What doesn't kill you makes you stronger?

[Serafin]

Jeg skjønner godt hva du mener, SF. Og tenker slettes ikke at du bagateliserer.

Noe av problemet mitt er at angsten ikke vises. Det vises ikke hva det koster meg å hente og levere i barnehagen, for jeg gjør det, jeg smiler og ler og koser med ungene og snakker med de voksne og andre foreldre osv. Jeg tar kontakt med andre foreldre for å arrangere leketreff, feire bursdager sammen og prøver å bli kjent med de andre pga at det er til det beste for ungene.
Det vises jo ikke på meg.
Jeg sitter i møter og er saklig, rolig og fornuftig mamma. Jeg tar opp tøffe ting, jeg stiller krav og møter opp. Resten av dagen ser jeg utydelig, er kvalm og svimmel, pga at jeg er sliten. Men jeg gjør det. Ofte.
Jeg ringer hit og dit og ordner opp. Drar på cafe med venninner, inviterer folk på besøk og er sosial. Selv om jeg helst vil ligge under dyna.

Og da er det jo vanskelig for folk å se hvordan ting egentlig er. Og det blir bare stilt mer og mer krav - for jeg er jo så sterk.

Men å stå i jobb, det greier jeg ikke. Fordi at jeg er utslitt etter en time på jobb, pga at jeg bruker så mye krefter på å ha oversikt over alle. Det føles ut som om jeg går med noen bak meg som har en pistol rettet mot hodet mitt, som kan trekke av - eller ikke trekke av - men jeg vet ikke.

Jeg skulle ønske jeg hadde greid høyere utdannelse og full jobb. For jeg har hode til det. Egentlig. Jeg har bare ikke psyke til det. Og det gjør at jeg føler meg mindreverdig.