Uttaler du ditt navn annerledes på engelsk?

Hvis jeg sier navnet mitt på norsk til en engelsktalende, får jeg bare "what" i respons. Så jeg forengelsker det ja.

Mitt navn finnes på engelsk og det uttales helt likt på engelsk, norsk og spansk.

Smileface høres så teit ut, jeg bruker Happyface på engelsk isteden jeg.

Navnet mitt ER Engelsk, sier det på Engelsk når jeg snakker Engelsk og med Norsk vri når jeg snakker Norsk.

Jeg husker med skrekk at jeg fikk nytt navn hver engelsktime. Hvorfor måtte jeg hete noe annet? Ola fikk hete Ola, Nina hette fortsatt Nina, men jeg fikk altså nytt navn. Jeg heter altså det jeg heter på norsk selv om det uttales helt anderledes på engelsk.

Lenam skrev:

Utaler det vel kanskje mer med en i en med en e?

Tja, enten det eller kanskje med dobbel n og h-endingslyd?

Mitt navn er norrønt, og har ng-lyd, så det er nokså umulig for engelstalende å uttale. Har en kortversjon som funker.

Jeg uttaler det på norsk, mens utlendingene kvitterer med å kalle meg Ellen, Helen, Elaine eller Elina.

Navnet mitt finnes ikke på engelsk, men jeg uttaler det på engelsk. Dvs. slik de aller fleste engelskspråklige har gjort.

Elinblu skrev:

Jeg uttaler det på norsk, mens utlendingene kvitterer med å kalle meg Ellen, Helen, Elaine eller Elina.

Min mor heter Lisbeth og hele min engelske fars familie kaller henne etter 30 år fortsatt Elisabeth. Mamma har sluttet å rette på dem. De forandrer på mitt navn på tilsvarende måte også.

Hello, my name is Powderwhich

Mitt navn finnes ikke på engelsk, og jeg uttaler det på engelsk når jeg presenterer meg for engelsktalende.

Mitt navn finnes ikke på engelsk og funker dårlig i grunn, men det hender jeg insisterer allikevel.
Føles så rart å pressentere seg med et annet navn, så jeg pleier å introdusere meg med helt navn, før mitt forkortede kallenavn kommer på banen.

Kanskje jeg burde hoppe glatt over den første delen snart, har hatt samme kallenavn i mange år allerede så det er jo meg nå det også.

Dette handler om kommunikasjon. Jeg anglifiserer navnet mitt, men ikke i den mest ekstreme formen.

Det er langt mere irriterende med en uttale de ikke hører er feil, og mennesker som annstrenger seg. En e utalt som et stønnende "eh" på slutten blir uansett feil.

pulverheksa skrev:

Hello, my name is Powderwhich

Eventuelt Powderwitch. 😉

Navnet mitt finnes på engelsk; jeg presenterer meg vanligvis med norsk uttale, og hvis (når) de ikke skjønner hva jeg sier, så sier jeg det på engelsk for å forklare. (Hvis det ikke er noen jeg skal snakke/bli kjent med, men jeg f.eks. bare skal oppgi navnet mitt i en resepsjon eller ved bordbestilling eller noe sånt, så sier jeg det bare på engelsk.)

Mitt navn fungerer for øvrig utmerket også på spansk, fransk, tysk og alle andre germanske og latinske språk, mens mannens ikke virker utenfor Norden.

Gjett om vi har valgt internæssjonale navn til ungene.

Nå er det ikke ofte jeg sier navnet mitt på engelsk, men jeg sier det på norsk. Begge navnene sies litt annerledes på engelsk og da blir det til at de korrigerer det selv. Det er ikke SÅ ulikt.

Jeg har et navn som eksisterer på engelsk også, men jeg insisterer på at mitt navn er med norsk uttale. Da blir det ofte stavefeil i retur - de staver det med -a istedetfor -e på slutten, men men.
Og dette har jeg gjort konsekvent når jeg har bodd i både engelskspråklige land, og tysk/fransk/annet (frankrike var egentlig bare å gi opp da)