Hvordan forholder du deg til organdonasjon?

Jeg ønsker å være donor, har ingen begrensninger på hva som kan doneres, og har gitt beskjed til familien. Har tatt med meg en sånn donorbrosjyre hjem fra legekontoret, men har ikke fått somlet meg til å fylle ut og legge kortet i lommeboka. Som Teo sier så er vel det viktigste å innformere familien ordentlig.

Jeg tok standpunkt til dette i -91. Da kom vi i den tragiske situasjonen at min svigerinne døde, og familien tok selv initiativ til donasjon.
Siden den dag har jeg sagt at mine organer stilles til disposisjon etter min død.
Jeg har vudert litt om jeg skal stille kroppen til disposisjon for legestudenter etter min død, men der har jeg ikke konkludert ferdig enda...

På tross av at jeg er veldig for donasjon og bare ser positive ting med det tenker jeg at det er viktig at familien (iallefall om man har nær familie) faktisk har et ord med i laget i forhold til donasjon om ulykken skulle være ute. Altså, hvis man mister barnet sitt og kjenner i øyeblikket at man ikke orket tanken på donasjon og prosedyrene rundt det - så er det vel ikke en direkte egoistisk handling? Fordelene med at man snakker om dette, at det kjøres informasjonskampanjer osv. er vel at man dersom ulykken er ute lettere vil ta en avgjørelse i kampens hete.

Jeg er selvsagt helt for organdonasjon både når det gjelder meg selv og barna mine. Så lenge man er villig til å ta imot organer, bør man også stille seg åpen for å gi, synes jeg.
Jeg synes i grunnen det er ganske rart at det fremdeles ikke er slik at man automatisk donerer organene sine med mindre man reserverer seg mot det, altså omvendt av hva som er tilfelle i dag.

Jeg har ikke donorkort, men har informert både fastlegen (vet ikke om det har noe å si, men bare sånn i tilfelle) og alle mine nærmeste.

Det er fint om du gir dine nærmeste beskjed og et donorkort er jo en klar indikasjon på hva du vil, men det er nå engang sånn at det er dine foreldre eller din mann/ kone, barn- avhengi av alder/sivilstatus som tar den avgjørelsen etter du er ærklært hjernedød( skannet to ganger med minimum en times mellomrom uten sirkulasjon i hjernen.)

Du kan tatovere "jeg vil være donor i panna" uten at dette blir tatt hensyn til om dine nærmeste er uenig eller i sjokk.

Men å si fra og gå med kort vil fortelle dem at dette vil du-

Helsepersonell kan ikke og vil ikke snakke om donasjon som en mulighet før etter døden har inntruffet,man kan som pårørende sitte i en situasjon der man selv må ytre ønske om dette før døden har inntruffet for å flytte vedkommende til et donorhospital eller feks. til en avd. der man kan ivareta organene om tiden blir knapp. Det er en helt vanvittig situasjon å sitte i som pårørende å nermest måtte legge press på personellet for å få tatt vare på muligheten til å gi en tragedie mening og helt vanvittig at man i sjokk skal måtte tenke på et menneske man elsker som reservedeler før han/hun er død.

Jeg er svært for å forandre loven til at man aktivt må si nei istedet for som i dag aktivt må si ja .Fordi jeg har sittet i situasjonen og selv med helt klar overbevisning var det tungt og den donor sammtalen vi måtte igjennom da det var over, selv om dette var en formalitet var forferdelig klønete og en påkjenning-

Etter denne opplevelsen er jeg sikker på at det går mange organer til spille pga. kløn og det er en vanvittig tragedie.

Det er ikke lett for et menneske og si ja sløy barnet mitt elskeren min etc. ikke når det blir virkelighet.

Jeg har møtt folk som har sagt nei nettop fordi de var i sjokk og angret,men jeg har ikke møtt noen som har sakt ja og angret.

