Julegaver - gi tilbake?

Tradisjonen vi har er at vi gir til alle barn og de aller nærmeste. Det funker fint for oss.

Men så kommer man jo opp i situasjoner noen ganger at andre begynner å gi. I vårt tilfelle er det foreldrene til kjæresten til ene datteren min. De kan gi type en veldig dyr vin. Jeg syns det er kjipt, for om jeg skal gi tilbake føler jeg at jeg må matche prisnivået. Og det har jeg ikke lyst til. Vi trenger ikke utvide gavekretsen vår. Jeg har ikke møtt foreldrene enda, så det er ikke naturlig å ta det opp med de. For dem er den dyre flaska med vin et ubetydelig beløp. For oss er det mye penger. Og skal vi gjøre det til flere etterhvert blir det rett og slett for mye.

Hva gjør dere i lignende situasjoner? Gir tilbake eller lar være.

Jeg gir tilbake i samme prisklasse.

Gir tilbake i samme prisklasse.

Her kommer kjerringa mot strømmen. Det hadde ikke jeg gjort.

Jeg ville gitt tilbake i samme prisklasse, så fremt det føltes overkommelig.

Ville gitt tilbake, men ikke i en prisklasse jeg ikke var komfortabel med.

Jeg hadde gitt tilbake, men ikke nødvendigvis i samme prisklasse. Kanskje noe hjemmelaget spiselig?

Jeg hadde gitt tilbake, men ikke i samme prisklasse. Uten å føle det var kleint.

Jeg vet ikke om jeg husker feil, men er det ikke slik at disse foreldrene har en god del penger? Det er jo i så fall ikke gitt at man klarer å matche prisen hvis det er veldig stor forskjell på inntekt?

Jeg hadde gitt tilbake, julekort og noe hjemmelaget spiselig.

Vi gir tilbake, men er gjerne kreativ, går på salg eller lager selv. Å bytte vin unngår vi.

Ja, jeg hadde sannsynligvis også gitt noe tilbake, det var ikke akkurat det jeg mente. Men jeg hadde nøyd meg med en blomsterbukett eller noe.

Jeg har de siste årene jobbet hardt med å kutte ned på gavelisten, og nå består den kun av nærmeste familie. Altså mine barn og min mann, våre foreldre og min søster med barn. Det er det. Jeg ønsker på ingen måte å starte en ny gavetradisjon som innebærer folk jeg ikke engang har møtt.

Ville nok gitt tilbake, men ikkje lagt vekt på å vere i samme prisklasse.

Jeg hadde sagt tusen takk, og ikke gitt tilbake, om jeg var i din situasjon og det var fra mennesker jeg ikke engang hadde møtt.
Å gi noe tilbake, kan lett bli starten på en ny gavetradisjon man kanskje ikke ønsker, som Hyacinth sier.

Husk at den vinflaske kanskje er kjøpt i utlandet eller på taxfree til en mye billigere penge enn det Vinmonopolet sin pris tilsier.

Jeg hadde nok sendt en blomst eller noe sammen med julekort, men lagt meg på et prisnivå jeg var komfortabel med. Å matche givere med veldig god økonomi er uaktuelt.

Jeg hadde gitt tilbake i en prisklasse som passet min lommebok. En blomst eller noe konfekt eller noe.

Jeg vil syns det er problematisk om de med mye penger skal sette standarden for gavekost. Jeg tror (håper) folk gir gave som passer dem selv og ikke forventer å få lik verdi tilbake.

Kan trenger absolutt ikke gi tilbake for tilsvarende pris. Har jula blitt et regnskap som skal gå i null, eller til og med pluss, liksom?

Send en hyggelig hilsen. Blomster, konfekt eller noe tenker jeg også er fint.

løve70 skrev:

Ville gitt tilbake, men ikke i en prisklasse jeg ikke var komfortabel med.

Enig. Hadde gitt noe hjemmelaget spiselig eller en blomst.

Anne C skrev:

Jeg vet ikke om jeg husker feil, men er det ikke slik at disse foreldrene har en god del penger? Det er jo i så fall ikke gitt at man klarer å matche prisen hvis det er veldig stor forskjell på inntekt?

Jo. Jeg skrev vel en annen tråd en gang hvor jeg ønsket råd om noe annet ifht det. ...

Hyacinth skrev:

Jeg har de siste årene jobbet hardt med å kutte ned på gavelisten, og nå består den kun av nærmeste familie. Altså mine barn og min mann, våre foreldre og min søster med barn. Det er det. Jeg ønsker på ingen måte å starte en ny gavetradisjon som innebærer folk jeg ikke engang har møtt.

Det er her vi er også. ...

Jeg hadde enten ikke gitt tilbake, eller gitt et glass hjemmelaga julekaker e.l. I flere år fikk jeg julegave av en kollega som jeg ikke haddd noen omgang med på fritiden. Hun var heller ikke den kollegaen jeg sto nærmest. Jeg takket pent hvert år, men ga aldri gave tilbake. Det føltes ikke naturlig.