Har vært hjemme i dag og sitter og ser på Luksusfellen Sverige

[kie]

Jeg så også på det programmet og hadde litt andre reaksjoner. Jeg syntes også man kunne ha unngått å hatt barna med sånn som de gjør. På den annen side syntes jeg det var ganske heftig gjort å fylle stua med kreditorer. Og så få en god samtale utav det.

Det jeg tenkte. Eller sa høyt til mannen, som så sammen med meg. Var da damen i programmet gråt og sa at "dette er jo ikke meg", "jeg skammer meg" og "jeg kan ikke skjønne hvordan jeg kunne la det bli slik", "Jeg har ingen unnskyldning, for det finnes ingen unnskyldning for dette" osv. var at henne var jeg ikke bekymret for. Dette var hennes vendepunkt. Jeg var mer bekymret for mannen som skyldte på henne uten å ta ansvar (i starten) for at han hadde meldt seg ut.

Jeg føler ikke at jeg sitter der og frydefullt grøsser over hvor ille folk kan vanskjøtte økonomien sin, altså. Like lite som jeg gjorde det da jeg så "Hellstrøm rydder opp" eller "The biggest loser". Men jeg elsker å se at det er håp. Å heie folk frem. At en "underdog" kan få det til. Mennesker som kommer til et vendepunkt i livet og tar utfordringen selv om det er vanskelig.

Nå skal det kanskje også sies at jeg både har måttet rydde litt i egen økonomi (uten at luksusforbruk var problemet i utgangspunktet), at jeg jobber med egen vekt og at det å bli flinkere mtp. skikkelige middager når jeg er alene hjemme med barna (mannen er flink der, jeg er ikke det), så jeg ser kanskje på program som dette med litt andre øyne enn noen som alltid har hatt sånt på stell.

Jeg håper i alle fall at jeg aldri glemmer den følelsen jeg kjente igjen da damen gråt i programmet. Når det går kaldt gjennom deg fordi du innser realitetene og så blir helt fortvilet over hva du har gjort. Enten man har inkasso til oppetter ørene eller innser at man ikke bare ble veldig overvektig, men faktisk gjorde det selv. Å huske hvordan det føltes gjør det jo lettere å møte andre som står midt i det på en ok måte, håper jeg.