Man burde få hjelp å støtte til å si ja det er så hælvetes vanskelig, selv om det er det eneste riktige er det helt jævlig vondt!
Et donor kort hadde hjulpet. Men det som hadde hjulpet mest hadde vært helsepersonell som hjalp til i stedet for å skjerme seg...og dette kommer fra oss som allerede hadde bestemt oss og har tatt stilling til donasjon som en selvfølgelig plikt om det er mulig.

Irma skrev:

På tross av at jeg er veldig for donasjon og bare ser positive ting med det tenker jeg at det er viktig at familien (iallefall om man har nær familie) faktisk har et ord med i laget i forhold til donasjon om ulykken skulle være ute. Altså, hvis man mister barnet sitt og kjenner i øyeblikket at man ikke orket tanken på donasjon og prosedyrene rundt det - så er det vel ikke en direkte egoistisk handling? Fordelene med at man snakker om dette, at det kjøres informasjonskampanjer osv. er vel at man dersom ulykken er ute lettere vil ta en avgjørelse i kampens hete.

Det er klart det er en direkte egoistisk handling å avstå fra donasjon, synes jeg. Ikke dermed sagt at jeg ikke mener man er i sin fulle rett til å være egoistisk når man akkurat har mistet et barn.

En av de tingene som er så tragisk i slike saker, er at det visstnok ikke er uvanlig at pårørende som først sa nei kommer tilbake når de har fått tenkt seg om, fordi de da ønsker å si ja – og blir helt knust når de skjønner at det da er for sent.

Jeg synes derfor, som Iset, at det hadde vært mye bedre om det hadde vært omvendt praksis: at man måtte reservere seg mot å bli organdonor.

Ja, et reservasjonssystem vil gjøre det enklere. Da blir man tvunget til å ta et standpunkt i forkant. Jeg mener også at det er en egoistisk handling å si nei til donasjon sånn egentlig altså, men jeg kan klare å sette meg inn i at man i en krisesituasjon vil ha ambivalente følelser i forhold til hvordan kroppen til den avdøde håndteres. Jeg husker blant annet avgjørelsen kremere/ikke-kremere etter at pappa døde, at det føltes veldig sjokkartet og rart å sitte å vurdere sånne ting når jeg snakket med ham på telefonen kvelden før liksom.

Hattifnatten skrev:

Å gi myndighetene rett til å fjerne organer uten pårørendes bifall er også et ganske stort skritt å ta.

I dagens donorlovgiving er det faktisk avdøde selv som "bestemmer". Hvis avdøde har sagt at h*n ønsker å donere, kan helsevesenet bruke avdødes organer uten samtykke fra de pårørende. Jeg er klar over at det ikke praktiseres slik i dag, men det er altså ikke i det hele tatt et langt skritt å ta, lovmessig.

Men ellers ser jeg absolutt at du har rett i at det ikke finnes "enkle løsninger" altså.

Du peker vel på litt av det jeg tenker Hattifnatten, men ikke helt klarer å formidle.

Dersom jeg skulle falle fra ved en ulykke, håper jeg at så mye som mulig av organene mine kan brukes. Det samme gjelder for mannen og barna. Så håper jeg at vi aldri, aldri får behov for å teste dette i praksis...

Organene har vi da overhodet ikke bruk for når vi "går videre," men det kan redde livet til mange etter oss.

Denne holdningen er kjent for venner og familie, så jeg håper de ikke vil gå i mot mine ønsker om det blir aktuelt.

Jeg har donorkkort i lommeboken min, og har informert min mann om det.
Jeg er av den oppfatningen at hvis man er villig til å ta i mot, så må man også være villig til å gi

Jeg vil bare si at å kalle det egoistisk å si nei blir feil, for man er i sjokk selv om dødsfallet er ventet. Og å sitte med sitt barns døde kropp og ta stilling til om man skal fjerne organer eller ikke og da si nei har ingenting med egoisme å gjøre.

Nettop fordi det ikke er i rasjonellt tenkende øyeblikk, men i en følelses messig avgrund man skal ta dette valget er det så viktig med et system og personell som hjelper en til å klare å gi slipp.

Man gir også slipp på å kunne holde barnet sitt fri for smerte og fri for instrumenter å forsone seg med at han/hun er død i den sjokk opplevelsen man er i.
Det er ikke peanuts der man tenker som en flink liten sosial demokrat, man vil dø selv FØKK sammfunnet ,man trenger hjelp til å gjøre det riktige, vær forbanna forsiktig med å bruke ord som egoisme for da snakker man om feil ting.

Min bror var for ung til å ha tatt stilling til donasjon for seg selv,men han valgte å dø.
Min mor satt i det sjokket det er å oppleve at barnet hennes valgte å dø, og han gjorde det foran henne- og viste at han hatet tanken på alt som har med blod og operasjoner og hva som foregår inne i kroppen å gjøre, det ble derfor mitt annsvar å tenke kaldt. Mot hans vilje og mot min mors egentlige ønske der og da. Hun tenkte ikke egoistisk, men hadde ikke hatt sjangs til å alenene gi ham bort der og da.
Fem mennesker har fått en ny sjangse pga.ham og i ettertid er det kansje den eneste trøsten og meningen for oss alle, men jeg vil alldri igjenn tenke at et menneske som sier nei gjør det av egoisme det er faktisk direkte dumt å si.(det ville jeg nok tenkt før)

Vi fikk ingen hjelp til å komme til denne beslutningen så jeg vil ikke skylde på egoisme hos pårørende men feighet fra systemet rundt, donasjon er livsviktig vi har ikke råd til å være unnvikende og legge alt annsvaret på folk i akutt krise.

Jeg har tatt stilling til det, og jeg kunne veldig gjerne tenke meg å være donor. Men jeg er ikke egnet materiale.

Jeg har tatt standpunkt til dette for mange år siden, og jeg vil donere bort alt de kan bruke, det samme vil alle i nærmeste familie og vennene våre. Og vi er jo da gjensidig informert om hverandres standpunkt.

Jeg er veldig for et system som Iset nevnte, at man må aktivt reservere seg hvis man ikke vil. Og jeg tenker også litt at vil man kunne motta, må man være villig til å gi.

Ellers sier era mye bra, og jeg tenker at barn er unntaket her, det er ikke det man tenker på når man akkurat har mistet barnet sitt.

era: du har selvsagt helt rett.

Jeg er bærer av donorkort og har vært det en god lang stund. Alle mine er orientert om saken og de respekterer mitt valg. Når den tid kommer skal det som kan brukes, bli brukt og skulle det være nok igjen går det til studentene før jeg kremeres.

Jeg gikk med donorkort i lommeboka fra midt på åttitallet når jeg studerte i England. Fyllte ut et norskt kort når de kom, men hvor i all verden er det?

Jeg har ikke sett det på lenge. Uansett mannen er informert, men om han tar hensyn til det i en krisesituasjon tør jeg ikke banne på, sånn sett var det enklere før jeg giftet meg og far var i live. Vi var veldig enig om dette.

Teofelia skrev:

Ang. det medisinske, så regner jeg med at man kan holde en (potensiell) donor kunstig i live en periode?

Ja det tror jeg. En bekjent av meg døde i trafikkulykke, men de holdt hjertet i gang da han skulle donere organer.

Nærmere kjennskap til det enn det har jeg ikke, bare 3.håndsinformasjon.

Jeg har også informert alle mine nærmeste om at jeg skal doneres så godt det går an.

Mannen er litt vanskeligere å få i tale, så hva som skjer med ungene vet jeg ikke. Men skulle jeg miste en av mine, så ville det på en måte kjennes ut som et lite spor av mening at et annet barn kunne overleve pga det.

(og vi vet jo aldri om vi selv kunne komme til å trenge organer en dag heller.)

Jeg har sagt fra til mine nærmeste. Når det gjelder barna mine blir det straks vanskeligere. era sier mye klokt, synes jeg.