Det siste tabu?

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Jeg synes også at barna mine er fantastiske og det beste av alt - men jeg føler ikke at jeg ble et nytt menneske på grunn av dem - ei heller opplevde jeg noen følelsesmessig oppvåkning eller noe sånn. De er en god bonus her i livet og definitivt en stor del av mitt liv - men ikke meninga med det slik jeg ser det.

Godt sagt, Bauche - slik føler jeg det også.

Ellers har jeg hengt rundt på graviditets- og foreldrerelaterte fora lenge nok til at jeg har fått denne "alle som ikke har barn er egoister"-greia langt oppi halsen.

Rent personlig er jeg glad for at det finnes folk som faktisk ikke ønsker seg barn. Ikke minst betydde dette veldig mye for meg som ufrivillig barnløs - da var det i alle fall noen her i verden som så andre verdier i livet (og hos andre mennesker) enn barn og reproduksjon. (Nå skal det sies at den eneste erklært frivillig barnløse jeg møtte i den tida, nå har fått to barn svært tett og ønsker seg flere.)

[Trulte]

Jeg tenker såpass enkelt at jeg helst ikke ville være født av noen som ikke ønsket barn.
Hvis ikke de ønsker barn så er det derfor helt greit.
At de ikke ønsker barn er jo helt uforståelig for meg, men jeg må respektere at folk tenker ulikt.

[Karima]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

De er en god bonus her i livet og definitivt en stor del av mitt liv - men ikke meninga med det slik jeg ser det.

Godt for deg og godt for dem, tenker jeg. Ingen mennesker skulle behøve å være meningen med andre menneskers liv.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg har selvinnsikt nok til å se at det er meg i et nøtteskall. Jeg kan ikke begripe at det finnes noen som ikke vil ha barn og helst mange av dem. Jeg aksepterer, intellektuelt sett, at de finnes, men jeg forstår det ikke.

Her er jeg også. Og dette gjelder i aller høyeste grad de som kun ønsker ett barn. Det er så spikret i meg at søsken er viktig at det blir vanskelig for meg å fatte at noen tar det valget, uansett hvor gode argumenter de har. Men det er jo et valg som bare man selv kan ta og jeg har jo ingen problemer med å respektere det. Men virkelig forstå det, det kommer jeg aldri til å gjøre.

[Ulvefar]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

For å bidra i diskusjonen, for meg har dette ingen ting med egoisme å gjøre, hverken å få barn eller å la være. Det er et følelsesmessig valg som ikke gir meg noen plusstegn eller minustegn foran.

Enig. Jeg synes ikke ordet egoistisk er særlig meningsbærende for hverken å velge å få barn eller å la være.
Å få barn er fantastisk og ligger så dypt i så mange at de færreste velger bort barn bevisst, men samtidig er det flere mennesker, og særlig flere med høyt vestlig forbruk, enn det vår ene planet kan takle i lengden, så de av oss som har barn bør heller være takknemlige enn kritiserende ovenfor dem som frivillig lar være.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det tenker jeg også. Jeg synes motsatt at det er enda mer synd når mennesker velger å få barn men innser i ettertid at de har valgt feil.

Ja, det er jo klart at det må være helt tragisk. Men om de innser det når barnet er lite nok, så finnes det jo fullverdige alternativer.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Ja, det er jo klart at det må være helt tragisk. Men om de innser det når barnet er lite nok, så finnes det jo fullverdige alternativer.

Tja... I teorien så gjør det jo det, men om det er noe som er tabu så er det vel å gå for en av de løsningene.

Jeg skjønner at i slike store saker som det vi snakker om her så bør man uansett velge å gi fra seg barnet om man virkelig angrer på at man fikk det, men å få forståelse for det eller respekt for valget sitt fra de som er rundt en er vel lite trolig. Og uten forståelse og respekt fra mennesker som står deg nær er det vel omtrent umulig å ta et slikt valg?

[Esme]

Jeg synes hverken de som får barn eller de som ikke får barn er egoistiske, det er et helt ok valg å ta uansett. Jeg fikk barn sent, og det er klart at det valget provoserer ganske mange altså, og jeg skjønner ikke helt den. At folk som har barn kan bli fyret opp dersom barnfrie legger ut om at det er egoistisk å få barn på denne overfylte planeten skjønner jeg. Men som sagt, det er en del som blir sint på tanken over at folk kan være frivillig barnløse også.

