Året etter fødselspermisjonen

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Og allikevel mener du at det ikke er et reellt problem?

Jeg mener at man må planlegge annerledes, legge opp livet mer etter slik livet endrer seg, senke ambisjonene, revurdere karriereambisjoner osv.

Men det er så klart ikke gjort på 1,2,3.

Klarer man ikke det sitter man der midt i "tidsklemma".

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

J

"Tidsklemma" er et oppkonstruert begrep og en dårlig unnskyldning.

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Jeg mener at man må planlegge annerledes, legge opp livet mer etter slik livet endrer seg, senke ambisjonene, revurdere karriereambisjoner osv.

Men det er så klart ikke gjort på 1,2,3.

Klarer man ikke det sitter man der midt i "tidsklemma".

Alle begrep er konstruert; -man har et fenomen, og så finner man et ord for å beskrive det. Å si at tidsklemmen ikke er reell bare fordi du mener det går an å gjøre noe med den, eller at den er selvforskyldt er litt tynt synes jeg.

(Det blir litt sånn som å si at folk bare må senke forventningene sine til at det er optimalt å ha mer tid enn en time sammen med barna sine på hverdager (som er den timen alle er mest trøtte og man krangler mest), og at de ikke må ha det som verdi, for da konstruerer man seg et problem. - Og nei, det er ikke BARE å skaffe seg en jobb nærmere og med andre arbeidstider, eller gå ned i stillingsprosent alltid.)

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Jeg mener at man må planlegge annerledes, legge opp livet mer etter slik livet endrer seg, senke ambisjonene, revurdere karriereambisjoner osv.

Men det er så klart ikke gjort på 1,2,3.

Klarer man ikke det sitter man der midt i "tidsklemma".

Hvis du mener dette kan du vel ikke mene at tidsklemma er oppkonstruert??

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av Anuk, her.

Hvis du mener dette kan du vel ikke mene at tidsklemma er oppkonstruert??

Jo. Det er det klart det er. Setter vi navn på noe begynner vi å fokusere på det og vips blir det et større problem enn det egentlig var i utgangspunktet.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Jo. Det er det klart det er. Setter vi navn på noe begynner vi å fokusere på det og vips blir det et større problem enn det egentlig var i utgangspunktet.

Men setter vi ikke navn på en problematikk, så blir det vanskeligere å gjøre noe med det også.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Desembermamma, her.

Men setter vi ikke navn på en problematikk, så blir det vanskeligere å gjøre noe med det også.

Jeg er ikke helt uenig, men ikke helt enig heller. For noen kan det være godt å sette et navn på dyret, kanskje føler man da at dette er et problem, og dermed greier man å fjerne skyldfølelse og følelsen av egen utilstrekkelighet. For det er jo et definert problem.

Men samtidig kan det bli en sovepute. Ikke rart jeg er sliten, for jeg har jo Tidsklemme. Og da gjør man ikke noe med det, man bare dyrker "lidelsen" over å ha blitt utsatt for Tidsklemme.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Jo. Det er det klart det er. Setter vi navn på noe begynner vi å fokusere på det og vips blir det et større problem enn det egentlig var i utgangspunktet.

Enig. Dessuten er min evige kjepphest at begrepet blir en "ting", en kraft utenfor seg selv som man ikke rår med. Dermed blir man handlingslammet. Det er jo ikke MIN skyld at jeg er sliten, sant, det er jo Tidsklemma. Tidsklemma kom og ødela livet mitt. (Egentlig litt på nivå med Tante Rød som mange prøvere har et kjølig forhold til. Hun bare kommer, og du kan intet gjøre med det.)

Jeg tror det er lett for mange å definere seg selv inn i et problem. Strekker ikke tiden til? Nei. Huff og huff, da har Tidsklemma kommet til meg også! Så NÅ kommer jeg til å være sliten, nå! Huff så sliten jeg er! Bare jeg TENKER på Tidsklemma så kjenner jeg hvordan hun SUGER kraften ut av meg.

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Jo. Det er det klart det er. Setter vi navn på noe begynner vi å fokusere på det og vips blir det et større problem enn det egentlig var i utgangspunktet.

OK - finnes det da noen problemer i din verden? Feks hvis jeg sier at jeg har et fedmeproblem. Så sier du at det er et konstuert problem, siden løsningen er å spise mindre og trimme mer?

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av Anuk, her.

OK - finnes det da noen problemer i din verden?

Joda, men jeg velger å tenke positivt i stedet for å sette meg ned å la de ta overhånd.

Jeg jobber 100% stilling som innebærer mye reising, uforutsigbare dager, arbeid i rykk og napp, lange dager og kvelder. Jeg har en mann som også jobbe 100%. Jeg har en handicappet datter med spesielle behov som krever mye oppfølging. Vi bygger hus og jeg har akkurat tatt et 1/3 studium ved siden av full jobb. Jeg prøver å få trent en gang i uka, det må jeg pga ryggproblemer og jeg setter av tid til vennene mine.

