Er NAV virkelig så ille?

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Men nå ser du helt bort fra den kostnaden det har for alle kvinner om det blir større aksept for deltidsarbeid for å få familie-/jobbkabalen til å gå opp. Sånn som det er nå, er det av strukturelle grunner nesten bare kvinner som går ned i stillingsprosent av familieårsaker. To helt opplagte problemer med dette er at det blir vanskelig å få fulle stillinger i typiske kvinneyrker (helsevesenet), og at det blir vanskeligere for unge kvinner å få jobb rent generelt (for de blir jo bare gravide og forsvinner ut i deltid i årevis).

Ser du ikke hvor problematisk dette er for likestillingen? Så nei, før det er en realitet at det tilnærmet like hyppig er menn som går ned i stilling, så får du meg aldri i livet til å ønske større aksept for deltidsarbeid. No man is an island.

Eg er prinsippielt einig. Men eg har alltid meint prinsippielt at eg ikkje skal ha betalt arbeidskraft i min eigen heim. Men så skjer det ting, Livet™ og sånn. Og den praktiske og faktiske realiteten passer ikkje lenger inn i det ein prinsippielt tenker. Og det er her eg tenker at folk bør få gjere sine eigne livsval og eigne prioriteringar, utan å måtte svare for tap av pensjonspoeng og hinder for likestilling. Og sjølv om det er viktig å vere solidarisk og tenke på alle andre, må ein ta hensyn til seg sjølv og.

Viss ein blir sjuk av å balansere familieliv og jobb, synest eg ein bør bli møtt med respekt for at ein vel å ta konsekvensene av dette og heller prioriterer andre ting enn jobb, karriere og likestilling. Også etter at ein har blitt frisk.

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

De siste innleggene her illusterer veldig godt det jeg skrev noen innlegg tidligere her - om man står på til man blir syk, så er det ikke greit(da har man ikke tatt ansvar for seg selv), om man velger å jobbe redusert for å ta vare på egen helse, så er det heller ikke greit(for da tar man ikke hensyn til samfunn og kvinnekamp).

Det som er greit, er å jobbe 100 % og ha nok kapasitet til å klare det.

Om man ikke har det, i kortere eller lengre perioder, hva da?

Det nevnes i mange innlegg her i tråden at kvinner slett ikke er utsatt for press, men hva er dette, om ikke nettopp et press? Og hvordan anbefaler dere at man løser dette på en god måte som fungerer både for individ og samfunn?

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Porblemet er at mange stabler livene sine som Dagobertsmørbrød. De har full jobb, venner, reising, fritidsaktiviteter, videreutdanning og oppå der stabler de partner, barn, barns fritidsaktiviteter, svigermors krav/egne krav til plettfrihet, flytting, stor hage, trening, førtiårskrise, samlivsbrudd, elsker, verv og søvnbehov, uten å ta vekk noe.

Man må velge. Døgnet har tjuefire timer, et hvert menneske har en viss porsjon krefter. Man kan ha en dugandes mann eller en dustete mann, man kan ha friske barn eller syke barn, det gir pluss eller minus i ligningen. Man kan ha stort hus under oppsussing eller lettstelt leilighet, osv. Man kan ikke ha alt, men folk later til å tro det, I VERDEMS RIKESTE LAND, og så blir de sykemeldt fordi de ble så slitne av å skulle arrangere bursdagsselskap, blogge, scrappe tre hundre julekort og male aboslutt hele huset hvitt og blogge om det, mens de fulgte ungene på 5 fritidsaktiviteter pr. barn.

Å prioritere er vanskelig. Livet er kort. Man har lyst til alt. Det er urettferdig!

Det var veldig godt sagt.

Det handler om å prioritere.