Til dere som er gode på fremmedspråk og andre kulturer

[him]

Det er noe jeg lurer på. Jeg har lest litt (veldig lite, men jeg liker å skryte, da. ) om språk og språkoppbygging og jeg lurer på følgende:

I Norsk kultur (og kanskje i språket også) så har vi generelt sett lite høflighetsfraser. Stemmer det? Jeg synes alltid når jeg snakker med engelskmenn eller amerikanere så er det masse: "Have a nice day, madam." ( madam. jeg? Det er jo Mimmen det! ), "Thank you for your help", "I am happy to please you" (<- her tenker jo jeg bare koffert, håper ikke dere gjør det samme. ).

Men selv om de har mer av dette enn jeg som er norsk, så kjenner jeg igjen en høflighetsfrase. Men jeg har noe problemer med "tilbud og forslag". Jeg har inntrykk av at de også strør rundt seg med alle mulige ideer og forslag som bare er tull? Altså, en form for fraser, der også? (Ja, nordmenn gjør det jo også, men i mye mindre grad. Men typisk er jo når man sier: "Ja, dette var gøy, det må vi gjøre oftere" til folk man bare treffer hvert femte år. Det er en grunn til at man bare treffes hvert femte år.)

[Skremmern]

Jeg er helt på linje med deg her. En annen ting er når mobilen ringer. Engelsktalende sier gjerne "excuse me" til personen de snakker med for så å svare telefonen, mens nordmenn gjerne midt i en samtale kan finne på å ta telefonen. Uhøfligere måte å avbryte på skal man lete lenge etter.

[Skilpadda]

Vet ikke om vi egentlig har så få høflighetsfraser på norsk? Noen som vi har og som jeg savner på engelsk, er i alle fall "Takk for maten" (og "Velbekomme"), "Takk for meg" og (særlig) "Takk for sist". Og "excuse me" heter jo "unnskyld meg" på norsk - at ikke alle sier det, er jo en (litt) annen sak.

Det med invitasjoner som er mer eller mindre seriøst ment, tror jeg sikkert varierer mellom kulturer. Som du sier, så sier ofte nordmenn "dette må vi gjøre igjen" uten at det betyr at man straks skal dra frem almanakken og plotte inn en dato. Jeg tror nok det finnes tilsvarende "frase"-invitasjoner på andre språk som sies mer for å vise velvilje enn for å faktisk invitere noen. Kanskje litt for å "teste vannet", og så ser man ut fra det svaret man får hva den andre parten mener om ideen, og neste gang formulerer man seg litt annerledes for å se hva de sier da, og en gang i fremtiden har man kanskje kommet til en konkret invitasjon, og begge parter er sikre på at dette er noe man ønsker, og ingen har blitt presset inn i en situasjon der de enten må avslå eller takke ja til en uønsket invitasjon. (Slikt er jo ikke alltid så lett når man snakker samme språk heller ...)

[him]

Å, nå kom jeg på at når mannen min jobbet sammen med indere kalte de han konsekvent for sir og var enig i alt han sa - uten unntak. Det er også noe jeg har inntrykk av som "typisk norsk", at man kan være uenig med sjefen uten at det er en katastrofe.

[IOA]

På jobben er de fleste brukerne fra andre land enn Norge. Et kjennetegn er at de gjerne starter samtalen med "unnskyld, jeg vil gjerne vite....". Jeg blir ofte kalt for madam eller missis, og de takker alltid for samtalen.

På spansk, som jeg snakker, bruker man de (høflighetspronomen, tredjeperson entall) veldig ofte, til eldre eller personer man ikke kjenner så godt. Jeg sliter alltid med det, jeg bruker du i sammenhenger der jeg absolutt ikke burde brukt det.

Takk for maten er et uttrykk jeg savner på både engelsk og spansk, vet noen om det egentlig brukes på andre språk i det hele tatt?

[Muad'Dib]

Et kjapt svar, siden jeg forlengst burde ha ligget i seng. Det er ikke mitt inntrykk at det finnes spesielt få høflighetsfraser på norsk. Dette har Tinetoff sikkert tall på . Måten å ordlegge (og generelt oppføre) seg på er bare veldig direkte og informell, både skriftlig og muntlig. Dette kan virke stødende for utlendinge.

