Smittsom omsorgssvikt

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg syns det er så rart at folk ikke leser den biten av JJ som virkelig fremhever hvor viktig det er med tydelige voksne som er krystallklare på egne grenser? Ikke bare for å oppnå noe der og da, egentlig, men også for å være gode rollemodeller for barna, som bare har oss å lære det å sette grenser av. Hvis vi er løse i fisken og utydelige og lar barna overskride grensene våre, så er det både uhensiktsmessig ifht adferd, men enda mer så er vi dårlige rollemodeller på den måten!

Ja, det synes jeg også. Men jeg går ut i fra at det kan skyldes det Katta nevner her:

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Dette tror jeg er noe av problemet med de avisspaltene hans. Det er eksempler. Ganske spesifikke, grove eksempler ofte. Som karrikeres for å få frem et poeng. Hvis de leses av mennesker som ikke vet hva han mener i utgangspunktet er det ikke så rart at man får en forståelse som er stikk i strid med det han selv står for. Og som gjennomsyrer mange foreldrediskusjoner.

De spaltene hans er jo ikke stort bedre enn andre "spør-legen"-spalter. Det dreier seg om eksempler. Man kan lære noe av det, men man må ikke ta det for fagartikler som man kan bruke som basis for sin tilnærming til barn. Da bør man inn i bøkene hans, de er vesentlig mer balanserte.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg syns så ofte at JJ har startet veldig fine og konstruktive tankeprosesser hos meg, jeg. Som virkelig er utrolig mye mer nyttig enn all verdens metoder.

Jeg har hatt utrolig stor nytte av tankeprosesser sparket i gang av JJ sine bøker (og for så vidt spaltene også). Jeg blir glad og takknemlig når jeg tenker på det. Jeg liker ikke ferdige pedagogiske løsninger. Det krymper liksom hele voksen-barn relasjonen til noe veldig enkelt og endimensjonalt.

Å forholde seg til JJ sine tanker er mer krevende men også uendelig mer givende. Han mener på ingen måte at man skal behandle barn som voksne (hvor har man det fra?). Tvert i mot - han er klokkeklar på at når ting ikke fungerer i relasjonen, så ligger ansvaret hos den voksne. Og uønsket adferd hos barn, er de voksnes skyld. Jeg antar at det er det som i stor grad provoserer? For min del har akkurat den innsikten åpnet mange, mange dører til løsninger på uønsket adferd i hverdagen.