Unpopular opinion-tråd

[Einhyrningur]

Opprinnelig lagt inn av Serafin, her.

Jeg kom på noe som jeg har blitt halshugd for tidligere, men som jeg fortsatt mener fra bunnen av mitt hjerte.
Hvis man har barn med utviklingshemning, eller andre ting som gjør at man tenker at de ikke bør få barn når de er voksne (eller som unge voksne) så bør man enten snakke med de (hvis det er mulig), eller sørge for at feks jenter får p-sprøyte, eller går på p-piller.

Og dette kommer ikke fra et enkelt sted. Det kommer fra at jeg for det første har en bror som ikke kunne tatt vare på et barn, men som har vært både gift og samboer i flere omganger. Der jeg hele tiden sa at hvis det ble barn i de forholdene, hadde jeg vært en av de første til å få inn barnevernet. Fordi ingen av de hadde greit å ta være på et barn på en fornuftig måte. Kanskje første 2-3 årene, så hadde det blitt vanskelig.

Og at jeg tenker at sexliv må mennesker få ha, men da er det litt "andres" ansvar at det ikke får konsekvenser som er vonde for alle. For det må jo være helt grusomt å bli gravid, tro du skal ta vare på barnet, også får du ikke beholde. Da er det bedre å unngå den situasjonen.

Jeg er usikker på hvor grensene går, men jeg har hatt flere prater med Storebror om det med barn og familie. (Nå er han veldig klar på at småbarn er det verste i hele vide verden, så vet ikke om faren er så stor, men, vi har tatt praten flere ganger).

Men - jeg er blitt halshugget for disse meningene blant foreldre som har barn med spesielle behov. Så muligens litt upopulær mening?

Og jeg tenker at min sønn med rusutfordringer burde midlertidig steriliseres. Så noen er veldig enige.