Jeg har en del venninner som vurderer å la være å få barn, og de spør meg da, siden ammetåken var tynn og jeg ikke er sånn Moder Jord-type. Jeg synes ikke at det å få barn var noe annet enn hva jeg hadde sett for meg, ingen overraskelser faktisk, ingen skjellsettende forandring i følelseslivet eller noe sånt.

Livet med barn er heller ikke mer fantastisk enn å ikke ha barn, det er mange ulemper med det også, og en del mer kjedelig blir livet med barn synes jeg. Men selve barnet greier jo på et vis å gjøre det sånn at det blir verdt det. Jeg tror ikke at de som er skeptiske til å få barn gjør noen stor tabbe i å ikke få dem, antagelig er de som meg, de hadde sikkert syntes det var ok å leve med barn, og ok å leve uten. Hver livsstil sine fordeler og ulemper.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Tja... I teorien så gjør det jo det, men om det er noe som er tabu så er det vel å gå for en av de løsningene.

Jeg skjønner at i slike store saker som det vi snakker om her så bør man uansett velge å gi fra seg barnet om man virkelig angrer på at man fikk det, men å få forståelse for det eller respekt for valget sitt fra de som er rundt en er vel lite trolig. Og uten forståelse og respekt fra mennesker som står deg nær er det vel omtrent umulig å ta et slikt valg?

Jeg tror at mennesker ofte har mer forståelse i slike saker enn ikke. Men det er for tabu til at det snakkes om. Det er dermed ikke sagt at alle saker som er tabu er noe folk vil slenge drit om. *erfart*

[Appelsin]

Jeg merker at jeg blir litt sånn: "Er du helt sikker?" - når jeg snakker med folk som ikke ønsker barn. Mer av omtanke enn noe annet, for det er jo så festlig med barn. Men spørsmålet er noe jeg tenker, og ikke sier høyt.

For hvem kan vel egentlig være sikre på noe som helst?
Og det å ha evnen til å leve med de valgene en tar, gjør en jo rustet til å være fornøyd og lykkelig uansett. Tror jeg.

Livet som foreldre er utrolig intenst. Jeg har aldri opplevd å kjenne på komplett lykke så ofte som etter at jeg fikk barn. For det kan være flere ganger om dagen. Men jeg har aldri vært så personlig nedprioritert og trøtt heller, med få utsikter til bedring.
Det er bare fornuftig å innta en holdning til om dette er noe en ønsker eller ikke. Men det er klart - en vet aldri hvordan det blir da.
Om man opplever det selv.

Vi har en del venner som ikke har barn (ennå)(?) - og noen ganger tror jeg familien min fungerer som reklame for barn - andre ganger som avlysningskampanje

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Thula, her.

Jeg er 100% sikker på at mitt liv ikke hadde vært like givende, og at jeg ikke kunne ha vært like lykkelig, dersom jeg ikke hadde blitt mamma til tre skjønne barn. Det er veldig vanskelig for meg å forstå at folk velger annerledes, men ikke så vanskelig å akseptere.

Her er nok jeg også. Hadde ikke vi kunne få barn, så hadde adopsjon vært neste steg. Siden broren min er adoptert og vi "var med på prosessen", så har jeg et forhold til det også. For meg var den "egen-familie-biten" viktig.

Forøvrig er det litt morsomt å se at jeg selv framstår som veldig "mamma" i en del tråder her inne, noe som tilsynelatende trigger andre til å poengtere at de har et liv utenom.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Her er jeg også. Og dette gjelder i aller høyeste grad de som kun ønsker ett barn. Det er så spikret i meg at søsken er viktig at det blir vanskelig for meg å fatte at noen tar det valget, uansett hvor gode argumenter de har. Men det er jo et valg som bare man selv kan ta og jeg har jo ingen problemer med å respektere det. Men virkelig forstå det, det kommer jeg aldri til å gjøre.

Jeg må si at jeg beundrer de som velger å få flere barn. Selv hadde jeg aldri taklet det ut fra at jeg ikke er helt der at babyer og små barn er det jeg vil fylle livet mitt med. Dermed ble det lett å velge at Plutte skulle bli enebarn.

