Jeg er en dårlig samfunnsborger ... Don't count on me ...

Man må ikke ha dårlig samvittighet, verre er det at andre forsøker å gi en dårlig samvittighet for ikke å stille.
Husker en av de gamle damene i borettslaget vi bodde i da jeg var syk, hun anklaget meg for å være lat som aldri stilte på dugnadene men alikevel var ute og gikk tur de dagene. Gjett om hun ble flat i fjeset da det brast for meg og jeg gav henne og resten av styret en lege erklæring på at jeg var alvorlig syk og kunne dø. Da fikk jeg blomster og konfekt på døren av dem. Makan til provokasjon.

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Takknemligheten over å være frisk er noe man ikke skjønner før man ser hva man er tapt. Jeg er utrolig lykkelig for å være ganske så frisk (foruten noen handikap, men det er bagateller i den store sammenhengen.).

Enig!
Man fryder seg rett og slett over å være i stand til å trekke frisk luft eller følge barn på aktiviteter.

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg synes det er galskap om man skal gå rundt med dårlig samvittighet for at man ikke stiller opp like mye som andre om man har kronisk syke barn eller er syk selv.

Jeg er hverken syk selv eller har syke barn. Men jeg er helt alene (barnefar er død) og har mer enn nok med det jeg har stilt opp på (de tingene som har vært obligatorisk for klassetrinnene, slik det organiseres på barnas skole, pluss at jeg har vært klassekontakt ett år for hvert av barna og stort sett møtt opp på foreldremøte, bakt kaker og slikt). Når pliktløpet er gjort har jeg forbeholdt meg retten til å si nei.
Den dagen det kreves sykdom for at man ikke skal stille opp så må jeg defineres som en sviker, faktisk. Slik kan det ikke være.

Opprinnelig lagt inn av Frøken Rattata, her.

Jeg er hverken syk selv eller har syke barn. Men jeg er helt alene (barnefar er død) og har mer enn nok med det jeg har stilt opp på (de tingene som har vært obligatorisk for klassetrinnene, slik det organiseres på barnas skole, pluss at jeg har vært klassekontakt ett år for hvert av barna og stort sett møtt opp på foreldremøte, bakt kaker og slikt). Når pliktløpet er gjort har jeg forbeholdt meg retten til å si nei.
Den dagen det kreves sykdom for at man ikke skal stille opp så må jeg defineres som en sviker, faktisk. Slik kan det ikke være.

Det må aldri bli slik! En må selv få kjenne på om man har overskudd til alle de ekstra tingene. Noen perioder i livet har man mer enn nok på hjemmebane om man ikke skal stille opp ute i tillegg.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Frøken Rattata, her.

Jeg er hverken syk selv eller har syke barn. Men jeg er helt alene (barnefar er død) og har mer enn nok med det jeg har stilt opp på (de tingene som har vært obligatorisk for klassetrinnene, slik det organiseres på barnas skole, pluss at jeg har vært klassekontakt ett år for hvert av barna og stort sett møtt opp på foreldremøte, bakt kaker og slikt). Når pliktløpet er gjort har jeg forbeholdt meg retten til å si nei.
Den dagen det kreves sykdom for at man ikke skal stille opp så må jeg defineres som en sviker, faktisk. Slik kan det ikke være.

Du har kanskje ikke lest alle innleggene mine i denne tråden - jeg har nevnt aleneforeldre uten nettverk i tidligere innlegg, så jeg fant det unødvendig å ramse opp alle mulige varianter av livssituasjoner som gjør det vanskelig å stille opp i akkurat dette siste innlegget mitt.
Å gå i detaljer på nytt og på nytt i en slik diskusjon gjør innleggene unødvendig lange og vanskelig tilgjengelige.

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Du har kanskje ikke lest alle innleggene mine i denne tråden - jeg har nevnt aleneforeldre uten nettverk i tidligere innlegg, så jeg fant det unødvendig å ramse opp alle mulige varianter av livssituasjoner som gjør det vanskelig å stille opp i akkurat dette siste innlegget mitt.
Å gå i detaljer på nytt og på nytt i en slik diskusjon gjør innleggene unødvendig lange og vanskelig tilgjengelige.

Har sikkert ikke lest alle. Og skjønner jo at mange varianter legges til grunn i diskusjonen her. Følte bare at "fritaks-grunnene" ble veldig innsnevret og fikk behov for å nyansere, med utgangspunkt i HI's bakgrunn.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Enig!
Man fryder seg rett og slett over å være i stand til å trekke frisk luft eller følge barn på aktiviteter.

Ja, ikke sant. Og gleden over å få se sine barn vokse opp. Det er spennende å se at de begynner å bli voksne og skal gjøre sine valg. Hver eneste dag på denne jord er en fryd....

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Man må ikke ha dårlig samvittighet, verre er det at andre forsøker å gi en dårlig samvittighet for ikke å stille.
Husker en av de gamle damene i borettslaget vi bodde i da jeg var syk, hun anklaget meg for å være lat som aldri stilte på dugnadene men alikevel var ute og gikk tur de dagene. Gjett om hun ble flat i fjeset da det brast for meg og jeg gav henne og resten av styret en lege erklæring på at jeg var alvorlig syk og kunne dø. Da fikk jeg blomster og konfekt på døren av dem. Makan til provokasjon.

