Filmpinglete unger

Begge mine unger er helt like meg når det kommer til film. Jeg blir veldig utilpass når jeg ser ekle ting på film. Med utilpass mener jeg at jeg ikke får sove, får fysisk vondt og blir skrekkelig lei meg. En god del vold går altså langt mer inn på meg enn på de fleste andre. Jeg ser helst filmer med aldersgrensen "tillatt for alle - anbefales ungdom/voksne".

Jeg har sakte, men sikkert lært meg opp til å takle litt mer. Men det er slett ikke alle barnefilmer jeg kan se engang.

Nå har snuppa blitt 11, og jeg ser ta dette har blitt en problemstilling også for henne. For nå har hun blitt gammel nok til å se ganske mange filmer som hun egentlig ikke har noen interesse av å se. Og enda verre; hun er så redd for å bli skremt at hun unngår å se en del filmer som hun faktisk godt kunne sett.

Hjemme hos oss praktiserer vi det slik at vi voksne ser filmer først, og så vurderer vi hva ungene tåler. De må ofte nødes en del for at de skal se filmer de selv er skeptiske til, men jeg mener at det er et poeng at de tøffes opp litt. Når de vel har sett filmen, så synes de tilnærmet alltid at det var helt greit. (Trolig mest fordi vi har forstått hva som skaper reaksjoner.)

Men nå begynner de jo å bevege seg ute i verden på egenhånd. Og vi har ved et par tilfeller opplevd at det legges opp til at klassen/skolegrupper/vennegjenger skal se filmer som snuppa ikke er klar for. Hun vet dette selv, og gir beskjed, men får tilbakemelding på at hun er gammel nok. Hun er forsåvidt det, men det er en irrelevant opplysning. Det er ikke gitt at hun takler å se alt selv om hun er gammel nok.

Vi kan umulig være de eneste hvor dette er en problemstilling. Hvordan takler dere andre med filmpinglete unger dette?

Da må du ihvertfall ikke ta de med på Birkebeineren. Synes det var litt vel brutalt ift at minsten var med. 😮 12års grense.

GinaK skrev:

Da må du ihvertfall ikke ta de med på Birkebeineren. Synes det var litt vel brutalt ift at minsten var med. 😮 12års grense.

Ikke det altså? Det er en av de få 12-årsfilmene hun selv har uttrykt at hun ønsker å se.

Jeg tør ikke å se den, men far meldte seg umiddelbart til å følge henne på den. Han er jo også litt lei av at jeg er så kresen på film.

Joda, jeg vet jo hva mine gutter tåler. Jeg er guttemamma og er vant til å innrette meg etter hva gutta og mannen vil se. Det er aldri romantiske filmer på hos oss..

Jeg leste omtalen først og der stod det at den var satt til 12 års grense fordi filmen hadde historisk preg. Så det virket som at den burde ha hatt høyere grense, pga halshugging og mye brutale nedmeiinger. Mye lydeffekter og da virker alt mye mer voldsomt.
Det var action fra begynnelse til slutt. 🙂

Jeg skjønner hva du mener altså.
Vi har stort lerrett med fremviser, + surround hjemme og da funker det bra med filmbursdager.
Vi har holdt oss til aldersgrensene og skrevet på invitasjonene hvilken film vi skal se nettopp ift at noen ikke er like tøffe og at filmopplevelsen blir noe helt annet enn å se på en 40tommer.

Og så vil jeg bare si at det tok noen sesonger før jeg turte å se Walking Dead på lerrettet. 😱:o

Umiddelbart tenker jeg at greia her er at det er helt greit å reagere, og at dere må jobbe med at det ikke er farlig å bli redd og lei seg og skremt når man ser på film.

Mine unger er relativt motsatte, de tåler mye og ser mye film, og vi prater masse om det hvis det kommer reaksjoner.

Vi ser også mye film, men den er bare ikke særlig voldelig av seg.

I helgen var snuppa bortreist. Da så vi Spiderman sammen med knerten, og det gikk helt greit (sånn rent bortsett fra at han syntes det var altfor mye kjærestegreier ). Jeg tror at snuppa også hadde taklet den helt fint, men jeg vet ikke om vi hadde fått henne til å se på den.

Jeg får bare så vondt av henne når det er sosiale settinger som hun ikke takler. Jeg husker at jeg ble godt kjent med foreldrene når det var filmbursdager også sånt i min barndom. Jeg var hun som satt på kjøkkenet og skravla fordi jeg ikke turte å se på filmen. Jeg så Haisommer som 12-åring, og da tok det jaggu flere år før jeg turte å svømme i saltvann igjen, så det er ikke snakk om å bare blir "litt redd".

Jeg kjenner meg veldig igjen. Begge mine to er filmpingler. Det har ført til at vi ser veldig mye film hjemme, jeg ble så lei av å måtte gå ut av salen på kino.