Selv har jeg vært gjennom tre graviditeter, et fullbårent, to som endte i MA. De to siste graviditetene kom i stand etter sterkt press av formen: vel om du ikke vil ha barn med meg så går jeg typen, svak for mannen som jeg var vel så ble det graviditet. Det var trist med disse abortene men i ettertid er jeg veldig glad for at det gikk som det gikk, jeg er faktisk takknemlig for det, tro det eller ei.

[Nin]

Opprinnelig lagt inn av Thula, her.

.

Jeg er 100% sikker på at mitt liv ikke hadde vært like givende, og at jeg ikke kunne ha vært like lykkelig, dersom jeg ikke hadde blitt mamma til tre skjønne barn. Det er veldig vanskelig for meg å forstå at folk velger annerledes, men ikke så vanskelig å akseptere.

Mitt liv er ikke givende nok for meg uten barn. Barn er mitt store kall. Jeg trenger barn rundt meg. Barn gir meg masse energi på et eller annet snodig vis. Barn gjør meg så lykkelig som ingenting annet noen gang har gjort, jeg er en barne-elsker uten like. Jeg digger unger, er helt gal etter dem. Og de digger heldigvis meg. Her er kaffeslaberas med ungene i garderoben i barnehagen når jeg henter minstemann. Alle ungene kommer løpende og skal skravle når jeg henter og det er så utrolig koselig og ikke minst morsomt.
Jeg tror jeg rett og slett er avhengig av unger. Jeg bare må ha dem.
Jeg har ikke så mye liv utenom det å være mamma, og for meg er det liv nok.
Jeg har opplevd å være ufrivillig barnløs, i den grad at vi ønsket oss barn og ikke kunne få flere. Vi prøvde i åtte år og det er de tøffeste åtte årene i livet mitt. Å ikke kunne få flere små i hus, det knakk meg helt.
Nå har jeg fire totalt. En hjemmefraflyttet, to til låns i helger og en mini her hjemme. Jeg er mamma, fostermamma, stemamma og avlastningsmamma. Fy så heldig jeg er. De gjør meg så glad alle sammen.
Jeg har lyst på en til, bare en til. Så nå starter snart den store prosessen igjen, spennende - krysser fingrene for at utfallet bir som vi ønsker.

At min svigerinne og svoger har valgt å ikke få barn respekterer jeg fullt ut. Selv om jeg elsker unger forstår jeg selvfølgelig fullt ut at ikke alle har et ønske om å leve det livet jeg gjør. Det er virkelig ikke egoistisk av dem. Folk må få leve med eller uten barn etter eget ønske, og begge deler er jo på en måte egoistisk fordi man gjør det man ønsker. Men det er ingen negativ egoisme som det ofte blir fremstilt som.

[Ru]

Jeg skulle aldri ha barn. Niks og nada. Men så fikk jeg lyst allikevel, da. Og jeg angrer jo for så vidt ikke på at jeg har fått barn, selv om livet mitt ble ganske annerledes (vi har definitivt en annen livstil nå enn pre-barn).
Samtidig så gjør den der følelsen eller tanken om at jeg ikke gidder å få flere unger, det mye enklere å takle det faktum at det viser seg at det ikke var så enkelt å få flere barn.

[Bobbelur]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Hadde ikke vi kunne få barn, så hadde adopsjon vært neste steg.

Der var vi. Fikk ikke barn sammen og startet på adopsjonsprosessen. Men når ting ikke gikk helt på skinner og alt dro ut i tid på alle måter, måtte vi gå en runde til med oss selv. Og vi følte begge at vi hadde behov for å leve et liv uten å vente på å bli flere. Det var viktigere for oss å berge oss selv og å klare å ha et godt samliv og et godt liv enn det å få barn. Så jeg er vel frivillig ufrivillig barnløs da?
Vi velger nå å ikke være fosterforeldre (ennå), jeg velger å ikke være en superengasjert stemor for sønnen hans som bor hos oss annen hver uke (han har jo en mor, og jeg skal ikke ta den plassen), og jeg vektlegger nå de fordelene jeg har ved å ikke ha barn.
Siden vi ikke har proklamert vår prøvetid for alle i slekta ( i sær hans slekt) så har vi fått en del kommentarer her og der. Og det overrasker meg over hva andre mener de har rett til å si om ting som ikke angår dem i det hele tatt. Jeg har ofte blitt både rystet og sjokkert - og er svært glad for at jeg ikke får høre slikt så veldig ofte.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Livet med barn er heller ikke mer fantastisk enn å ikke ha barn, det er mange ulemper med det også, og en del mer kjedelig blir livet med barn synes jeg. Men selve barnet greier jo på et vis å gjøre det sånn at det blir verdt det. Jeg tror ikke at de som er skeptiske til å få barn gjør noen stor tabbe i å ikke få dem, antagelig er de som meg, de hadde sikkert syntes det var ok å leve med barn, og ok å leve uten. Hver livsstil sine fordeler og ulemper.

