Flyktningekatastrofen og det langsiktige perspektivet

[Tallulah]

Jeg syns det er utopisk å skulle kreve at folk blir boende et sted i en lang periode. Jeg får ikke lest artikkelen i Aftenposten, men jeg kjenner jo til steder hvor flyktninger og asylsøkere slett ikke blir godt mottatt og ønsket velkommen av lokalbefolkningen. Jeg prøver å forestille meg det selv: Jeg har flyktet fra et land i krig, og har kanskje opplevd å miste familiemedlemmer på de grusomste vis underveis. Jeg, som er vant til storby og god infrastruktur blir plassert i en bitteliten bygd i la oss si Saudi Arabia, eller Mongolia. Jeg kan ikke språket. Jeg skjønner ingenting av hvordan systemene funker, hva som forventes av meg som forelder, hvordan jeg får meg jobb. Jeg kjenner ikke igjen noen matvarer i butikken. Jeg opplever kanskje å bli møtt med skepsis til at utdannelsen min er god nok, at førerkortet mitt er gyldig (for å ikke snakke om at jeg blir nødt til å gjøre ting med bilen jeg aldri har opplevd før; bytte deler ift. årstid, kjøre på underlag jeg aldri har håndtert: sanddyner!), og i tillegg er ikke folk særlg vennlige. Noen snakker bak ryggen min. Kanskje de spytter på bakken der jeg går, kanskje de utfordrer meg og kommenterer klærne mine, sier at jeg lukter vondt. Også skal jeg tvinges til å bo der i 10 år?

Jeg har selv bodd steder i Norge jeg ikke har følt meg velkommen, og det er ikke gøy. Jeg hadde ingen traumatisk backstory, men etter tre år var jeg omtrent syk av å bo slik. Det er en menneskerettighet å kunne flytte fra steder.