Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[Teofelia]

Jeg synes det er helt uproblematisk at folk som ikke en gang har kommet til gravidstadiet i en barnelagingsprosess ikke ser eller vil innrømme at barnet kommer til å kreve mye av dem tidsmessig og følelsesmessig. Mange føler det slik i forkant, og langt de fleste endrer oppfatning underveis – vanligvis så umerkelig at de etter en stund vil blånekte på å noen gang ha tenkt eller sagt noe så vilt i utgangspunktet.

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Et barn krever foreldre hundre prosent i minst 18 år.

Vissvass!


Forøvrig skjønner jeg ikke hvorfor én families problemer i forhold til sin sterkt utviklingshemmede sønn har relevans for denne diskusjonen overhodet.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Vissvass!

Jeg blir like glad hver gang Teofelia sier vissvass.

[Kråka]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg synes det er helt uproblematisk at folk som ikke en gang har kommet til gravidstadiet i en barnelagingsprosess ikke ser eller vil innrømme at barnet kommer til å kreve mye av dem tidsmessig og følelsesmessig. Mange føler det slik i forkant, og langt de fleste endrer oppfatning underveis – vanligvis så umerkelig at de etter en stund vil blånekte på å noen gang ha tenkt eller sagt noe så vilt i utgangspunktet.
Vissvass!


Forøvrig skjønner jeg ikke hvorfor én families problemer i forhold til sin sterkt utviklingshemmede sønn har relevans for denne diskusjonen overhodet.

Ehh, vissvass? Ungene trenger oss hele livet. Vi trenger foreldrene våre hele livet. Jeg kan løpe hjem til mamma enda, og jeg blir 30 år. Min søster på 33 kan også løpe hjem til mamma. Hvorfor? Jo, fordi vi trenger henne. Hun er klippen vår.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Ehh, vissvass? Ungene trenger oss hele livet. Vi trenger foreldrene våre hele livet. Jeg kan løpe hjem til mamma enda, og jeg blir 30 år. Min søster på 33 kan også løpe hjem til mamma. Hvorfor? Jo, fordi vi trenger henne. Hun er klippen vår.

Du skrev:

Sitat:

Et barn krever foreldre hundre prosent i minst 18 år.

Og det er vås. Ungene våre løsriver seg gradvis år for år, og før eller siden står de på egne ben og klarer seg aldeles utmerket selv. At mange fortsatt oppsøker mamma og pappa og søker trøst og hygge hjemme i tiden etter at man har blitt voksen, er noe man som foreldre kan glede seg over og være takknemlig for, men før eller siden (gjerne før) slutter man å være uunnværlig for ungene sine, og den som ikke klarer å innse det i tide, vil trolig få et problem – enten med seg selv eller i forhold til barnet.

Og ingen friske barn "krever foreldrene 100 %", selv ikke fra de er veldig små. Et spebarn er kanskje veldig nær, men selv spebarn overlever om foreldrene reserverer en ørliten prosent for seg selv. Og allerede som tre-fire-femåring har normale barn begynt løsrivelsesprosessen og trenger ikke foreldrene i absolutt alle henseender. Jeg er temmelig sikker på at en tiåring ikke er mer enn 70 %avhengig av sine foreldre. En sekstenåring kanskje så lite som 20 %. Og den 18-åringen som krever foreldrene mer enn 10 eller 20 %, bør snarest flytte på hybel for å lære seg å stå på egne ben fort som fy.

Foreldre trenger ungene sine hele livet, men jeg tror man tar alvorlig feil hvis man tror at ungene trenger foreldrene like mye. At man har sterke bånd. Ja. At man søker trøst og støtte. Ja. At man liker og omgås. Ja. At man er avhengig av dem. Nei.