Straff for uro blant 6-åringer

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Meissa, her.

Det er liten forskjell på uro og rekke opp handa for en førsteklassing. Modenhetsnivået på fem og seksåringene er så utrolig forskjellig. Om dette systemet hadde vært i bruk i frøknas klasse i fjor kan jeg peke ut minst fire av ungene som mest sannsynlig aldri hadde fått være med på kosetime.

Ett slikt system har ingenting med god pedagogikk for små barn å gjøre. Jeg vet at lignende systemer er blitt prøvd ut i barnehagen (av uvitende assistenter forhåpentligvis). Hvert barn skulle få stjerne på ett ark hver gang de var snill. Tru meg, det var en god del jenter med ørten stjerner og en god del andre uten en eneste en. Det fører ikke noe godt med seg uansett hvordan man snur og vender på det.

Man kommer lenger ved å arbeide felles med hele klassen der fokuset er på å hjelpe hverandre. Man skaper ikke et godt læringsmiljø eller et godt klassemiljø å benytte straff og forskjellsbehandle. Det å nekte et barn inngang til felleskapet på den måten som skisseres over er noe av det vondeste et barn kan oppleve. Uansett årsak. Jeg vil ikke tro det er særlig anderledes for voksne heller.

Hva tenker de at barna skal lære av dette? At det er greit å utestenge noen så lenge en selv opplever at man har en grunn. Hva med barnet som må sitte å se på at de andre koser seg. Hva annet kan vel dette barnet tenke enn å være mislykket og hjelpeløs. Dette er ikke en moderne norsk skole verdig. Ikke engang nannyene på tv er så ondskapsfulle.

For all del, eg er mykje meir for positiv forsterkning og belønning. Men eg har vore vikar i klassar (eldre barn), kor ein møter ein lydmur, som det ikkje er mogleg å komme gjennom. Og eg vil halde fast på at det er stor forskjell på uro og på å gløyme å rekke opp handa. Det er og derfor eg etterlyser meir informasjon om kor desse grensene går og kva reglane eigentleg er. Eg synest dette blir framstilt som veldig rigid av media, og dersom det verkeleg er slik VG framstiller det, skjønner ikkje eg heller kva som dei vil oppnå.

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av bai, her.

For all del, eg er mykje meir for positiv forsterkning og belønning. Men eg har vore vikar i klassar (eldre barn), kor ein møter ein lydmur, som det ikkje er mogleg å komme gjennom. Og eg vil halde fast på at det er stor forskjell på uro og på å gløyme å rekke opp handa. Det er og derfor eg etterlyser meir informasjon om kor desse grensene går og kva reglane eigentleg er. Eg synest dette blir framstilt som veldig rigid av media, og dersom det verkeleg er slik VG framstiller det, skjønner ikkje eg heller kva som dei vil oppnå.

Men, i slike klasser har noe utviklet seg feil over lang tid og jeg vil tro det har mer med lærerens evne til god klasseledelse å gjøre enn enkeltbarns evne til å klare å være rolig. Og vil løsningen i slike klasser være å skille ut enkeltbarn og nekte dem å være med på kosestunder? Jeg tror ikke det. Det finnes andre arbeidsmetoder som fokuserer mer på fellesskap, motivasjon og mestring.

(jeg utelukker heller ikke at det er manglende ressurser som bidrar til klasser som er slik du beskriver. I førsteklassen til frøkna hadde de en kontaktlærer og en assistent på 25 unger og de brukte hele høsten på å finne ut at de trengte forterkninger eller på å få det, mest sannsynlig.)

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Meissa, her.

Men, i slike klasser har noe utviklet seg feil over lang tid og jeg vil tro det har mer med lærerens evne til god klasseledelse å gjøre enn enkeltbarns evne til å klare å være rolig. Og vil løsningen i slike klasser være å ut skille enkeltbarn og nekte dem å være med på kosestunder? Jeg tror ikke det. Dt finnes andre arbeidsmetoder som fokuserer mer på fellesskap, motivasjon og mestring.

(jeg utelukker heller ikke at det er manglende ressurser som bidrar til klasser som er slik du beskriver. I første klassen til frøkna hadde de en kontaktlærer og en assistent på 25 unger og de brukte hele høsten på å finne ut at de trengte forterkninger eller på å få det, mest sannsynlig.)

Dei gongene eg har komme inn i slike klassar, har det gjerne vore ustabil lærarsituasjon over lengre tid, som er bakgrunnen. Mykje sjukemldingar og utskifting av lærarar, kor eg tilslutt som student blei sett inn som vikar, for eksempel. Så det har du heilt rett i. Men i slike grupper, har eg sakna andre sanksjoner enn at den/dei eleven(e) som er apekatt heile timen skal sitte inne i storefri. For då mister ein pausen sjølv, og dagen blir veldig lang.