Et eksempel: så sent som på FP-treffet fant jeg ut av, at det kan være helt OK å si "hey du" når man vil ha oppmerksomheten fra en som man ikke kan/husker navnet på. Jeg hadde på det tidspunkt ignorert utallige elever som havde kaldt dette etter meg i skolegangene, fordi jeg syntes det var upassende å tiltale meg slikt.

"Takk for maten" bruker man ikke på noen av de språk jeg ellers kan (europæiske). Det blir sågar fort oppfattet som en fornærmelse. Man sier at maten var herligt.

På norsk og dansk er det viktigt, at man virkelig mener det man sier, mye mere enn på f.eks. fransk. Derfor synes min fransk/skandinavisk flerspråklige sønn at det er hyklerisk å si "c'était délicieux" medmindre han også har skrapet tallerkenen. Men det må han altså bare hos mormor.

Amerikanere og australiere sier "how are you" som velkomsthilsen. De forventer da ikke noen utførlig svar, bare et smil og "fine". Spørger man "hvordan går det" på norsk/dansk, forventer man et litt mere utførlig svar.

Det, å være på dus og fornavn med stort sett alle er også et markant trekk ved norsk/dansk, liksom den manglende bruk av titler. Et kjempe kulturchok første gang jeg var heroppe, og anledningen til mange klodsede feil. Man kan virke rett så underdanig uten å mene det...

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Muad'Dib, her.

Et eksempel: så sent som på FP-treffet fant jeg ut av, at det kan være helt OK å si "hey du" når man vil ha oppmerksomheten fra en som man ikke kan/husker navnet på. Jeg hadde på det tidspunkt ignorert utallige elever som havde kaldt dette etter meg i skolegangene, fordi jeg syntes det var upassende å tiltale meg slikt.

Ja, der føler jeg at vi mangler noen ord, som "Ma'am" eller "Sir", som man kan si/rope for å få kontakt med noen man ikke kjenner navnet på. (Snakket vi om det på treffet, forresten?) Jeg synes heller ikke det høres spesielt høflig ut å rope "hei du!" eller "du der!", men man har liksom ikke noe alternativ på norsk. (Det er mindre uhøflig å si det i et behagelig/unnskyldende tonefall enn å rope det, naturligvis.)

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Muad'Dib, her.

Et eksempel: så sent som på FP-treffet fant jeg ut av, at det kan være helt OK å si "hey du" når man vil ha oppmerksomheten fra en som man ikke kan/husker navnet på. Jeg hadde på det tidspunkt ignorert utallige elever som havde kaldt dette etter meg i skolegangene, fordi jeg syntes det var upassende å tiltale meg slikt.

Jeg husker at vi snakket om det.

Nå synes ikke jeg at "Hei du!" er en utpreget dannet tiltaleform, mens "Du?" går an. (Tar noen nyanseforskjellen der, tro?) For eksempel: "Du? Kan du si meg hva klokken er?".

Tiltaleformen "Du der!" oppfatter jeg utelukkende som temmelig ufin.

Jeg vet ikke om jeg klarer å formidle hva jeg mener med de ulike eksemplene her, siden de er så avhengige av tonefall.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Ja, der føler jeg at vi mangler noen ord, som "Ma'am" eller "Sir", som man kan si/rope for å få kontakt med noen man ikke kjenner navnet på.

Jeg synes jeg kommer veldig langt med "Unnskyld" (med samme tonefall/betydning som man på andre språk bruker Ma'am/Sir).

[malena]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg synes jeg kommer veldig langt med "Unnskyld" (med samme tonefall/betydning som man på andre språk bruker Ma'am/Sir).

Helt enig. Jeg bruker det stadig vekk. I butikken bruker jeg det alltid når jeg trenger hjelp til noe.

Muad'Dib nevner Australia. De har en høflighetsfrase jeg syntes var litt uvant til å begynne med; de sier alltid "see you" i stedet for "hadet". Selv om jeg skulle reise hjem til Norge dagen etter og bare var innom for å kjøpe brød, lissom. "See ya".

