Ville du vært hjemme på heltid om mulig økonomisk?

[Høst]

Takk for mange svar - jeg registrerer at de fleste er der jeg er. For meg ville det være helt uaktuelt å være hjemme, jeg trenger jobben, utfordringen, til og med stresset....
Og helt, helt uaktuelt å være økonomisk avhengig av samboeren min! Selvsagt, hadde jeg/vi plutselig fått masse penger, så hadde vi nok jobbet litt mindre, hatt bedre tid til reiser, studier, prosjekter med og uten ungene...

Bakgrunnen for spørsmålet var en diskusjon med min mor sist helg. Hun har, så lenge vi ungene bodde hjemme, vært hjemmeværende. Skikkelig hjemmeværende, med nybakte rundstykker og kakao klar på bordet når vi kom fra skolen, ferdigsmurte matpakker, hjemmelaget i alle ender og hjemmestrikket er best må skjønne... Alltid åpent hus for våre venner, alltid en liten godbit og hjelp til leksene...

Mine barn vil aldri få det. Min mor har aldri noensinne gitt meg grunn til å angre på de valg jeg har tatt - hun vet at for meg er det riktig, slik det å være hjemme var riktig for henne.

Men, i diskusjonen kom jeg med dette da, at jeg "aldri ville kunne være hjemmeværende, herlighet, jeg ville jo blitt helt fordummet om jeg skulle gå å tråkke innenfor fire vegger mens jeg bakte rundstykker, stullet og stelte og nipset rundt i huset...." Eller noe lignende, men der har dere essensen... Og da sa mamma - "Jeg ble da ikke dummere av å gå hjemme med dere - hver dag hadde sine utfordringer, og det var alltid ting jeg måtte lære..Nei dum rakk jeg i alle fall ikke å bli..." Og hun har jo rett - jeg vet ikke om noen klokere enn mamma...Hun kan ikke noenting om datamaskiner, det er først de siste årene hun har begynt å bruke bankkort i butikk (og ikke bare i minibank), og hun innrømmer glatt at det nok er en og annen ting hun gjerne skulle visst mer om - men samtidig kan hun jo så utrolig mye! Og for henne var det å være hjemmeværende aldri et "offer" på noen måte, mer en selvsagt del av det å få barn og en familie.

For meg er det på ingen måte en naturlig konsekvens av å få barn at en av oss skal være hjemme - verden rundt oss endrer oss, barnehage er det forventede, det naturlige nå, det alle gjør. Og vi har forventninger til oss selv - det oppfyller ikke mine ideer om meg selv å være hjemme, lage mat og vaske klær. Hadde man andre forventninger til seg selv før? Skapt av samfunnet rundt en? Er det bra/dårlig? Hvorfor er det så få som ville vært fornøyd med å være hjemme nå, når så mange (tilsynelatende) ville vært fornøyd med det "før i tiden"? (Jeg er medio tretti, så sånn ca når jeg var lita )

Samtidig som jeg nyter å jobbe, utfordres, utvikle meg, så er det et lite stikk av sorg i meg ved tanken på at mine barn ikke vil få den fantastiske barndommen jeg hadde. Men jeg ser jo at for de er denne barndommen den beste de vet om - og jeg ville nok aldri vært en så god mamma som hjemmeværende som det min mamma var...