Å velge en partner med lik bakgrunn

Tja. Jeg tror det er mye i dette. Jeg blir ikke overrasket.

Selv har jeg 3-4 år på høyskole bak meg, mens mannen gikk yrkesfag. Vi er nok unntak heller enn regel. Men jeg ser jo at jevnt over så er også vennene våre i disse sjiktene, med høyere utdannelse, eller yrkesfag. Det handler jo selvsagt om hvor vi treffer folk gjennom utdanning og jobb, før og nå.

Jeg er da uroelementet som ikke passer inn i noen statistikk.
Jeg er fra en høy utdannet familie, doktorgradene florerer.
Jeg har selv fagutdannelse, 3 år på videregående. Droppa ut av studiespesialiserende etter et halvt år og begynnte å jobbe med fagfeltet mitt.
Gift med en som har samme fagutdannelse og en treåring videregående fagutdannelse i tillegg.
Jeg er familiens lille kurositet

Jeg møtte mannen min på studiet, så det lå jo litt i kortene at vi kom til å ende opp på omtrent samme utdanningsnivå. Nå har jeg i likhet med ham lagt meg etter doktorgraden også, bare for å jevne heelt ut.

Vi kommer fra lavt utdannede familier begge to, men jeg vil egentlig karakterisere familiene våre som ressurssterke når det gjelder fornuft, arbeidssomhet og viljestyrke. Utseendemessig vil nok derimot ingen beskylde oss for å være like.

pøbelsara skrev:

Alle vet jo aT alt annet enn medisin og realfag er pusestoff som man bare kan leke seg gjennom.

Neida, bare hvis man er smart. Hvis man har tungt for det så blir selvsagt også både BI og lærerutdanningen og sosialantropologi and the rest of it temmelig krevende.

Jeg tror også at de fleste fag, det være seg sosiologi eller kjemi, blir uoverkommelige om man virkelig har tungt for det. Jeg har ikke tungt for det, (håper jeg ) men jeg ville slitt big time hvis jeg skulle begynt å studere realfag, tror jeg.

Realfag
Jeg har aldri vært god i det, eller glad i det. Jeg ser litt i etterkant at jeg nok kunne blitt litt mer glad i det, om lærerne i videregående spesielt, hadde hatt litt bedre og pedagogisk undervisning. Men jeg valgte helt klart en vei uten realfag i undervisningen, da jeg gikk videre mot høgskole.

Derfor var jeg ganske skeptisk og helt klart en tanke om at faget «økonomi» i masteren min, ville bli et mareritt. Og så viste det seg at det var det faget jeg både lærte mest i, og faktisk brukte mest i selve masteravhandlingen. Det er klart at det ikke hadde noe med samme type økonomi vi hadde i yngre dager, men likevel så får jeg letter angst når økonomi som fag blir nevnt. Og det irriterer meg. Men samfunnsøkonomi var utrolig spennende! Og nå har jeg i tillegg fått arbeidsoppgaver som går på økonomi og lønn på jobb, og ble helt ærlig oppriktig overrasket over hvor ok jeg synes det var, og hvor gode tilbakemeldinger jeg har fått på jobben jeg gjør. Plutselig er tall og økonomi ganske gøy

For meg er det ikke viktig hvor mange studiepoeng min samboer har, men dagen samboer er ganske lik meg, når det kommer til å være ivrig etter å forstå og lære noe nytt. Uansett om det er å gå skole, diskutere politikk, ta kurs eller utfordre seg selv med nye oppgaver. Og det liker jeg. Det å ha et ønske om å se en helhet, og det å forstå helheten i både det nære samfunnet og verden over. Ex gjorde ikke det. Han var mer - og hadde så og si kun fokus på hva han kunne få ut av samfunnet vi levde i. På en måte.

Så for meg, personlig. Så er det engasjementet, det å ønske å jobbe, bidra og gjøre noe bra for flere enn seg selv. Da jeg var singel og datet litt, innrømmer jeg gjerne at jeg ikke brukte mye tid på de som synes det var genialt å finne måter å få mest ut av velferdssamfunnet vårt, for egen vinning. Det å motta penger fra NAV, ikke kun fordi han måtte, men fordi det var behagelig og greit. Det er noe helt annet enn å være i en situasjon hvor man ikke har noe særlig valg, pga helse etc.

