Å velge en partner med lik bakgrunn

(Ah, jeg brukte hen for første gang! )

Da jeg studerte (på en vitenskapelig høyskole ... som det het i gamle dager), så var det en del medstudenter som tok sosiologi, sosialantropologi osv. grunnfag og brukte dette som valgfag på skolen vår. De jeg kjenner godt leste en uke eller to, og karakterene ble nok ikke de beste. Men de fikk godkjent valgfaget sitt.

Valgfagene hos oss hadde en del innleveringer i løpet av en lengre periode (3 semestre), så det var en del som falt av. Derfor ble det greit å velge et valgfag utenfra som man kunne ta som privatist. Nå er det vel mer obligatorisk også på universitetet.

Jeg har vekttall både innenfor realfag, samfunnsvitenskapelige fag og språk - og jeg syns ikke at realfag var spesielt mer krevende enn noe annet, noe min flunkende blanke B i matematikk tilsier. Jeg tok realfag nærmest som et veddemål, for å bevise at det ikke var vanskeligere med realfag enn med humaniora (herregud så irriterende realfaglærere kan være altså, de tror de er så mye glupere enn språklærere) - og for meg så gikk det rimelig greit. Jeg satset for å klare en B og det fikk jeg. Hadde ikke hatt matte eller jobbet med noe realfagsrelatert på 16 år da jeg tok eksamen. Jeg jobbet mye med oppgaveløsning, og jeg kjøpte ei tjukk innføringsbok i matte beregnet for vgs-elever, den gav meg nødvendige grunnkunnskaper til å forstå resten.

Det koker vel litt ned til interesser og motivasjon for min del i alle fall. Og så hjelper det jo med beslektede fag, jeg har en klunk med fag som er brødre, søstre og søskenbarn.

Det enkleste jeg har tatt er PPU, og jeg går ut i fra at det var så enkelt fordi jeg hadde noen år på baken da jeg tok det, jeg jobbet i en undervisningsstilling og jeg hadde et pedagogisk grunnfag fra før. PPU kom rekende på ei fjøl sånn sett. Men jeg måtte jo gjøre hjemme-eksamener, skole-eksamener, muntlig og praksis likevel. Og jeg måtte jo forholde meg til et pensum dersom jeg ønsket gode karakterer.

De gangene jeg har fått A er de gangene jeg har jobbet mest og vært mest interessert i et godt resultat. Jeg er enkel sånn.

Bluen: Jo, jo. Men man må dog være litt over "Una cerveza, por favor" og ha lest litt mer enn Kjærlighet i koleraens tid for å stå på spansken, altså.

Jeg klarte å få dårlig karakter i det faget jeg syntes var lettest. Tok for lett på det kanskje. Husker jeg leste og tenkte "yeah, yeah, blablabla". Karret meg til en 2,8 altså der i et fag jeg syntes bestod av selvfølgeligheter og der jeg tenkte at jeg garantert måtte få laud. De ti vekttallene i arbeids- og organisasjonspsykologi tok meg litt på senga i all sin letthet.

Det første grunnfaget jeg tok var i Administrasjon og organisasjonsvitenskap. Syntes det var blytungt som 19-åring. Mye av pensum på engelsk og haugevis med tunge orgteorier og modeller. Overgangen fra vgs var enorm!

Det er jo også noe med kontekst. Det letteste faget jeg har tatt var noen vekttall i grunnleggende markedsføring på NHH, på kveldstid ved siden av full jobb. Det betyr jo ikke at jeg innbiller meg at siv.øk. er et enkelt studium.

Det var for øvrig også de mest relevante vekttallene jeg har tatt for den jobben jeg faktisk har.

Så kommer det jo litt an på hva man har i bagasjen fra før av også. Jeg tok en utdannelse i noe jeg hadde jobbet ti år med, så selvfølgelig kunne jeg får god karakter i noen av fagene uten å lese noe særlig. Men det er ikke det samme som at de kom rekende på ei fjøl, jeg hadde på et vis "lest" i ti år allerede. Det samme med økonomihistorie, det var adskillig lettere for meg å græbbe linjene, som oppvokst i en historieinteressert antropologfamilie og med kunsthistorie grunnfag (riktignok uten eksamen. ) enn for andre uten samme bakgrunn.

Toffskij skrev:

Ingen språkfag kommer rekende på ei fjøl. I hvert fall ingen A-er og B-er.

Nei, men språkfag er jo noe hvor man kan ha veldig store induviduelle fortrinn. Hvis man er tospråklig vil man jo ha et helt annet startsted. (Ser jo dette i ungdomsskolen på diverse valgfag, at letthetsgraden er veldig individuell, mye mer enn på basisfagene)

I realfag, tja ... Hvis man har foreldre som er interessert i realfag kan man sikkert ha noe informasjon? Men at man praktiserer i hjemmet tror jeg ikke er så sansynlig.

