Det siste tabu?

[Niobe]

Samtidig så kjenner jeg mødre, som etter at de fikk barn ikke har ofret noe som helst utenfor hjemmets fire vegger en eneste tanke. Det er vel ganske selvsentrert, det også.

[Karima]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Samtidig så kjenner jeg mødre, som etter at de fikk barn ikke har ofret noe som helst utenfor hjemmets fire vegger en eneste tanke. Det er vel ganske selvsentrert, det også.

Godt poeng.

Jeg ble overrasket over hvor fint jeg synes det var å få barn. Men jeg er helt sikker på at jeg kunne fått et fint liv uten også. Jeg vil gå så langt som å si at noen ting ville vært bedre, uten at det betyr at jeg angrer på valget på noen som helst måte.

Jeg har respekt for folk som har selvinnsikt nok til å se at barn ikke er noe for dem, og tar konsekvensen av det. Det er nok av dem som ikke gjør denne vurderingen, og det er det jo ungene som må lide for.

Opprinnelig lagt inn av Karima, her.

Jeg ble overrasket over hvor fint jeg synes det var å få barn. Men jeg er helt sikker på at jeg kunne fått et fint liv uten også. Jeg vil gå så langt som å si at noen ting ville vært bedre, uten at det betyr at jeg angrer på valget på noen som helst måte.

Jeg har respekt for folk som har selvinnsikt nok til å se at barn ikke er noe for dem, og tar konsekvensen av det. Det er nok av dem som ikke gjør denne vurderingen, og det er det jo ungene som må lide for.

Veldig godt poeng. Jeg kjenner meg igjen i dine tanker rundt dette. For jeg var tidlig klar over at jeg ikke ønsket barn, det at jeg ende opp gravid på p-pillen og ikke er noen ekstrem aborttilhenger ble det til at jeg bar frem Plutten min. Det har jeg ikke angret på i den forstand og jeg er glad i og stolt av barnet mitt.

Jeg er imidlertid klar ove at dersom jeg hadde visst det jeg vet nå den gangen da jeg var ung og dum så hadde jeg valgt abort. Rett og slett fordi jeg er en av dem som har gjort jobben helt alene og studert med en baby på fanget og i full jobb det meste av tiden.

Når jeg nå har tatt et meget bevisst valg i forhold til det at jeg definitivt ikke skal presses til å leve et liv med små barn igjen er det en lettelse. Mulig jeg er selvsentrert men jeg vet med meg selv at jeg hadde ikke orket å ha den jobben jeg har og som jeg elsker dersom jeg hadde hatt små barn eller flere barn i og med at det er meget vanskelig problematikk jeg arbeider med.

Det jeg reagerer på er at folk rundt meg er så forundret over at jeg hveken vil ha en mann med barn eller få flere barn. Får min dose om at jeg er selvsentrert siden jeg heller vil reise og studere enda mer enn å få barn. Har faktisk aldri hatt den stormende babylykken på planeten rosa som nybakte mødre fabulerer om heller, heller en ro på en måte.

[Lilith]

Nå kjenner jeg bare såvidt en person som har valgt å ikke få barn. En venninne av en venninne. Og ja, jeg kjenner at jeg blir fylt av undring over valget hennes, men hjelpe meg, det er jo hennes sak og jeg blir verken mistenksom eller sur på henne av den grunn. Ville vel heller aldri kommentert det ovenfor henne dersom vi ikke var i en dyp fortrolig samtale om akkurat det emnet.

Jeg er 100% sikker på at mitt liv ikke hadde vært like givende, og at jeg ikke kunne ha vært like lykkelig, dersom jeg ikke hadde blitt mamma til tre skjønne barn. Det er veldig vanskelig for meg å forstå at folk velger annerledes, men ikke så vanskelig å akseptere.

[Che]

Jeg kan ikke forstå at det å ikke få barn er egoistisk.
Om man har en mann som ønsker seg barn mest av alt i hele verden, så kanskje - ellers så er det det vel ikke slik at det er noen barn som svever rundt som stjernestøv og aldri blir til fordi noen velger å ikke få barn.

Livet er vel hva man gjør det til. Er med Sitronen på det med å angre når det er for seint.

Jeg synes også at barna mine er fantastiske og det beste av alt - men jeg føler ikke at jeg ble et nytt menneske på grunn av dem - ei heller opplevde jeg noen følelsesmessig oppvåkning eller noe sånn. De er en god bonus her i livet og definitivt en stor del av mitt liv - men ikke meninga med det slik jeg ser det.