Medisin var ganske lett som studium, særlig etter førsteårskneika med basalfagene biokjemi og organisk kjemi.

Langt verre å begynne å jobbe igrunn. Ingen fasit. Krevende pasienter (særlig de med høy utdannelse ).

Partner med samme utdannelse, eller han droppet ut, jeg fullførte. Ikke så veldig merkelig i og med vi møttes i studietiden.
Min omgangskrets har sett slik ut:
- Barndom, folk i bygda, homogent
- ungdom, folk jeg festet med, homogent
- videregående, kjæreste og fast vennegjeng, homogene
- student, de jeg studerte med, homogent
- yrkesliv, kollegaer, homogent
- svangerskap, fødsler, andre mødre, noe mer spredt! Faktisk!
- foreldre, mye andre foreldre (bhg, skole, fritidsaktiviteter), noe mer spredt

Ser at det er forskjellige ting som har begrenset omgangskretsen: Fra bosted (vokste opp i bygd, begrenset antall mennesker, vi var feks 6 personer i klassen i barneskolen), senere begrenset det seg mye på alder, studier og yrke. Selv nå med barn på skole har vi et veldig homogent bosted (vi bor i en stor by, så vi kunne ha valgt aktiviteter som hadde vært mer spredt geografisk, men de lokale klubbene har selvfølgelig barn som bor i området som er medlemmer.)

Ser selv at jeg blir mer begrenset av dette og hadde hatt godt av å ha noen venner som var muslimer, stemte frp, var mye eldre enn meg (nå omgåes jeg jo moren min sine venner på fb, så det er håp i hengende snøre! ), jobbet på REMA etc

Appelsin skrev:

Medisin var ganske lett som studium, særlig etter førsteårskneika med basalfagene biokjemi og organisk kjemi.

Langt verre å begynne å jobbe igrunn. Ingen fasit. Krevende pasienter (særlig de med høy utdannelse ).

Mens jeg har spesialisering i organisk kjemi, med tilleggsfag innen biokjemi.

Når det gjelder fagområde og yrkesliv er meg og mannen ganske så like. Ikke helt den samme utdannelsen, men samme vei og omtrent samme type jobb.

Candy Darling skrev:

Mens jeg har spesialisering i organisk kjemi, med tilleggsfag innen biokjemi.

Høyner deg. 😎

Mange av mine vekttall krever mye detaljkunnskap det ikke er mulig å tenke seg fram til logisk. Det høres helt utopisk ut for meg å kunne få A på Universitetet uten å kjøpe bøker eller lese pensum. Det er klart noen vekttall er lettere å oppnå enn andre. Hvilke man har mest bruk for i etterkant kan derimot være en helt annen sak.

Java skrev:

Høyner deg. 😎

Mange av mine vekttall krever mye detaljkunnskap det ikke er mulig å tenke seg fram til logisk. Det høres helt utopisk ut for meg å kunne få A på Universitetet uten å kjøpe bøker eller lese pensum. Det er klart noen vekttall er lettere å oppnå enn andre. Hvilke man har mest bruk for i etterkant kan derimot være en helt annen sak.

Dette.

Å skulle kunne ta en fysiologieksamen med godt resultat uten å ha lest mer enn en kveld, er jo helt utopisk. Å synseføle analytisk om noe, kan man vel få til, hvis man er heldig med oppgaven og god til å formulere seg.

Jeg har begge typer vekttall i min portefølje.

Java skrev:

Mange av mine vekttall krever mye detaljkunnskap det ikke er mulig å tenke seg fram til logisk. Det høres helt utopisk ut for meg å kunne få A på Universitetet uten å kjøpe bøker eller lese pensum. Det er klart noen vekttall er lettere å oppnå enn andre. Hvilke man har mest bruk for i etterkant kan derimot være en helt annen sak.

