Jeg er i gang med "The poisonwood bible" av Barbara Kingsolver og kjenner at jeg både elsker og hater den litt. Etterhvert som jeg leser blir det heldigvis mindre hat og mer kjærlighet fra min side, men...
Den er så forbannet kravstor noen ganger. Den har så utrolig fascinerende og gode formuleringer som jeg ikke kan hjelpe for at jeg stopper opp og må smake på. Den seigpiner meg med å laaaangsomt bygge opp en følelse av at noe skal skje. Og den krever noe av meg. Dette er ikke en bimbo i bokform.
Så jeg har økt på lesetiden min. Bretter opp ermene og setter meg nærmest ned med den som en handling av trass.
For meg er nemlig det verste jeg kan gjøre i slike situasjoner å sakke ned farten. Jeg trenger at handlingen går fremover rimelig kjapt. Jeg trenger å lese den i store jafs og ta meg tid til å virkelig bli knyttet til boken. For dette er slett ingen bok som er lett på tråden. Det vil jeg bare ha sagt. Du må lytte oppmerksomt og vie den tid selv om du nesten føler at den spiser deg opp. Og så, om du er riktig heldig, kan du kanskje få lov til å holde hånda bittelittegrann.
Dette er ingen flyktig forelskelse. Ingen lettvint sommerflørt på stranden. Men jeg er ganske sikker på at denne boken kommer til å bli en av de virkelig store kjærlighetene. Og forlater jeg den nå kommer jeg alltid til å være litt fattigere fordi jeg gikk glipp av den.
Dustefantastiskehelveteskjærestebok!
kie
13k innlegg