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Jeg synes også at barna mine er fantastiske og det beste av alt - men jeg føler ikke at jeg ble et nytt menneske på grunn av dem - ei heller opplevde jeg noen følelsesmessig oppvåkning eller noe sånn. De er en god bonus her i livet og definitivt en stor del av mitt liv - men ikke meninga med det slik jeg ser det.

Godt poeng!
Jeg har innmari vanskelig å forstå de som mener at meningen med livet er å være i en evig symbiose med sine barn. De som flyr fra skanse til skanse for å følge opp sine barn i absolutt ett og alt, sånt forundrer meg. For det kan da ikke være heldig for hverken barn eller voksne.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Jeg har innmari vanskelig å forstå de som mener at meningen med livet er å være i en evig symbiose med sine barn. De som flyr fra skanse til skanse for å følge opp sine barn i absolutt ett og alt, sånt forundrer meg.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Jeg har innmari vanskelig å forstå de som mener at meningen med livet er å være i en evig symbiose med sine barn. De som flyr fra skanse til skanse for å følge opp sine barn i absolutt ett og alt, sånt forundrer meg. For det kan da ikke være heldig for hverken barn eller voksne.

Jeg har nevnt dette til noen eldre kolleger, og da får jeg bare "Håh, håh, bare vent til de bli tenåringer, da får du ikke tid til annet enn å kjøre de frem og tilbake mellom venner og fritidsaktiviteter" til svar. De tenker sikkert sitt, men jeg har sagt at, nei, det er ikke aktuelt at jeg skal ofre hele min fritid på noe de fint kan klare selv.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Jeg synes også at barna mine er fantastiske og det beste av alt - men jeg føler ikke at jeg ble et nytt menneske på grunn av dem - ei heller opplevde jeg noen følelsesmessig oppvåkning eller noe sånn. De er en god bonus her i livet og definitivt en stor del av mitt liv - men ikke meninga med det slik jeg ser det.

Godt sagt, Bauche - slik føler jeg det også.

Ellers har jeg hengt rundt på graviditets- og foreldrerelaterte fora lenge nok til at jeg har fått denne "alle som ikke har barn er egoister"-greia langt oppi halsen.

Rent personlig er jeg glad for at det finnes folk som faktisk ikke ønsker seg barn. Ikke minst betydde dette veldig mye for meg som ufrivillig barnløs - da var det i alle fall noen her i verden som så andre verdier i livet (og hos andre mennesker) enn barn og reproduksjon. (Nå skal det sies at den eneste erklært frivillig barnløse jeg møtte i den tida, nå har fått to barn svært tett og ønsker seg flere.)

[Karima]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

De er en god bonus her i livet og definitivt en stor del av mitt liv - men ikke meninga med det slik jeg ser det.

Godt for deg og godt for dem, tenker jeg. Ingen mennesker skulle behøve å være meningen med andre menneskers liv.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Thula, her.

Jeg er 100% sikker på at mitt liv ikke hadde vært like givende, og at jeg ikke kunne ha vært like lykkelig, dersom jeg ikke hadde blitt mamma til tre skjønne barn. Det er veldig vanskelig for meg å forstå at folk velger annerledes, men ikke så vanskelig å akseptere.

Her er nok jeg også. Hadde ikke vi kunne få barn, så hadde adopsjon vært neste steg. Siden broren min er adoptert og vi "var med på prosessen", så har jeg et forhold til det også. For meg var den "egen-familie-biten" viktig.

Forøvrig er det litt morsomt å se at jeg selv framstår som veldig "mamma" i en del tråder her inne, noe som tilsynelatende trigger andre til å poengtere at de har et liv utenom.

[Bobbelur]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Hadde ikke vi kunne få barn, så hadde adopsjon vært neste steg.