Jeg ønsket meg barn, men ikke frenetisk, liksom, og jeg kan fint se at det går an å leve et like godt liv uten barn. Hvis man ønsker seg barn, og av en eller annen grunn ikke får det, så er det klart at det trekker ned livskvaliteten, og det samme gjelder dersom man angrer senere på at man valgte å ikke få barn. Men barnløsheten i seg selv synes jeg ikke høres meningsløs eller trist ut, den er det bare dersom man egentlig ønsket seg noe annet. Det er ikke sånn at jeg ser på et liv uten barn som tomt eller meningsløst eller at man mangler en dimensjon.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg har nevnt dette til noen eldre kolleger, og da får jeg bare "Håh, håh, bare vent til de bli tenåringer, da får du ikke tid til annet enn å kjøre de frem og tilbake mellom venner og fritidsaktiviteter" til svar. De tenker sikkert sitt, men jeg har sagt at, nei, det er ikke aktuelt at jeg skal ofre hele min fritid på noe de fint kan klare selv.

Tja, det spørs vel hvor man bor og hvor gammel man er. En 14 åring i "dalsstroka innanfor" ville sikkert hatt problemer med å kjøre til trening selv.

Forøvrig synes jeg ikke det er et problem at noen ikke ønsker seg barn. (Det som er et problem, er alle de som får barn som aldri skulle hatt det... men det er en annen diskusjon.)
Frivillig barnøse framstår ikke som mer egoisktiske enn andre, mener nå jeg.

Jeg tror jeg kunne levd et like meningsfylt liv uten barn. Misforstå meg rett, jeg angrer ikke på barna mine, men vi ble gravide før vi hadde rukket å ønske/lengte etter noe som helst. Poenget er; nå vet jeg hva man går glipp av.
Som frivillig barnløs har man jo ingen mulighet til å finne ut av at det faktisk er fantastisk å ha barn, og har det like fantastisk uten. (Uff, det ble litt kronglete formulert, håper dere skjønte hva jeg mente.)

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tror jeg kunne levd et like meningsfylt liv uten barn. Misforstå meg rett, jeg angrer ikke på barna mine, men vi ble gravide før vi hadde rukket å ønske/lengte etter noe som helst. Poenget er; nå vet jeg hva man går glipp av.
Som frivillig barnløs har man jo ingen mulighet til å finne ut av at det faktisk er fantastisk å ha barn, og har det like fantastisk uten. (Uff, det ble litt kronglete formulert, håper dere skjønte hva jeg mente.)

Mannen i mitt liv har forsonet seg med at det ikke blir noen barn på ham. Det har vært en lang prosess men han har kommet til at han heller vil nyte livet sammen med meg enn å få barn. Merkelig men det er mer akseptert at menn ikke vil ha barn av en eller annen grunn.

[Tåtti]

Jeg var frivillig barnløs til jeg var 40, og jeg har gjennom tiden hørt en god del dustete argumenter for hvorfor jeg absolutt burde få barn.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tåtti, her.

Jeg var frivillig barnløs til jeg var 40, og jeg har gjennom tiden hørt en god del dustete argumenter for hvorfor jeg absolutt burde få barn.

En bekjent av meg (frivillig barnløs, men det er ikke noe hun har pleid å flagge) fortalte meg at hun en gang, tidlig i førtiårene, hadde fått høre fra en kollega at de (noen kolleger) hadde snakket om henne, og var helt enige om at de respekterte at hun ikke hadde fått barn. Hun var jo ikke engang klar over at dette var noe hun burde ha fått tillatelse til fra dem, men ble naturligvis både rørt og glad.