I Bosnia/Kroatia/Serbia har de en høflighetsfrase jeg aldri kommer til å bruke når jeg besøker "dem". Idet gjestene går ut døra sier de ofte "jeg beklager". Det er en unnskyldning i tilfelle de har sagt eller gjort noe som vertskapet kan ha oppfattet som fornærmende eller støtende.

Ellers bruker de alltid høflig form ute i det offentlige. Der liker jeg det norske systemet mye bedre. Ikke noe pes med når det passer seg å begynne å si "du" i stedet for "de", og mye triveligere, synes jeg.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Å, nå kom jeg på at når mannen min jobbet sammen med indere kalte de han konsekvent for sir og var enig i alt han sa - uten unntak. Det er også noe jeg har inntrykk av som "typisk norsk", at man kan være uenig med sjefen uten at det er en katastrofe.

Mulig relativt til Indere, men vi oppfattes ikke slik ute.

Briter som jobber med nordmenn vil gjerne sukke over hvor "two faced" we er. Vi sier oss gjerne enig uten å være det.

Jeg tror plattituder og høfflighetsfraser er noe man ofte ikke ser på sitt eget språk.

Jeg ble lenge ertet av enkelte fordi jeg tok me meg "what can I do for you" over på norsk. Ble ansett som veldig rart når jeg sa det til folk som ringte. Etter hei osv, så kom en slags invitasjon om å si hvorfår en ringer.

[Sitron]

Jeg har blitt langt flinkere til å bruke høflighetsfraser siden jeg bodde i England. Bruker "beklager" om jeg bumper borti folk o.l. Av og til får jeg rare blikk.

Jeg er glad det ikke er overdrevent høflig her til lands, men ting kan gjerne forbedre seg noe.

[Gaia]

Jeg er nok ganske preget av at jeg gikk på engelspråklig barneskole (i utlandet). Jeg bruker fortsatt en del typiske engelske fraser (jeg sier blant annet veldig ofte "vi ses" eller "vi snakkes" når jeg går ut av kontoret til en kollega som jeg sannsynligvis vil se igjen om veldig kort tid. ) Men jeg har jobbet iherdig for å plukke av meg de aller "verste" tingene. Jeg slet veldig lenge med å tiltale læreren med fornavn da vi flyttet tilbake til Norge, og et par av lærerene syns nesten jeg var uhøflig som brukte etternavnet, helt til de fikk forklaringen på første foreldretimen. Jeg skjønner jo nå at en ung dame i begynnelsen av 30-årene syns det er litt rart at hennes 15-årige elev kaller henne "Hansen".

Ellers bruker jeg konsekvent "unnskyld" for å få oppmerksomheten til noen jeg ikke kjenner og jeg prøver å alltid si "beklager" og "takk". Resepsjonisten syns det er like morsomt hver morgen når jeg takker for at hun slipper meg inn.

[nolo]

Det jeg merket godt etter et studieår i England, var alle dørene jeg fikk i fleisen her hjemme. Jeg var blitt vant med å holde åpen butikkdører osv, og samtidig forvente at den som gikk inn foran meg holdt for meg. Det savner jeg.

[Sildre]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

Det jeg merket godt etter et studieår i England, var alle dørene jeg fikk i fleisen her hjemme. Jeg var blitt vant med å holde åpen butikkdører osv, og samtidig forvente at den som gikk inn foran meg holdt for meg. Det savner jeg.

For ikke å snakke om køkulturen de har i England. Den er temmelig fraværende i Norge.

[SmarteSmelt]

Innenfor vår kultur og vårt språk så er det vel sånn at vi vet kodene og forstår dem, og selv om ikke ordene vi velger å bruke som sådan "oser" av høflighet sammenlignet med andre land, så kan man fint uttrykke høflighet. Og vi gjør det jo også, på vår måte, hvilket forstås av begge parter som behersker språket og kulturen.

Også er det jo forskjell på å være uhøflig og uformell. Synes ofte de to begrepene blandes...

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Sildre, her.

For ikke å snakke om køkulturen de har i England. Den er temmelig fraværende i Norge.

Akkurat det må jeg innrømme jeg ikke fikk med meg gitt.

Ser jeg to mennesker stå sammen, stiller jeg meg ikke automatisk etter dem....

Men litt smittet det vel, jeg er ikke så redd for å slippe noen foran meg.