Tenker de fikk seg en vekker de sent vil glemme...

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Ja, ikke sant. Og gleden over å få se sine barn vokse opp. Det er spennende å se at de begynner å bli voksne og skal gjøre sine valg. Hver eneste dag på denne jord er en fryd....

Veldig sant, man blir så observant i forhold til de små tingene.

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Tenker de fikk seg en vekker de sent vil glemme...

De begynnte å hilse til og med.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg synes det er galskap om man skal gå rundt med dårlig samvittighet for at man ikke stiller opp like mye som andre om man har kronisk syke barn eller er syk selv.

Når livet er spesielt vanskelig så spiller raking av løv i barnehagen en forsvinnende liten rolle.

Jeg priser meg lykkelig i perioder hvor livet går på skinner - og raker mer enn gjerne for to. Og mens man raker for to, så kan man jo bruke tiden til å kjenne på takknemligheten over å slippe å være i en vanskelig situasjon i stedet for å ergre seg og surmule over den stakkaren som ikke orket å komme.

Det er ikke den syke stakkaren jeg har beskrevet. Jeg "raker" også gjerne for to. Men jeg raker ikke for to alle de 20 årene jeg er med på slike ting. Til nå har jeg "raket for to" i 7 år. Det jeg har prøvd å få fram: Finnes det mennesker som lever i den villfarelsen at de har mye travlere liv enn andre, og at naboen sikkert elsker å stå i pølseboden hver 17.mai?

Det må være lov å stille spørsmål når det til enhver tid er de samme 10 av 21 foreldre i en klasse som stiller opp. Skal man da uten videre gå ut fra at de 11 andre er syke? Alltid? Eller kan man få lov til å ergre seg pittelittegrann (bare inni seg selvfølgelig) selv om man selv er frisk som en fisk? Beklager, klarer ikke å være så storsinnet alltid, jeg. Jeg prøver, men klarer det ikke alltid.

[Balanse]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det er ikke den syke stakkaren jeg har beskrevet. Jeg "raker" også gjerne for to. Men jeg raker ikke for to alle de 20 årene jeg er med på slike ting. Til nå har jeg "raket for to" i 7 år. Det jeg har prøvd å få fram: Finnes det mennesker som lever i den villfarelsen at de har mye travlere liv enn andre, og at naboen sikkert elsker å stå i pølseboden hver 17.mai?

Det må være lov å stille spørsmål når det til enhver tid er de samme 10 av 21 foreldre i en klasse som stiller opp. Skal man da uten videre gå ut fra at de 11 andre er syke? Alltid? Eller kan man få lov til å ergre seg pittelittegrann (bare inni seg selvfølgelig) selv om man selv er frisk som en fisk? Beklager, klarer ikke å være så storsinnet alltid, jeg. Jeg prøver, men klarer det ikke alltid.

Jeg synes det er relativt sannsynlig at ca halvparten av foreldrene kan ha utfordringer som gjør det vanskelig å stille opp. Du kan selvsagt få lov til å ergre deg, men det hadde antakelig vært en mye bedre ide å høre om foreldrene har mulighet til å bidra med noe. Det mest effektive er antakelig å henge opp lister i barnehagen med de oppgavene man trenger folk til, og med noen åpne alternativ der de kan foreslå selv.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Balanse, her.

Jeg synes det er relativt sannsynlig at ca halvparten av foreldrene kan ha utfordringer som gjør det vanskelig å stille opp. Du kan selvsagt få lov til å ergre deg, men det hadde antakelig vært en mye bedre ide å høre om foreldrene har mulighet til å bidra med noe. Det mest effektive er antakelig å henge opp lister i barnehagen med de oppgavene man trenger folk til, og med noen åpne alternativ der de kan foreslå selv.

Til enhver tid, ja. Men alltid den samme halvparten? Barnehagen henger ofte opp lister, de. Uten at det hjelper nevneverdig. Men jeg har ialfall latt være å skrive meg opp på liste til høstfesten denne gangen. Jeg er ikke syk, men "øver meg på å si nei".

[safran]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Til enhver tid, ja. Men alltid den samme halvparten?

Det er jo det som er poenget - det er noen som er i en situasjon som gjør at de har vanskelig for å yte det ekstra. Er man alenemor med liten tid eller har man en kronisk sykdom, ja da blir det selvsagt den samme halvparten hver gang.

[Balanse]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Det er jo det som er poenget - det er noen som er i en situasjon som gjør at de har vanskelig for å yte det ekstra. Er man alenemor med liten tid eller har man en kronisk sykdom, ja da blir det selvsagt den samme halvparten hver gang.

Jeg tenkte også at det var realistisk at det var den samme halvparten, ja. De som har belastninger utenom det vanlige har det gjerne i lengre perioder, og det skal lite til å velte lasset. Er du forresten sikker på at de aldri stiller opp? Ikke én kakebaking på 7 år? Eller noe annet?