Heldigvis har det vært lite filmbursdager og filmer hos venninner, så vi har ikke hatt noen store problemer med dette. Hovedproblemet har faktisk vært skolen. Både SFO og skolen har vist en del film og stort sett gått etter at barnene selv har tatt med seg og så stemt over det. Jeg mistenker dem også for å ikke ha vært særlig opptatt av aldersgrenser. Så jeg har fått hjem skremte barn med jevne mellomrom.

Jeg har ikke noen annen løsning enn å akseptere at vi er forskjellige. Og jeg ser det ikke som noe mål at mine barn skal være voksne når de er 10. Veldig mange foreldre virker som om de vil hoppe over hele barnefilmperioden, men der er faktisk mye bra barnefilm også.

For lillesøster (12) var det en personlig seier at hun turde å gå og se den nye Star Wars filmen. Og plutselig var hun en av de få i klassen som hadde sett en film.

Jeg er delvis slik. Det vil si, jeg er litt usikker, da jeg var ung så vi aldri film, så hvordan jeg var som barn/ungdom vet jeg ikke. Men jeg blir i dag som voksen veldig berørt av visuelle uttrykk + at i en film får man ikke bestemme tempet. (Hvis jeg leser en bok, kan jeg legge den fra meg og pause hvis det blir for sterkt). Begge mine er ganske pinglete. Eldste pinger på "normale" ting (skrekkfilmer, "skvetteøyeblikk" etc), mens yngste pingler voldsomt på emosjonelle filmer. Hun får vondt inne i seg når andre har det vondt. Dette gjør at hun kan reagere voldsomt på filmer helt uten ytre drama. Fantasy, tegnefilmer, mangma etc har jeg inntrykk av gjør at vi alle tre, distanserer oss mer.

Snuppa på 10 her tåler det meste av film. Hun skjønner at det er en film, og ikke nødvendigvis noe som kanskje. Hun er ekstrem realistisk av seg. Pjokken på 8 derimot, han har veldig livlig fantasi, og blir mye fortere redd. Men han vet veldig godt selv hva han vil se og ikke. Det går helt fint om det er animert/tegnefilm, da blir han ikke redd uansett om det er skummelt. Men om det er «ekte mennesker», så blir det annerledes.

Noen ganger avtaler vi at han kan sitte med meg, og så starter vi å se filmen, og om han synes den er skummel, går jeg og han et annet sted. Men som oftes er det ikke så skummelt som han tror på forhånd da. Vi ser alltid på traileren sammen.

Blå skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen. Begge mine to er filmpingler. Det har ført til at vi ser veldig mye film hjemme, jeg ble så lei av å måtte gå ut av salen på kino.

Heldigvis har det vært lite filmbursdager og filmer hos venninner, så vi har ikke hatt noen store problemer med dette. Hovedproblemet har faktisk vært skolen. Både SFO og skolen har vist en del film og stort sett gått etter at barnene selv har tatt med seg og så stemt over det. Jeg mistenker dem også for å ikke ha vært særlig opptatt av aldersgrenser. Så jeg har fått hjem skremte barn med jevne mellomrom.

Samme her, særlig med ene 8-åringen min. Han har ikke noe filter, og slipper alt inn over seg som om det var virkelighet. Som hos Blå har det vært skole og SFO som har vært størst problem her. Det har ikke vært mange hendelser for 8-åringene, men et par ganske uheldige episoder med storesøstra (som også var pinglete tidligere, men som nå har biltt mye tøffere, men litt avhengig av tema), så jeg er litt obs.

Det verste så langt for 8-åringen har vel vært et teaterstykke, der læreren ringte meg fra skolen og fortalte at gutten hadde vært helt knust etterpå, og anbefalte derfor at vi snakket om det hjemme.

Jeg vet ikke helt hva vi kommer til å gjøre i forhold til filmbursdager o.l. for guttungen hvis det dukker opp. Tenker han får få bestemme litt selv hva han vil og ikke vil se. Han er stort sett svært skeptisk til å se nye filmer som han ikke helt vet hva handler om, og han er ikke redd for å si fra, eller opptatt av å være tøff.

Høres ut som 11 åringen min dette Tjorven.
Jeg synes det får være helt greit, film skal jo være en givende opplevelse, og da bør man vel styre unna det som bare blir opprivende og fælt. Også henger det så lenge i etterpå. Jeg pleier å forhøre meg med andre, man kan jo også spørre her inne, også tar vi det derfra de gangene hun skal på kino med venner og vi er usikre på innholdet. Birkebeinerne fikk hun invitasjon til, det utgikk med høye kneløft for å si det slik. Jeg støtter henne på at hun får kjenne på og flytte grenser selv når hun føler seg klar for det.