Barn er ikke alt

Jeg elsker å være mamma, men noen ganger, som i dag så kan det oppleves bittelitt klaustrofobisk. Jeg er gravid og skikkelig kvalm, trøtt og sliten. Jeg vil aller helst bare sove i ro og fred.
Men 5 åringen og 2,5 åringen løper rundt som galninger, de krangler, er tørste, må ha ny bleie, trenger hjelp med legoen og skal ha trøst. Og jeg kan ikke gå noe sted (mannen er ute.)

Men om 2 timer når de ligger og sover søtt under dynene sine er de verdens nydeligste igjen og jeg får den gode mammafølelsen.

Jeg føler meg nok mer fanget av jobben min stundom, enn ungene. Den har sine klare fordeler og gode sider, men også sider som er "mindre morsomme". Jeg tenker på de som bare kan "hoppe i det", "ta sjanser", og ha råd til f.eks. å gå uten jobb i en overgangsperiode. Vi er avhengig av at vi begge har inntekt, og kan ikke gamble på sånt. Så forholdet gjeld - jobb føles mye mer "tyngende" i livet mitt, om man kan bruke et slikt begrep. Livet bestod heller ikke at de faktorene før.

Jeg har litt problemer med å forstå denne kronikken. Hva er det som er tabu?
-Å ønske seg et annet liv? Til en viss grad, ja. Hvis man virkelig ønsker seg et helt annet liv, et liv uten barn, så er det nok tabubelagt å snakke om det, for ikke å snakke om å faktisk gjennomføre det ved å overlate barna til barnevernet eller barnefaren (ikke fullt så tabu for en far å overlate barnet til barnemoren...). Å ønske seg et annet liv, og samtidig være gald for det livet man har med barn, nei det trodde jeg virkelig ikke var tabu. I alle fall ikke i min verden.
-Å skylde på barnet sitt for a) smertene under fødselen og b) frihetsbereøvelsen som spebarnslivet fører med seg? Hun gjorde vel et poeng av at det ikke var barnets skyld, men å i det hele tatt trekke inn disse momentene skjønte jeg ikke helt meningen med. Føler hun at andre tror at hun skylder på barnet sitt? Og hvorfor føler hun det i så fall slik?

Om man ønsker at noe ikke skal være tabu å snakke om, betyr ikke det det samme som at man mener at det er ting som er riktig eller bra. Personlig synes jeg ikke det er bra å ønske barnet sitt bort, f.eks., men å kunne snakke om slike problemer kunne det kanskje være mer åpenhet for? Eller, jeg vet faktisk ikke om det er så lurt å være veldig åpen om, annet enn i fortollighet med noen man kjenner godt?
Men hvis det er slik at forfatteren føler som hun gjør fordi hun føler at de to tankene, å leve i frihet, og å leve med barn, ikke kan forenes, så synes jeg det er synd. Synd for henne, og synd for alle andre foreldre som måtte være tynget av skamfølelse pga dette. Jeg synes i alle fall ikke det er noe unormalt eller galt i å føle en lengsel etter et annet liv (det være seg et liv uten barn, et liv med en annen karriere, i et annet land, med en annen mann, etc etc), samtidig som man lever fint med det livet man har. Så gjør man det beste ut av det, vel?

Kanina skrev:

Jeg synes i alle fall ikke det er noe unormalt eller galt i å føle en lengsel etter et annet liv (det være seg et liv uten barn, et liv med en annen karriere, i et annet land, med en annen mann, etc etc), samtidig som man lever fint med det livet man har. Så gjør man det beste ut av det, vel?

Ja alle har vi jo stunder i livet som i aller høyeste grad kunne vært bedre. Men ja, å gjøre det beste utav ting er en fin holdning.

Kanina skrev:

Jeg har litt problemer med å forstå denne kronikken. Hva er det som er tabu?

Det forsto ikke jeg heller først. Men da jeg gikk tilbake til Åmås grunnkronikk, som hun referer til, ble det klarere for meg.

Verst: Å angre på barn. For samfunnet er de frivillig barnfrie en ubehagelig påminnelse om at det ikke alltid er like moro å ha barn, og de er også en påminnelse om det aller dypeste tabuet: At kvinner av og til faktisk angrer på å ha fått barn. Dét er det hverken lov til å si eller tenke. Og fortellingene om kostnadene, slitet, trettheten, skuffelsene og forsakelsene, overdøves av samfunnets talløse fortellinger om den komplette lykken det er å få barn.
Dette er hva de synliggjør, de som velger bort egne barn i eget liv.

Sitron skrev:

Man har det ikke bra eller det er noe patologisk om man savner et annet liv iblant? Nå sklei jeg nesten av stolen her og det var ikke fordi jeg ble våt.

Men det virker ikke som Anniken Strømøy savner et annet liv iblandt. Hun virker jo skikkelig misfornøyd med livet sitt (selv om hun presiserer at hun elsker datteren).

Kaskis: Ja, det gir jo mer mening. Men jeg fikk ikke inntrykk av at kronikkforfatteren angrer på å ha fått barn?

Kanina skrev:

Men jeg fikk ikke inntrykk av at kronikkforfatteren angrer på å ha fått barn?

Det fikk ikke jeg heller.

