?"

Vi har ulike behov for hjelp, og ulike terskler for å ta i mot hjelp. Felles for de fleste av oss er vi faktisk har barnets beste i tankene, uansett hvor mye avlastning vi velger å ha eller ikke.