Det er jo sånt som i min universitetstid gikk under betegnelsen "tegneseriefag". Vi hadde ett sånt i løpet av studietida. Det het "Teknologi og samfunn" eller noe sånt og var helt uten mål og mening, men det fyllte visst opp en eller annen humaniorakvote som måtte med. Alle andre fag krevde jevnlig jobbing for i det hele tatt å bestå.

Jeg har ett fag som ble mye brukt til å fylle opp cand.magen samtidig som man hadde tunge verv eller skulle nå igjen evt. forsinkelse. Det het folkekultur og massekultur, og hvis du hadde feks antropologi, etnologi, sosiologi, religionsvitenskap eller lignende, så kunne du få en anstendig karakter uten å slite deg helt ut. Men mytene til tross, det var en hjemmeeksamen som skulle skrives og leveres og så var det muntlig eksamen, så aldeles gratis var det ikke.

Jeg kan love at det ligger mye og hardt arbeid bak gode karakterer på HF, SV og psyk.fak - som er de fakultetene jeg har erfaring med.

Den som våger å antyde at mellomfaget mitt i spansk sikkert kom rekende på ei fjøl kan ta seg den største bollen known to man, altså. Det var beinhardt. Studiet ble endret et par år etterpå etter at universitetet gikk den høye strykprosenten etter sømmene.

Ingen språkfag kommer rekende på ei fjøl. I hvert fall ingen A-er og B-er.

.. må bare sneie innom for å si at jeg definitivt ikke mener at "enkelt" eller "lett" er ensbetydende med å ikke lese.
Jeg leste som en tulling og hadde lite liv utenom, for det var jo veldig mye å lese og jeg er en som ikke klarer skippertak. Men jeg syntes ikke det var vanskelig å forstå det jeg leste.

Toffskij skrev:

Ingen språkfag kommer rekende på ei fjøl. I hvert fall ingen A-er og B-er.

Det aner meg. Språkfag er også mye pugg og regler, likner til forveksling mange realfag.

Jeg tror de fleste fag på universitetsnivå krever mye jobbing. Noen fag er lesefag med lange pensumlister mens andre krever full tilstedeværelse på forelesninger fordi forklaringen på formelen er nøkkelen til å få det til i etterkant. Fag som inneholder fakta og teorier du ikke selv kan tenke deg til krever at man setter seg inn i det før man går opp til eksamen. Det er derfor jeg blir overrasket når jeg hører om de som får A når de ikke engang har lest pensum. Da høres det ut som lette vekttall. Men det er ikke dermed sagt det er unyttig kunnskap.

Ingeniør her, gift med en ingeniør. Og vi har på mystisk vis havnet innenfor den samme ganske smale bransjen, riktignok med to ulike ingeniørutdanninger. Vi er nokså like i sinn og humør og trives godt sammen. Vi forstår jobbene hverandres godt og det gjør familiehverdagen ganske grei. Vet ikke om det hadde vært vanskeligere eller ikke om vi hadde hatt veldig ulike utdanninger, men det vil jeg heller ikke få vite.

Toffskij skrev:

Ingen språkfag kommer rekende på ei fjøl. I hvert fall ingen A-er og B-er.

Vel, jeg kan innrømme at et par av mine karakterer på 1-tallet har gjort det - type mellomfagstillegg direkte etter grunnfaget, midt i samlivsbrudd og med fullt kaos på alle kanter og minimal konsentrasjon. Men igjen kommer det jo an på hva man har anlegg for også. Det er jo mulig å bestå en lavere grads eksamen i litteratur, f.eks., om man er skrivefør og har lest romanen det handler om. (Mine litteraturbesvarelser har sjelden vært særlig teoritunge. ) Derimot er det vel knapt mulig å bestå en eksamen som involverer intrikate utregninger uten å ha lært seg metoden.

På den annen side kan en person som f.eks. er glimrende i matematikk være så dårlig til å skrive norsk at vedkommende kan lese seg blå på litteraturteori uten å greie å forfatte en såpass god og sammenhengende eksamenstekst at hen får ståkarakter.