Kaskis: Ja, hvis tabuet er at man rett og slett angrer på at man har fått barn er jeg enig i at det virkelig er et tabu. Det er uhyre sjeldent man hører om det, og det er noe helt annet enn jeg oppfattet kronikken (og HI her). Jeg oppfattet kronikken mer som en beskrivelse av savnet av et barnløst liv, ikke direkte anger.

Jeg oppfattet det som anger og ble ganske satt ut pga det. Eller, ikke at hun angret nå, men at hun hadde angret da datteren var liten. Det er godt mulig jeg feil-leste den altså. Men siden hun sier hun svarer på Åmås´ kronikk. Ja, da vet jeg ikke. Fikk ikke helt tak i kronikken og hva hun prøver å formidle.

Nå har jeg lest kronikken og jeg får ikke helt tak i budskapet hennes jeg heller. Utover at hun har veldig sammensatte følelser knyttet til det å være forelder.

Har også lest den nå, og er enig med Gaia i at jeg oppfatter sinnstilstanden hennes som depressiv. Det virker som hun har et ønske om å være noe annet enn det hun er.

Kaskis skrev:

Jeg oppfattet det som anger og ble ganske satt ut pga det. Eller, ikke at hun angret nå, men at hun hadde angret da datteren var liten. Det er godt mulig jeg feil-leste den altså. Men siden hun sier hun svarer på Åmås´ kronikk. Ja, da vet jeg ikke. Fikk ikke helt tak i kronikken og hva hun prøver å formidle.

Hvordan vil datteren hennes oppfatte kronikken, tro? Bra å sette ord på følelser, men det skal vel godt gjøres at datteren ikke oppfatter at det er hennes skyld at moren ble fratatt "livet" sitt. Det er den skumle biten av dette.

Det finnes mange tolkninger av kronikken bare blant oss som har svart i denne tråden, så budskapet er vel ikke helt klart. Stort rom for tolkning og debatt. Hvordan kjennes det når ens mamma blir debattert med utgangspunkt i at man finnes? Det er kanskje slik det føles, for barn klarer ikke heve dette til et høyere nivå og generalisere det.

Hm jeg tror Mamma hadde det litt som henne. Og hun sa det rett ut også. At det å bli mor var noe av det beste og største som har hendt, men at hun følte seg veldig fanget og godt kunne valgt bort den delen av foreldrerollen. Selv om hun ikke ville valgt bort å bli mor. Jeg har aldri hatt noen skyldfølelse eller følt meg uønsket som person, men jeg har vært veldig klar over at valget å få barn da hun fikk meg kanskje ikke hadde blitt gjort om igjen om hun hadde tatt inn over seg ufriheten.

Hun begynte tidlig å jobbe ute, noe som ikke var veldig vanlig der vi bodde på den tiden. Hun spurte oss ved en anledning om vi heller ville hatt henne hjemme, og vi ungene var spontant enige om at da hadde hun vært gal. Vi foretrakk en fornøyd, utearbeidende, travel mamma fremfor en hjemmeværende sur en.

Det som slår meg når jeg leser innlegget er at forfatteren (har allerede glemt navnet gitt) har en del negative tanker og erfaringer rundt selve fødselen og barseltiden. Hun fokuserer ikke så mye på det "negative" rundt foreldrerollen nå når datteren har blitt eldre. Jeg må nesten si meg enig i de som tidligere har skrevet at det høres litt patologisk ut. Den beskrivelsen fra barseltiden høres ut som en aldri så liten fødselsdepresjon. Altså, jeg tror at mange / de fleste kan føle det overveldene å bli foreldre, men at hennes beskrivelser tippet litt mot depresjon. Og at hun kanskje var preget av høye forventninger til seg selv og graden av morskjærlighet som skulle slå inn over henne. Og i tillegg beskriver hun jo at fødslen var relativt opprivende, noe som sikkert ikke hjalp på.
(Jeg husker også at jeg var forundret over at ikke morskjærligheten slo meg i bakken det sekundet Mini var født - jeg var nesten bare stolt over meg selv som hadde gjennomført en fødsel. Men jeg trakk på skuldrene og tenkte at det kommer vel etterhvert. Og jada, det kom i full mundur i løpet av noen dager 😉)

Ellers kan jeg ikke si at jeg forsto konklusjonen til Åmås heller - de frivillig barnløse minner ikke meg på at det ikke alltid er like moro med barn eller at jeg angrer på at jeg har fått barn. Like lite som jeg som har barn minner de på all moroa de går glipp av, tenker jeg...
Og Åmås trekker også slutningen at siden andelen hetrofile kvinner som faktisk får barn er høyere i Norge enn resten av Europa, så må vi være sterkt påvirket av all mediefokuseringen / samfunnspresset rundt det å få barn. Jeg er ikke ensidig enig i det heller. Jeg har lest artikler som peker på andre sammenhenger, nemlig på det med manglende tilrettelegging (økonomi, barnehageplasser etc), manglende "likestilling" blandt kjønnene (kvinner i en del andre eropeiske land vet at barn og hjem blir deres ansvar, mennene er ikke like involverte som de fleste norske menn er) som mulige faktorer til at fødselsraten er lavere i andre eropeiske land.