What doesn't kill you makes you stronger?

[kie]

Jeg har fått omdefinert "sterk". Før ville jeg vært enig i "ta seg sammen, holde ut osv."-filosofien. Nå er jeg ikke det. Jeg tror de fleste bare kan klare til et visst punkt. Det er vanskelig å finne ordene, men min frykt for egen svakhet var på en måte min største svakhet i seg selv. Uten at jeg skal si at det som skjedde meg var ok, så kan jeg definitivt si at det å bli "tvunget" til det punktet da man ikke klarer å benytte "sterk"-strategien lenger var en opplevelse jeg har fått enormt mye utav. For ikke å snakke om hvor mye mindre krampeaktig den nye typen styrke er. Den er bare der, liksom. Jeg må ikke kjempe innbitt for å være sterk, jeg bare er det. Selv om jeg nok sett fra utsiden var mer sterk før.

Men hvem vet. Kanskje jeg rett og slett tidligere bare hadde bygget på sand, mens det måtte en omfattende knekk til før jeg fikk begynt å bygge en mer solid grunnmur? Jeg hadde i grunnen et ganske imponerende bygg på denne sanden, men setter mye mer pris på den lille hytta med solid grunnmur som jeg lever med nå. Den er solid, ekte, tåler et vindkast eller to og det er ikke så farlig om ikke alle blir imponert av den. Jeg vet den er der.

Så jeg vet ikke om det er påkjenningen i seg selv som gjorde meg sterkere, men den gjorde det i alle fall ganske tydelig at "styrken" min hadde en konstruksjonsfeil og at jeg burde starte fra scratch og bygge på nytt med helt andre materialer. Og en helt annen målestokk for hva suksess var.