"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg er bekymret for at denne diskusjonen skal bli en "karrieremødre bedriver omsorgssvikt"-diskusjon, istedet for at man faktisk får med seg hva som egentlig er poenget.

Det skjønner jeg, men jeg mener at det er "karrieremødrene" som vrir diskusjonen med å hevde at det ikke var på grunn av at denne moren jobbe for mye / var karrierekvinne at hun ble fratatt omsorgen. Jeg ser at flere i tråden har hevdet at "det må ligge mer bak" og "det var ikke fordi hun jobbet for mye".

Men jo, i akkurat denne konkrete saken VAR det fordi mor var karrierekvinne først, og mor sist. Hun jobbet for mye og greide aldri å prioritere barnets behov.

Det betyr selvsagt ikke at "alle" karrierekvinner mangler omsorgsevne og svikter sine barn. Like lite som man kan si at "alle" ressurssvake, arbeidsuføre mangler omsorgsevne og svikter sine barn.

Omsorgssvikt skjer i alle "samfunnslag", og kan ha mange former. Det er ikke bare å slå barna som er omsorgssvikt. Også det å overlate barna til seg selv fordi man prioriterer karrieren er åpenbar omsorgssvikt. Problemet er at det anses som langt mer "riktig" å svikte sine barn til fordel for karrieren, enn å svikte dem til fordel for spilleautomatene på kjøpesenteret.

Jeg kaller det et problem fordi jeg mener at for barnas del spiller det ingen rolle HVORFOR foreldrene ikke prioriterer deres behov. Får man et barn som krever mer enn snittet, enten det er fysisk, psykisk eller sosialt, så må man ta seg av barnet. Nedprioritering av å dekke barnets behov er omsorgssvikt. Du har jo selv vært inne på det, i den paragrafen du siterte. Det står listet opp ting som er omsorgssvikt - uten å vektlegge årsaken til omsorgssvikten.

Satt på spissen så er det omsorgssvikt hvis et barn må klare seg alene fordi mor er dødssyk og ligger på institusjon også. Selvsagt vil ingen klandre moren, men barnet må få den omsorgen det trenger uansett.

Jeg mener at mange luller seg inn i en ide om at det er ikke så farlig om de aldri ser barna sine så lenge det skyldes at de gjør karriere - for de mener at det på en måte likevel kommer barna til gode. For eksempel økonomisk - foreldrene jobber mye, men det kommer barna til gode fordi man får råd til større hus / ferietur / ny bil. Eller ett av de tristeste argumentene: "Det er bedre for barnet med en fornøyd mamma enn en sur og grinete".

Mest av alt trenger barna foreldrene sine. Og hvis foreldrene overflødiggjør seg selv gjennom barnevakter, og prioriterer karriere - ja, da er det vel ikke så rart om noen til slutt griper inn og sier at foreldrene ER overflødige, og at barnet trenger SKIKKELIGE omsorgspersoner?