Polyanna skrev:
Jeg syns det er viktig at dagligkostholdet vårt ikke inneholder FOR mye sukker. Viktigste - og letteste! - måten å få til det på er å kutte søte drikker.
Viktigere syns jeg det er at ungene for alt i verden ikke skal få et skambelagt forhold til mat! Ingen mat er fymat hjemme hos oss. Ingen mat gir mor hevede øyenbryn. Jeg rykker ikke til når barnet tar et tredje kakestykke i en bursdag.
Jeg tror vi har to viktige enkeltårsaker til overvekt i Norge:
- Søte drikker
- Skam i forhold til mat (overspising og jo-jo-slanking)
Jeg blir nervøs når jeg ser at folk som selv sliter med sitt eget forhold til mat blir lett maniske i forhold til barnas kosthold (ikke rettet mot noen bestemte - jeg har sett det ofte). Det er en veldig tricky balansegang og det er lett å ende med å hoppe frem og tilbake fra den ene grøften til den andre.
Totalt enig.
Jeg har registrert noe som jeg syns er et aldri så lite paradoks. En del mødre har et underlig forhold til barnas spisevaner når de er babyer, og vil helst at de skal spise mest mulig, og legge på seg raskest mulig, og de blir liksom "stolte" når den 9 mnd gamle babyen har skuffet innpå 2 porsjoner med grøt.
Dette vedvarer - og gid så stolte når 1 1/2 åringen spiste TRE svære brødskiver til frokost! Lille flinkingen!
Men så når barna en viss alder - og det er da gjerne de samme mødrene som slår totalt om. Det er da de griper inn og mener at det holder med ett kakestykke. Og det er da de skal vokte på hver minste sjokoladebit ungene kan ha fått i seg hos bestemor - eller bannlyse at andre barn i barnehagen har med seg yoghurt - for sukkeret kunne jo sprette bort på ens eget barn, eller noe sånt.
Først blir barna lært at de skal stappe seg, for da smiler mor. Så blir de lært at mat er nesten farlig. Er det rart mange barn får spiseforstyrrelser?