Enten kan jeg la dette ta knekken på meg å gi opp før jeg har prøvd.

Alternativt kan jeg se positivt på det hele og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg fokuserer på at jeg stortrives i jobben min og får utvikle meg masse og får gode tilbakemeldinger. Jeg tenker at jeg kan få gjort unna jobb som hoper seg opp etter barnets leggetid hvis det trengs. Jeg har en mann som var villig til å frasi seg en forfremmelse for å ha en mer forutsigbar 8-16 jobb. Jeg har en datter som får allverdens oppfølging i barnehagen og stortrives der. Jeg innser at faren hennes kan ta seg av henne like godt som meg. Ingen av oss tar døden om vi spiser pizza og pølser i ny og ne. Jeg lærte den harde veien at jeg kan gjennomføre et studium, men innså at det ble for mye så jeg gjør det ikke igjen med det første. Jeg handler inn mat i en stille og rolig butikk kl 21 etter trening. Og gleder meg over de stundene jeg har sammen med vennene mine. Og så innser vi våre begrensninger og overlater husbyggingen til en entrepenør.

I natt vet jeg at det blir lite søvn pga survete unge. Jeg må opp kl 05 for å rekke et fly til et sted jeg ikke engang har det minste lyst til å reise til. Men vet du hva? Snart er det helg og da skal vi kose oss masse.

Livet er fyllt av hverdager, og hverdager er det jeg gjør det beste utav. Jeg innser at jeg ikke kan få i pose og sekk og lever vel med det.

Livet kommer i klumper, det vet jeg så altfor godt. Men måten jeg kommer meg videre på er pågangsmot og en god dose optimisme.

Legge seg ned å sykmelde seg vil aldri være noen løsning for meg iallefall.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Joda, men jeg velger å tenke positivt i stedet for å sette meg ned å la de ta overhånd.

Jeg jobber 100% stilling som innebærer mye reising, uforutsigbare dager, arbeid i rykk og napp, lange dager og kvelder. Jeg har en mann som også jobbe 100%. Jeg har en handicappet datter med spesielle behov som krever mye oppfølging. Vi bygger hus og jeg har akkurat tatt et 1/3 studium ved siden av full jobb. Jeg prøver å få trent en gang i uka, det må jeg pga ryggproblemer og jeg setter av tid til vennene mine.

Enten kan jeg la dette ta knekken på meg å gi opp før jeg har prøvd.

Alternativt kan jeg se positivt på det hele og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg fokuserer på at jeg stortrives i jobben min og får utvikle meg masse og får gode tilbakemeldinger. Jeg tenker at jeg kan få gjort unna jobb som hoper seg opp etter barnets leggetid hvis det trengs. Jeg har en mann som var villig til å frasi seg en forfremmelse for å ha en mer forutsigbar 8-16 jobb. Jeg har en datter som får allverdens oppfølging i barnehagen og stortrives der. Jeg innser at faren hennes kan ta seg av henne like godt som meg. Ingen av oss tar døden om vi spiser pizza og pølser i ny og ne. Jeg lærte den harde veien at jeg kan gjennomføre et studium, men innså at det ble for mye så jeg gjør det ikke igjen med det første. Jeg handler inn mat i en stille og rolig butikk kl 21 etter trening. Og gleder meg over de stundene jeg har sammen med vennene mine. Og så innser vi våre begrensninger og overlater husbyggingen til en entrepenør.

I natt vet jeg at det blir lite søvn pga survete unge. Jeg må opp kl 05 for å rekke et fly til et sted jeg ikke engang har det minste lyst til å reise til. Men vet du hva? Snart er det helg og da skal vi kose oss masse.

Livet er fyllt av hverdager, og hverdager er det jeg gjør det beste utav. Jeg innser at jeg ikke kan få i pose og sekk og lever vel med det.

Livet kommer i klumper, det vet jeg så altfor godt. Men måten jeg kommer meg videre på er pågangsmot og en god dose optimisme.

Legge seg ned å sykmelde seg vil aldri være noen løsning for meg iallefall.

