Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av tiril, her.

Tipper du ikkje har barn eller søsken som er sterkt psykisk og/eller fysisk utviklingshemma. Kjenner eg blir ganske så rød i toppen av å¨lese dette.

Jeg har barn selv som er psykisk tilbakesatt, og jeg kjenner denne familien godt. Greit nok at dere føler med foreldrene, men jeg har fulgt denne familien fra denne gutten var født, og han var ikke det barnet de ønsket. Hadde de visst at han ville blitt født med en utviklingshemming om man kan kalle autisme det, hadde de tatt abort. Det er mulig det er vanskelig å forstå, men slik er det. Han var ikke det barnet de hadde forventet å få.

For alle dere som har barn med ulike vansker er dette vanskelig å forstå. Det er det for meg også. Jeg kunne ikke forstå at de kunne velge å ikke ville ha ham, til tross for de begrensninger han har. Begrensningene er ikke så store i forhold til det mange andre har å slite med. Jeg har fulgt denne familien siden gutten var født og han hadde det som andre barn inntil han ble så gammel at hans handikap var synlig. Dessverre er det også slik at hans mor nok kunne tenkt seg å hatt ham mer hjemme, mens hans far skammer seg over ham.

Jeg hadde en tremening med down syndrom/psykisk utviklingshemming, hvis far sendte sin sønn bort på institusjon, og guttens søsken og hans mor fikk ikke ha kontakt med ham. Først da faren døde kunne de ta opp kontakten med ham.

Jeg ville ha skilt meg fra en mann som tenkte sånn om sin sønn, men ikke alle gjør det. Og for noen er det dessverre slik at å ha et barn som ikke er som alle andre er en stor skam.

Jeg har en sønn som ikke er som alle andre. Som ikke tør være sammen med andre på sin alder, som ikke makter det å gå på skole, som ikke makter sosiale sammenkomster. Som sliter med kraftig angst, depresjon, pannikkangst, sosial angst, somatisk angst. Hans begrensninger blir også mine begrensninger. Jeg må følge ham over alt hvor han skal, om det så er på butikken for å kjøpe ei eske drops. Vi har sett noe bedring, men så kommer også tilbakefallene. Det begrenser hva slags arbeid jeg skal ha, det begrenser hvem vi kan ha på besøk. Det begrenser hvor vi kan dra, men jeg kunne aldri i livet ha tenkt meg å gitt ham bort. De mener min sønn kan ha en form for autisme, eventuelt asberger. Han er knallgod på enkelte ting, og veldig dårlig på andre. Han krever mye av sine omgivelser. Jeg kan ikke reise bort og overlate ham til andre blant annet. Og uansett hvor mye det jobbes med å forbedre hans livssituasjon vil han mest sannsynlig ikke kunne bli som alle andre. Sånn er det bare. Mange har anbefalt meg å sette ham i barne/ungdomsbolig eller institusjon. Jeg ser de små fremskrittene han gjør og kunne aldri tenkt meg å gjøre det. Men jeg har heller ingen omkring meg som skammer seg over at han er slik han er eller de begrensningene han har.

Den gutten jeg nevnte har ikke så store begrensninger at han ikke kunne ha bodd hjemme, med avlastning. Så hvorfor skal jeg da bifalle at de har valgt ham bort? Jeg kjenner barn som er mye sykere og som bor hjemme hos sine foreldre. Jeg kjenner ei jente som nå er 15 år gammel og som er autist, hun bor også hjemme. Denne gutten jeg kjenner han går på en vanlig skole, med vanlige barn. Hva han lærer er uvisst, men noe går inn. Jeg kjenner de to familiene som hadde ham annenhver helg til avlastning. Han er en flott liten gutt.