Men for all del - det er ikkje der ein starter, første dag i første klasse.

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av bai, her.

Dei gongene eg har komme inn i slike klassar, har det gjerne vore ustabil lærarsituasjon over lengre tid, som er bakgrunnen. Mykje sjukemldingar og utskifting av lærarar, kor eg tilslutt som student blei sett inn som vikar, for eksempel. Så det har du heilt rett i. Men i slike grupper, har eg sakna andre sanksjoner enn at den/dei eleven(e) som er apekatt heile timen skal sitte inne i storefri. For då mister ein pausen sjølv, og dagen blir veldig lang.

Men for all del - det er ikkje der ein starter, første dag i første klasse.

Ja, jeg kan skjønne at slike situasjoner kan være frustrerende og det er vel gjerne når det har gått så langt at læreren blir så motløs at denne tar i bruk metoder som er etisk forkastelige. Jeg synes ikke det er riktig at enkeltelever skal måtte bære byrden av å ha hatt ustabil klasseledelse over lang tid. Et godt læringsmiljø er noe man må arbeide lenge med og ikke noe man skaper over natten uansett hvor god lærer man er.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Meissa, her.

Ja, jeg kan skjønne at slike situasjoner kan være frustrerende og det er vel gjerne når det har gått så langt at læreren blir så motløs at denne tar i bruk metoder som er etisk forkastelige. Jeg synes ikke det er riktig at enkeltelever skal måtte bære byrden av å ha hatt ustabil klasseledelse over lang tid. Et godt læringsmiljø er noe man må arbeide lenge med og ikke noe man skaper over natten uansett hvor god lærer man er.

Det er sant. Men i nokre tilfelle er det og einskildelevar som gong på gong saboterer for fellesskapet gjennom adferd. Dei tilfella eg har sett, har dreid seg om elevar med mange og tunge problem, som er langt utføre læraren sitt kompetanseområde, men som likevel er der og ikkje klarer å forhalde seg til skulen som institusjon.

Eg reagerer på denne all straff/bortfall av goder er forkasteleg-tanken. I ein del tilfelle må ein sjå at adferd får konsekvenser. Og her manglar ein eit sanksjonsapparat i den norske skulen i dag.

Men det er ikkje første utveg, og det å jobbe med klasse-, arbeid- og læringsmiljø i fellesskap er langt viktigare.

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av bai, her.

Det er sant. Men i nokre tilfelle er det og einskildelevar som gong på gong saboterer for fellesskapet gjennom adferd. Dei tilfella eg har sett, har dreid seg om elevar med mange og tunge problem, som er langt utføre læraren sitt kompetanseområde, men som likevel er der og ikkje klarer å forhalde seg til skulen som institusjon.

Eg reagerer på denne all straff/bortfall av goder er forkasteleg-tanken. I ein del tilfelle må ein sjå at adferd får konsekvenser. Og her manglar ein eit sanksjonsapparat i den norske skulen i dag.

Men det er ikkje første utveg, og det å jobbe med klasse-, arbeid- og læringsmiljø i fellesskap er langt viktigare.

Jeg skjønner ikke helt at du kan mene at man skal møte barn med mange og tunge problemer med straff og sanksjoner? Burde det ikke settes inn ressurser som kan hjelpe disse elevene også. Eller skal vi bare gi opp enkelte elever fordi de krever for mye?

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Meissa, her.

Jeg skjønner ikke helt at du kan mene at man skal møte barn med mange og tunge problemer med straff og sanksjoner? Burde det ikke settes inn ressurser som kan hjelpe disse elevene også. Eller skal vi bare gi opp enkelte elever fordi de krever for mye?

Nei, det meiner eg ikkje heller. Men eg meiner at det er mange som blir putta inn i den norske skulen, kor ein verken har apparat eller kompetanse til å følgje dei opp. Og det manglar ressurser til at ein lærar tar seg av ein elev, utan at det går på bekostning av 29 andre, i ein del tilfelle. Eg synest det er veldig vanskeleg, for det kjennest ikkje riktig å "straffe", samtidig har eg sett eksempler på at elevar time etter time har sabotert undervisninga. Når den einaste konsekvensen ein har er å ringe heim, er det ikkje alltid det heller har nokon effekt, det kjem veldig an på heimen.

Det er eit der-og-då-aspekt, med tanke på adferdsproblematikk, som er ganske vanskeleg. Særlig på barnetrinnet. Eg veit ikkje korleis slikt bør løysast. Men dette med disiplin- og sanksjonsmangel er ei utfordring, så eg skjønner kor dette forslaget kjem frå.

Eg meiner at løysinga burde vore tilgjengelege miljøarbeidarar med kompetanse innanfor barnepsykiatri, på ein del skular.