Ja, du er velsignet med godt humør, sterk psyke og rimelig god helse. Du takler muligens lite søvn bedre enn enkelte andre, også kjedelige, slitsomme og ensformige hverdager. Du får kanskje krefter av en lystbetont jobb og takler reising og hente-bringekabalen helt fint. Du har en mann som sikkert tar vel så mye ansvar. Dere overlater husbygging til entreprenør kontra å pusse opp et gammelt hus på egenhånd. Kanskje du har en dose mer energi enn enkelte andre, og er god til å slappe av når du kan. Du har f.eks også et barn kontra to, tre eller seks.
Det er faktisk mange som ikke har disse faktorene til stede, og det er mange som hadde blitt veldig sliten av din situasjon. Kanskje så slitne at de hadde trengt en sykemelding for å samle krefter og for å bygge opp psyken litt. Noen får fysiske plager og sykdommer som følge av overarbeidelse og slitasje.
Jeg synes ikke ditt eksempel utelukker at noen føler tidsklemma og sin familiesituasjon som uoverkommelig. De kommer kanskje til et punkt der de må gjøre om prioriteringer, jobb, bosituasjon eller privat samliv. Noen har lettere for å gjøre om på situasjonen, andre har vanskeligere for å gå ned i stillingsprosent, bytte bolig, bytte jobb, fordel ansvar annerledes. Det finnes så mange forskjellige situasjoner, det er arrogant å avfeie dette med at tidsklemma er konstruert og at man ikke kan se at noen har behov for sykemelding selv om man selv ikke hadde trengt det.

[Eia]

Min kjære venninne med 3 barn som hver for seg er utrolig krevende (jeg nevner hjerneskade med opptil mange daglige epilepsianfall, hjerteoperert, ADHD etc etc.), sa en gang trøstende til meg at "alt er relativt. Alle kan føle sine problemer som store i forhold til livserfaring".

Dette etter at jeg plutselig kom på at jeg hadde snakket om mine problemer med henne ganske lenge, og begynte å unnskylde meg for det fordi de egentlig er bagateller i forhold til det hun strir med.

Det er viktig å huske på, tenker jeg etter å ha lest litt i denne tråden.

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Ja, du er velsignet med godt humør, sterk psyke og rimelig god helse. Du takler muligens lite søvn bedre enn enkelte andre, også kjedelige, slitsomme og ensformige hverdager. Du får kanskje krefter av en lystbetont jobb og takler reising og hente-bringekabalen helt fint. Du har en mann som sikkert tar vel så mye ansvar. Dere overlater husbygging til entreprenør kontra å pusse opp et gammelt hus på egenhånd. Kanskje du har en dose mer energi enn enkelte andre, og er god til å slappe av når du kan. Du har f.eks også et barn kontra to, tre eller seks.
Det er faktisk mange som ikke har disse faktorene til stede, og det er mange som hadde blitt veldig sliten av din situasjon. Kanskje så slitne at de hadde trengt en sykemelding for å samle krefter og for å bygge opp psyken litt. Noen får fysiske plager og sykdommer som følge av overarbeidelse og slitasje.
Jeg synes ikke ditt eksempel utelukker at noen føler tidsklemma og sin familiesituasjon som uoverkommelig. De kommer kanskje til et punkt der de må gjøre om prioriteringer, jobb, bosituasjon eller privat samliv. Noen har lettere for å gjøre om på situasjonen, andre har vanskeligere for å gå ned i stillingsprosent, bytte bolig, bytte jobb, fordel ansvar annerledes. Det finnes så mange forskjellige situasjoner, det er arrogant å avfeie dette med at tidsklemma er konstruert og at man ikke kan se at noen har behov for sykemelding selv om man selv ikke hadde trengt det.

Alt er jo et resultat av bevisste valg hele veien. Grunnen til at vi kun har et barn er at hun så langt har krevd mer av oss enn x antall normale friske barn. Jeg har valgt å hoppe av en karrierekarusell jeg var med på før jeg fikk barn. Helt bevisst, ikke tilfeldig eller pga samarbeidsvillig arbeidsgiver. Vi har hatt gammelt hus i 10 år som vi har pusset opp selv, nå blir det for tungvint og for mye arbeid for oss og for det handicap vår datter har og vi ser oss nødt til å bygge nytt. Jeg har bevisst valgt en barnehage som ligger relativt langt unna og kjører heller lenger for å være trygg på at datteren min får det beste tilbudet. Nå kjenner jeg at det gjør meg sliten og huset vi bygger er betydelig nærmere barnehagen og fremtidige skoler. Jeg jobbet beinhardt i 10 år før jeg fikk barn for i dag å kunne sitte med en god dose frihet i jobben min.

Det er jo ikke tilfeldig at ting ble som det ble, men legger opp løypa selv etterhvert som man går fremover. Man gjør det beste ut av situasjonen.

Jeg synes bare ikke holdninger som "det går ikke" og "det kan jeg ikke gjøre noe med" har særlig hold hvis man ikke ser seg villig til å gjøre de forandringer som må gjøres.

Kall meg så arrogant du vil, men med en dose optimisme og en real realitycheck kan utrolig mye gjøres.

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av Anuk, her.

Feks hvis jeg sier at jeg har et fedmeproblem. Så sier du at det er et konstuert problem, siden løsningen er å spise mindre og trimme mer?

Du vil ikke gå dit

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Marian, her.

Du vil ikke gå dit

[Marian]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Det hadde vært noe :rosasky: