Hvordan forholder du deg til organdonasjon?

Dette har vi et bevisst forhold til i denne familien. Etter å ha sett svoger slite i organkø i årevis, har vi for lengst tatt et standpunkt.
Vi har informert alle våre nærmeste om at vi vil donere alle organer, vi har også et donorkort i lommeboka.

Jeg er helt klar på at jeg gjerne vil være organdonor, hvis uhellet først er ute. Dette har jeg informert klart og tydelig til alle i min nærmeste familie.

Hvor får man tak i donorkort?

Ja, jeg vil være donor om det blir aktuelt.
De kan bruke de organer de måtte ønske og jeg har gitt mine nærmeste beskjed om dette.
Jeg ønsker også at mine barns organer skal brukes, men håper jeg aldri vil oppleve at det er nødvendig.

Jeg har tatt et standpunkt og ønsker å donere.
Dette har jeg fortalt mannen og mamma.
Mannen min ønsker ikke å donere, han kan ikke gi noen grunn, her er det noen irasjonelle følelser som styrer. Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg vil gjøre med det ønske. Har mest lyst til å ovekjøre det, men det blir jo feil - tenk om han hadde gjort det med mitt ønske?
Når det gjelder barnet. Jeg er i teorien for, men vet ikke hva jeg vil gjøre før jeg står der, og det skal selvsagt ikke skje.

Tjorven75 skrev:

Hvor får man tak i donorkort?

Du får donorkort på apotek, og det ligger som regel på venteværelse hos leger også.

Tjorven75 skrev:

Hvor får man tak i donorkort?

Det enkleste er å skrive det ut selv.

Shamu skrev:

* Har du vurdert om dette er noe du vil gjøre?
* Har du tatt ett ja/nei standpunkt?
* Har du gitt bekjed til dine nærmeste om dine tanker rundt dette?
* Hvis du ønsker å være donor, har du noen begrensninger i forhold til hvilke organer du vil beholde. Eller ønsker du at de skal bruke det de kan bruke, uavhengig om det er innvendige organer eller synlige ytre organer (øyne, hud osv)

Jeg har vurdert det, og kommet til at jeg ikke vil være donor. Unntaket er dersom jeg f.eks. kan gi en nyre mens jeg fortsatt er i live. Men etter min død er det ikke aktuelt å donere organer.

bina skrev:

Jeg har vurdert det, og kommet til at jeg ikke vil være donor. Unntaket er dersom jeg f.eks. kan gi en nyre mens jeg fortsatt er i live. Men etter min død er det ikke aktuelt å donere organer.

Hvordan stiller du deg da til å eventuelt ta imot organer?

Aminta skrev:

Ellers sier era mye bra, og jeg tenker at barn er unntaket her, det er ikke det man tenker på når man akkurat har mistet barnet sitt.

Helt enig, men samtidig sitter det folk med dødssyke små barn som faktisk dør i kø mens de venter på nye organer, og for dem å vite at folk heller vil la organene gå til spille fordi det er for tøft å donere dem bort når barnet allikevel er dødt ... Jeg forstår så inderlig godt begge sider, det er en uutholdelig situasjon. Men jeg prøver å tenke så godt jeg kan på at jeg i løpet av et halvt sekund ville ha tatt imot organer til mitt eget barn, og da bør det også gå andre veien. Men det er ikke lett, jeg håper jeg aldri trenger å ta stilling til det.

Teofelia skrev:

Hvordan stiller du deg da til å eventuelt ta imot organer?

Saken er den at mine aller nærmeste (særlig mannen) absolutt ikke hadde ønsket at noen skulle "partert" meg etter min død. Fordi dette ville blitt svært vanskelig for han vil jeg ikke si ja til å donere organer. Det handler om følelser, sorgreaksjoner - ikke om det rent praktiske.

Jeg hadde gjerne tatt i mot organer. Tror jeg.

Dette har vi alle i familien tenkt nøye over for lenge siden og det er en selvfølge for oss å donere evnt organer bort.
Vi opplevde selv å være i den situasjon at vi ble spurt om organdonasjon da en nær yngre slektning omkom i ei ulykke. Det er faktisk en trøst i det å vite at han vi var så glad i har gitt livet videre til flere mennesker.

Både jeg og mannen har donorkort i lommeboka, og det er en selvfølge for oss at det gjelder barna også.

Jeg stiller meg selvsagt fullt og helt til disposisjon som organdonor, og de kan ta hva de vil av organer. Mannen min og jeg har helt sammenfallende tanker om og syn på dette.

bina skrev:

Saken er den at mine aller nærmeste (særlig mannen) absolutt ikke hadde ønsket at noen skulle "partert" meg etter min død. Fordi dette ville blitt svært vanskelig for han vil jeg ikke si ja til å donere organer. Det handler om følelser, sorgreaksjoner - ikke om det rent praktiske.

Jeg hadde gjerne tatt i mot organer. Tror jeg.

Jeg klarer ikke helt å skjønne dette jeg. Man vil svært gjerne ta imot andres organer men vil selv ikke gi.

Jeg liker ikke ordet partert men ja organene taes ut men det gjøres på en svært human og respektfull måte.
Ellers kan man faktisk risikere å bli obdusert, partert om du vil selv om en ikke gir bort sine organer. F.eks hvor dødsårsaken ikke er sikker eller av andre årsaker. Har selv vært tilstede ved en obduksjon.

Ja, jeg ønsker å være donor, og jeg har gitt beskjed om dette til mine nærmeste. De kan ta alt som brukes kan.

Jeg har også skrevet ut donorkort, men når jeg tenker meg om, lå det i en lommebok jeg ble frastjålet, så det kan jeg jo gjøre om igjen...

Man skal selvsagt respektere andres syn på død, sorg og ja, det meste. Men dersom jeg hadde syntes det var så vanskelig å tenke på at mine avdøde slektninger ble obdusert og lignende at jeg ikke ville donere av den grunn, hadde jeg nok jobbet endel med dette for å bli kvitt slike tanker. Donasjon er såpass viktig, synes jeg, at mine følerier rundt død og organer bør bli litt nedprioritert. Synes JEG, jeg skjønner jo at dette er et vanskelig tema og vil jo helst ikke støte noen.

Iset skrev:

Helt enig, men samtidig sitter det folk med dødssyke små barn som faktisk dør i kø mens de venter på nye organer, og for dem å vite at folk heller vil la organene gå til spille fordi det er for tøft å donere dem bort når barnet allikevel er dødt ... Jeg forstår så inderlig godt begge sider, det er en uutholdelig situasjon. Men jeg prøver å tenke så godt jeg kan på at jeg i løpet av et halvt sekund ville ha tatt imot organer til mitt eget barn, og da bør det også gå andre veien. Men det er ikke lett, jeg håper jeg aldri trenger å ta stilling til det.

Ja, og slik tenker jeg også nå.
Men jeg vet hvordan man tenker når man akkurat har mistet et barn også, så derfor tør jeg ikke å være sikker på hva jeg hadde gjort i den situasjonen (organdonasjon var ikke aktuelt pga. sykdom når vi mistet vårt ene barn). Man kan håpe at man hadde sett fornuftig på ting, men.

Samme her, egentlig. Jeg prøver å sette meg inn i situasjonen, men ser bare for meg at jeg helst ville ha sittet med barnet i armene til det ikke var mer igjen av det, ingen skulle fått tatt det fra meg. Nei huff, jeg orker ikke å tenke på det!

Vi har prata gjennom det, og går med organdonorkort i lommeboka begge to, og har informert våre foreldre og søsken om dette. Vi er også enige om at hvis vi noen gang blir spurt som pårørende og må ta avgjørelsen om noen av våre nære, vil vi si ja.

Her har vi alle tatt diskusjonen - og vi er alle for organdonasjon.

Sånn egentlig ønsker jeg aller helst at organene mine skal redde liv og ikke brukes til legestudenter som skal tulle og tøyse meg kroppsdelene mine - men i og med at dette også er viktig for læringen, så er jeg vel åpen for å brukes i forsknings- og undervisningsøyemed også. såvidt...