Jeg tror jo evner og interesse er minst like viktige for f.eks. matte som språk. Det finnes definitivt "matteøre" også.

him skrev:

Nei, men språkfag er jo noe hvor man kan ha veldig store individuelle fortrinn. Hvis man er tospråklig vil man jo ha et helt annet startsted. (Ser jo dette i ungdomsskolen på diverse valgfag, at letthetsgraden er veldig individuell, mye mer enn på basisfagene)

Så klart, men på universitetsnivå er det alltid et krav om at du må beherske det lingvistiske analyseapparatet. Jeg har hatt plenty med tospråklige studenter som enten tror de kan slippe unna dette eller har problemer med å lære seg dette apparatet, og da går det ikke bra på eksamen. Dette er mer akutt på «vanskelige» språkfag (språk hvor du ikke får noe særlig gratis fra norsk når det gjelder ordforråd og grammatikk), men jeg husker da levende hvor mange som ikke fikk til syntaktisk analyse da jeg gikk på nordisk også.

En typisk sensursituasjon er at du har en kandidat som har levert en perfekt oversettelse (fordi h*n er morsmålsbruker) og en redselsfull grammatikkbesvarelse (fordi det ikke går an å slippe unna uten å lese). Det gir gjerne et artig scenario hvor studenten vipper mellom stryk og C (A + E = C, A + F = F).

Candy Darling skrev:

Jeg tror jo evner og interesse er minst like viktige for f.eks. matte som språk. Det finnes definitivt "matteøre" også.

Jeg har til og med en mistanke om at det kan være det samme øret (i hvert fall om du er den typen språktalent som plukker opp strukturer).

Dette er jo "ikke lov å si", som man alltid ynder å si (sic) der jeg jobber. (vitenskapelig høyskole.) Men altså: det er forskjell på nivået på undervisere og studenter mellom ulike utdanningsinstitusjoner i Norge. Det skal liksom ikke være det, men når man i tillegg får barbert budsjettene sine så eksternsensur ryker, så blir det vanskelig. Det er en kjensgjerning at nivået er høyere på en A fra en skole enn en annen. Vi ser det når vi får inn kandidater på masternivå som har bachelor herfra eller derfra og følger dem videre og ser hvordan de gjør det her.

Toffskij skrev:

Jeg har til og med en mistanke om at det kan være det samme øret (i hvert fall om du er den typen språktalent som plukker opp strukturer).

Det tror jeg også. Musikk, språk og matematikk henger tett sammen i mitt hode, i hvertfall. Bokstavelig talt.

Ja, det har vi jo diskutert før - om språk er matte eller matte er språk. Jeg lærer meg begge deler på samme måte, og tilegner meg begge deler rimelig lett.

(Det er også fiffig at jeg leser stikkeoppskrifter så lett som bare det, men er generelt hjelpeløs med hendene. )

Harriet Vane skrev:

Dette er jo "ikke lov å si", som man alltid ynder å si (sic) der jeg jobber. (vitenskapelig høyskole.) Men altså: det er forskjell på nivået på undervisere og studenter mellom ulike utdanningsinstitusjoner i Norge. Det skal liksom ikke være det, men når man i tillegg får barbert budsjettene sine så eksternsensur ryker, så blir det vanskelig. Det er en kjensgjerning at nivået er høyere på en A fra en skole enn en annen. Vi ser det når vi får inn kandidater på masternivå som har bachelor herfra eller derfra og følger dem videre og ser hvordan de gjør det her.

Siden det er forskjell på nivå innad i mange institusjoner, er det mer hensiktsmessig å se på fagmiljøene i denne sammenhengen enn institusjonene. Det finnes f.eks. toppmiljøer innen visse fagområder ved små institusjoner og dårlige fagmiljøer ved store institusjoner. Og omvendt selvfølgelig.

Jeg er god i matte og økonomi, men har egentlig aldri helt skjønt det med struktur i språkene.

Og allikevel har jeg vært dum nok til å forsøke å lære meg både ungarsk og japansk.

Jeg eier ikke mattehjerne. Skjønner ikke tall eller logikk. Men jeg er likevel ganske god i språk. Så lenge jeg slipper fonetikk.

Jeg var superstolt da jeg satt sammen med noen spanskstudenter som tok eksamen semesteret etter meg. De satt og diskuterte at de hadde fått utdelt noen tidligere besvarelser fra grammatikk-eksamen og de kikket fælt på den oppgaven de hadde fått utdelt som et eksempel på en besvarelse som var "særs laudabel". Jeg kastet et blikk på den og voila – det var min, gitt. 🙂 Jeg ELSKER grammatikk. Ikke minst setningsanalyse. Come to mama.

Så moro, Divine!

Divine skrev:

Jeg eier ikke mattehjerne. Skjønner ikke tall eller logikk. Men jeg er likevel ganske god i språk. Så lenge jeg slipper fonetikk.

Så rart at grammatikk og fonetikk er to atskilte ting hos deg - for meg er det i høy grad to sider av samme sak. Jeg fikk 1,2 på grunnfagseksamen i engelsk fonetikk, så jeg er veldig glad i faget. (Det var for øvrig i høy grad et utslag av "kunne det fra før"-god-karakter, som vi har vært inne på over der. Dette var mitt tredje språkfag.)

Divine skrev:

Jeg eier ikke mattehjerne. Skjønner ikke tall eller logikk. Men jeg er likevel ganske god i språk. Så lenge jeg slipper fonetikk.

.

Jeg er også litt sånn. Jeg føler ikke jeg eier mattehjerne, men språk liker jeg Men som tidligere nevnt, så tror jeg min matteangst har litt med undervisningen i videregående å gjøre, dessverre.