Jeg har feks aldri vært i FAU i den nåværende barnehagen, og ikke stilt på dugnad de to siste gangene. Men jeg har bakt til nesten hver tilstelning, hatt med vafler en fredag i ny og ne, sikret refleksvester til alle, organisert bedrifstbesøk m.m. Alt dette har stort sett skjedd i det stille, og i direktekontakt med ped.leder/styrer/ansatte. Jeg tviler på at FAU vet om det, men likefullt har jeg bidratt.

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Det er jo det som er poenget - det er noen som er i en situasjon som gjør at de har vanskelig for å yte det ekstra. Er man alenemor med liten tid eller har man en kronisk sykdom, ja da blir det selvsagt den samme halvparten hver gang.

Veldig viktig poeng dette, for jeg var i den kategorien i mange år. Til tross for at kontaktlærer visst om situasjonen kom det små drypp av irritasjon fra henne. Nei, takke seg til at folk kan feie for egen dør før man velger å dømme andre.

[annemede]

Men til de som har bøtter av overskudd (min spissformulering) hva med å "konfrontere" disse som aldri stiller opp. Spørre om det er noe spesielt som gjør det. Da kan dere kanskje slippe å gå og bruke energi på å irritere dere.

[Katta]

Vi er vel en sånn overskuddsbedrift hvor ingen er syke... men vi jobber mye. Og vi jobber kvelder og helger. Jeg skjønner godt at det er noen som kan bidra mer enn oss, men selvfølgelig også mindre. Jeg tenker at min jobb er å sette grenser for meg selv, dvs bidra med passe mye i skole og barnehage. Selv om jeg er frisk, kan jeg ikke gjøre alt alltid. Men det er ikke min jobb å holde styr på hvem som gjør hva når. Derfor irriterer jeg meg heller ikke over foreldre som i øyeblikket ikke gjør så mye i barnehage- og klassesammenheng. Hvis det stadig er vanskelig å få foreldre til å stille opp, er kanskje ambisjonsnivået på vegne av foreldregruppen for høyt?

Fritidsaktiviteter er litt annerledes - der må man vel regne med å stille opp hvis man skal ha ungene med. Derfor er det enkelte aktiviteter som er helt uaktuelt å melde ungene inn i (korps og allidrett her for eksempel), da det krever at vi stiller opp på dugnader og som trenere i en helt annen utstrekning enn vi kan binde oss til....

[rine]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Men til de som har bøtter av overskudd (min spissformulering) hva med å "konfrontere" disse som aldri stiller opp. Spørre om det er noe spesielt som gjør det. Da kan dere kanskje slippe å gå og bruke energi på å irritere dere.

Jeg har ikke bøtter av overskudd. Da hadde jeg ikke irritert meg, men sett på min stadige opptreden i pølseboden som noe positivt. Poenget er vel at noe er flinkere til å sette grenser enn andre og hvis alle skulle satt grensen når man føler at det er "litt nok" hadde det ikke blitt noen pølsebod. Nuvel, pølser er nå likevel ikke særlig sunt...

For the record, i den gjengen jeg henviste til, er det tre aleneforeldre. Hvorav den det ene paret alltid stiller opp, mens de to andre ikke gjør det. ( Jeg går ut fra at det ene paret har lettere for barnevakt og slikt enn de andre- not the point Men: Mener dere at jeg skal gå ut fra at de 9 gjenstående foreldreparene som aldri stiller er syke, hver gang?)

Vel, vel: Dette er jo et slags samfunn i miniatyr, ikke sant. Noen yter mer enn andre, slik må det nødvendigvis være: Jeg betaler skatt med glede, selv om andre muligens får mer igjen for de pengene enn meg. Av en eller annen grunn har jeg større problemer med "rakinga" og "pølseboden"? Kanskje jeg bør revurdere mitt sosialistiske standpunkt. Jeg er tydeligvis ikke sosialistisk nok?

[annemede]

Så da koker det kanskje ned til at du rine må lære deg å si nei uten å få dårlig samvittighet? Jeg innrømmer gjerne at jeg satt og så i gulvet alt jeg klarte under foreldremøtet i bhg for å unngå å si ja til å være med i FAU.

[Balanse]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Men: Mener dere at jeg skal gå ut fra at de 9 gjenstående foreldreparene som aldri stiller er syke, hver gang?)

Jeg vil tro at det er stor sannsynlighet for at noen av dem faktisk er syke hver gang. Det er ikke uvanlig å ha andre belastninger også. Syke foreldre som krever oppfølging, familiemedlemmer som trenger spesiell oppfølging etc. Jessica nevnte også dette med tidspunktene for dugnad, det er feks ikke alltid like lett for alle å prioritere å stille hvis man har eksamen, da må man prioritere. Jeg vil tro at det helt sikkert er noen som ikke synes den pølseboden er noe særlig heller, men som kanskje hadde stilt opp med noe annet, men ikke orker å ta på seg å initiere det. Det er helt sikert noen som er unnasluntnere også, men i mine øyne er det sannsynligvis unntakene.