Der var vi. Fikk ikke barn sammen og startet på adopsjonsprosessen. Men når ting ikke gikk helt på skinner og alt dro ut i tid på alle måter, måtte vi gå en runde til med oss selv. Og vi følte begge at vi hadde behov for å leve et liv uten å vente på å bli flere. Det var viktigere for oss å berge oss selv og å klare å ha et godt samliv og et godt liv enn det å få barn. Så jeg er vel frivillig ufrivillig barnløs da?
Vi velger nå å ikke være fosterforeldre (ennå), jeg velger å ikke være en superengasjert stemor for sønnen hans som bor hos oss annen hver uke (han har jo en mor, og jeg skal ikke ta den plassen), og jeg vektlegger nå de fordelene jeg har ved å ikke ha barn.
Siden vi ikke har proklamert vår prøvetid for alle i slekta ( i sær hans slekt) så har vi fått en del kommentarer her og der. Og det overrasker meg over hva andre mener de har rett til å si om ting som ikke angår dem i det hele tatt. Jeg har ofte blitt både rystet og sjokkert - og er svært glad for at jeg ikke får høre slikt så veldig ofte.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg har nevnt dette til noen eldre kolleger, og da får jeg bare "Håh, håh, bare vent til de bli tenåringer, da får du ikke tid til annet enn å kjøre de frem og tilbake mellom venner og fritidsaktiviteter" til svar. De tenker sikkert sitt, men jeg har sagt at, nei, det er ikke aktuelt at jeg skal ofre hele min fritid på noe de fint kan klare selv.

Tja, det spørs vel hvor man bor og hvor gammel man er. En 14 åring i "dalsstroka innanfor" ville sikkert hatt problemer med å kjøre til trening selv.

Forøvrig synes jeg ikke det er et problem at noen ikke ønsker seg barn. (Det som er et problem, er alle de som får barn som aldri skulle hatt det... men det er en annen diskusjon.)
Frivillig barnøse framstår ikke som mer egoisktiske enn andre, mener nå jeg.

Jeg tror jeg kunne levd et like meningsfylt liv uten barn. Misforstå meg rett, jeg angrer ikke på barna mine, men vi ble gravide før vi hadde rukket å ønske/lengte etter noe som helst. Poenget er; nå vet jeg hva man går glipp av.
Som frivillig barnløs har man jo ingen mulighet til å finne ut av at det faktisk er fantastisk å ha barn, og har det like fantastisk uten. (Uff, det ble litt kronglete formulert, håper dere skjønte hva jeg mente.)

[Nin]

Opprinnelig lagt inn av Thula, her.

.

Jeg er 100% sikker på at mitt liv ikke hadde vært like givende, og at jeg ikke kunne ha vært like lykkelig, dersom jeg ikke hadde blitt mamma til tre skjønne barn. Det er veldig vanskelig for meg å forstå at folk velger annerledes, men ikke så vanskelig å akseptere.

Mitt liv er ikke givende nok for meg uten barn. Barn er mitt store kall. Jeg trenger barn rundt meg. Barn gir meg masse energi på et eller annet snodig vis. Barn gjør meg så lykkelig som ingenting annet noen gang har gjort, jeg er en barne-elsker uten like. Jeg digger unger, er helt gal etter dem. Og de digger heldigvis meg. Her er kaffeslaberas med ungene i garderoben i barnehagen når jeg henter minstemann. Alle ungene kommer løpende og skal skravle når jeg henter og det er så utrolig koselig og ikke minst morsomt.
Jeg tror jeg rett og slett er avhengig av unger. Jeg bare må ha dem.
Jeg har ikke så mye liv utenom det å være mamma, og for meg er det liv nok.
Jeg har opplevd å være ufrivillig barnløs, i den grad at vi ønsket oss barn og ikke kunne få flere. Vi prøvde i åtte år og det er de tøffeste åtte årene i livet mitt. Å ikke kunne få flere små i hus, det knakk meg helt.
Nå har jeg fire totalt. En hjemmefraflyttet, to til låns i helger og en mini her hjemme. Jeg er mamma, fostermamma, stemamma og avlastningsmamma. Fy så heldig jeg er. De gjør meg så glad alle sammen.
Jeg har lyst på en til, bare en til. Så nå starter snart den store prosessen igjen, spennende - krysser fingrene for at utfallet bir som vi ønsker.

At min svigerinne og svoger har valgt å ikke få barn respekterer jeg fullt ut. Selv om jeg elsker unger forstår jeg selvfølgelig fullt ut at ikke alle har et ønske om å leve det livet jeg gjør. Det er virkelig ikke egoistisk av dem. Folk må få leve med eller uten barn etter eget ønske, og begge deler er jo på en måte egoistisk fordi man gjør det man ønsker. Men det er ingen negativ egoisme som det ofte blir fremstilt som.