Angående dører så forventer jeg ikke så mye av andre, men jeg holder dører selv også sier jeg takk og nikker.

[him]

Opprinnelig lagt inn av SmarteSmelt, her.

Innenfor vår kultur og vårt språk så er det vel sånn at vi vet kodene og forstår dem, og selv om ikke ordene vi velger å bruke som sådan "oser" av høflighet sammenlignet med andre land, så kan man fint uttrykke høflighet. Og vi gjør det jo også, på vår måte, hvilket forstås av begge parter som behersker språket og kulturen.

Også er det jo forskjell på å være uhøflig og uformell. Synes ofte de to begrepene blandes...

Ja, det er klart. Det jeg har inntrykk av (men som jeg ikke er sikker på stemmer) er at det ofte er en konflikt mellom det å være høflig og det å være ærlig (eks skal du si til venninnen din at kjolen hennes er grusom?). Jeg har inntrykk av at nordmenn verdsetter ærlighet mer enn høflighet. mens for mange andre er det motsatt. Der er det å være uhøflig veldig "feil".

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Nå synes ikke jeg at "Hei du!" er en utpreget dannet tiltaleform, mens "Du?" går an. (Tar noen nyanseforskjellen der, tro?) For eksempel: "Du? Kan du si meg hva klokken er?".

Tiltaleformen "Du der!" oppfatter jeg utelukkende som temmelig ufin.

Jeg vet ikke om jeg klarer å formidle hva jeg mener med de ulike eksemplene her, siden de er så avhengige av tonefall.

Jeg synes jeg kommer veldig langt med "Unnskyld" (med samme tonefall/betydning som man på andre språk bruker Ma'am/Sir).

Enig. "Unnskyld" er en grei måte å nærme seg fremmede på når man skal spørre om noe.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg har blitt langt flinkere til å bruke høflighetsfraser siden jeg bodde i England. Bruker "beklager" om jeg bumper borti folk o.l. Av og til får jeg rare blikk.

Her i Norge bumper folk stadig borti meg, eller jeg må gå slalom og vri meg vekk for å unngå det. I England har jeg aldri bumpet borti noen. På et eller annet mirakuløst vis har de alle fått innebygget en radar slik at man smyger seg unna hverandre med god margin. Hvorfor er ikke vi nordmenn sånn?

Og sånn generelt - høflighet er en buffer i hverdagen. Et enkelt "takk" kan gjøre hverdagen blidere. Rett og slett.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Og sånn generelt - høflighet er en buffer i hverdagen. Et enkelt "takk" kan gjøre hverdagen blidere. Rett og slett.

Eller enda enklere et smil eller et nikk. Det koster veldig veldig lite.

Sitter og fniser for meg selv over det at vi nordmenn er så ærlige, når jeg stadig får påpekt det motsatte.

Kan jo være det at vi sier en ting til en, og noe annet til en annen de reagerer. Spesielt i næringslivsammenheng har jeg hørt fra nye britiske eiere om den norske "two-faced-heten". Det er ikke det same som høfflighet, det ansees som direkte frekt.

Tror det er noe med at det ellers ansess slik at en tar standpunkt når en utrykker noe, og det står en ved. En skifter ikke kappe etter vinden.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Bundbury, her.

Kan jo være det at vi sier en ting til en, og noe annet til en annen de reagerer. Spesielt i næringslivsammenheng har jeg hørt fra nye britiske eiere om den norske "two-faced-heten". Det er ikke det same som høfflighet, det ansees som direkte frek.

Jeg er ikke helt sikker på hva du mener med two-faced? At man sier opp i fjeset til sjefen at man er enig og så er man egentlig uenig? Alså det man kaller "spyttslikking" eller mener du at folk er direkte uærlig?

Det jeg har opplevd er ikke at folk fra andre kulturer er uærlige, men jeg opplever det som om de bruker flere høflighetsfraser og at ting jeg har tatt for god fisk egentlig bare var en uttrykksmåte. Typisk eksempel var da jeg var USA og noen ville spandere på meg, da var jeg veldig usikker på om det var forventet at jeg skulle si: "Ja, takk" (for det var oppriktig ment) eller om jeg skulle takke, men avslå (fordi det var en høflighetsfrase).